#

2SITERT

Franskmenn elsker revolusjoner, men hater forandringer

Paris, lørdag kveld for en uke siden. De gule vestene brenner barrikader de har laget.
Paris, lørdag kveld for en uke siden. De gule vestene brenner barrikader de har laget. Foto: Elin Sørsdahl/TV2
PARIS (TV 2): Tåregassen og lukten av brent bil river i nesa. Bak oss står bare metall-skjelettet igjen av en lastebil på paradegaten Champs-Élysées.

Monique er i 60-årene og har tatt på seg en gul vest over den elegante kåpen. Hun ser slett ikke ut som en rasende demonstrant som tenner på biler.

– Hva tenker du når du ser ødeleggelsene, spør jeg.

Hun trekker på skuldrene, og sier tørt at det er slikt som følger med franske demonstrasjoner.

Ikke siden 1968 har det vært så voldsomme opptøyer midt i turistbyen Paris. Sist gang jeg så noe i nærheten av det jeg ser utover nå, var i 2005. Da stod forstedene i brann. Landet var i unntakstilstand i tre måneder. Fire ble drept og nesten 9000 biler brent.

Hvorfor?

Demonstrasjoner mot regjeringers forslag er ikke uvanlig i Frankrike. Men denne gangen er det annerledes. Kanskje fordi det handler om bilen versus miljøet, et kjent spørsmål også her hjemme. To tre-deler av pumpeprisen i Frankrike er avgifter. De siste årene er miljø- og helseargumentet brukt for å øke avgiftene. I 2018 betalte en gjennomsnittsfamilie med to biler 1356 kroner mer i skatt enn året før på grunn av bilene. En planlagt økning av avgiftene på bensin og diesel i 2019 var gnisten som utløste de siste lørdagene med demonstrasjoner.

Folk skal presses til å kjøre mindre for miljøets skyld. Frankrike skal også gjennom det «grønne skiftet». President Emmanuel Macron er mannen som ønsket amerikanske klimaforskere velkommen til landet, etter at Donald Trump trakk USA ut av Paris-avtalen. Macron startet kampanjen «Make the Planet Great again», med et tydelig spark til Trump. På den internasjonale arenaen har Macron tatt et lederansvar for klimaavtalen. Sånt forplikter også på hjemmebane, Men Macron undervurderte raseriet hos folk, særlig i distriktene. Det startet lørdag for tre uker siden. Rundt i hele Frankrike blokkerte folk veier og bomstasjoner.

Oppfordringen om å delta startet på sosiale medier. Hvem som egentlig startet bevegelsen og hadde ideen om å ta på seg de gule refleksvestene er noe uklart. De gule vestene har ingen ledelse, men noen talspersoner. Talspersonene er en broket forsamling. En av dem vil for eksemlep ha landets sparkede forsvarssjef som ny statsminister, noe faktisk mange støtter.

Hvem?

Monique er ikke bare misfornøyd med miljøavgiften. Hun raser også mot fartsgrensene som er satt ned på franske veier og føler at de mer og mer mister friheten i Frankrike. Hun tilhører middelklassen og har fått dårligere råd. Jeg ser rundt meg på plassen ved Triumfbuen og legger merke til en ting. Det er ingen røde flagg blant demonstrantene, slik du vanligvis ser på franske demonstrasjoner. Derimot er det mange franske flagg, noe du særlig ser i forbindelse med arrangementer på ytterste høyre fløy. Mange jeg snakker med legger ikke skjul på at de støtter Marine Le Pen, partileder for Nasjonal Samling, som hun har omdøpt partiet sitt til.

un støtter de gule vestene,og er beskyldt for å oppmuntre demonstrantene til å samles på Champs-Élysée, som de har fått nei til. Jeg mener også å kunne kjenne igjen de mer profesjonelle bråkmakerne som du ser ved alle demonstrasjoner i Paris. De svartkledde med hjelmer, ansiktsskjerf og noen med medbrakte gassmasker. Du finner også folk som støtter det venstrepopulistiske partiet «La France Insoumis». De gule vestene splitter Frankrike. En meningsmåling viser at 52 prosent er i mot aksjonsformen, mens 46 prosent er for. Støtten er størst på ytterfløyene og i distriktene. Men du finner sympatisører til aksjonen over hele det politiske registeret.

Hvorfor gjør ikke Macron noe?

Da Macron ble valgt våren 2017 snakket noen om en ny Obama. Den yngste presidenten i Frankrike noensinne. Bare 39 år. Full av energi og nye ideer. Han ville drive politikk som om han drev en gründerbedrift, eller start-up som de sier på fransk.. Det var en stille revolusjon fra sentrum. Det tradisjonelle høyre-partiet og arbeiderpartiet lå tilbake i ruiner, og har fortsatt ikke hentet seg inn igjen. Å bli president i Frankrike handler ikke bare om å bli valgt på valgdagen. Noen uker senere må du vinne parlamentsvalget, så du får flertall for å få igjennom saker i Nasjonalforsamlingen. Dette var lett match for Macrons nystiftede parti. Det vant en overveldende seier.

Men selv dette er ikke nok. Du må også vinne slaget om gata. Franske demonstranter har lammet presidenter tidligere. De to foregående Sarkozy og Hollande kom ikke langt med sine reformer. Høsten 2017 fremmet Macron omstridte endringer i arbeidslovene. Joda, noen demonstrasjoner var det, men de døde raskt ut. Politikk i Frankrike formes på en annen måte enn hos oss. Hos oss skjer det gjennom dialog med partene i arbeidslivet og andre berørte parter.

I Frankrike er tradisjonen en annen. Kampen er mer direkte. Konfrontasjoner og demonstrasjoner. Langsomt har Macrons popularitet sunket. Nå er den nede på mellom 25-30 prosent på ulike målinger. Mange i arbeider- og middelklassen ser ingen bedring i økonomien, etter ti-år med stadig dalende kjøpekraft. Arbeidsledigheten er skyhøy blant unge. Folk er lei av at reformer ikke betyr at de får noe, men at du blir fratatt noe. Gir Macron etter med hensyn til miljøavgiften er han svekket. Løsningen blir trolig at han senker andre typer skatter enn de grønne. Folk må føle at de får i det minste et løfte om en bedre hverdag. Ellers vil Monique og tusenvis av andre misfornøyde franskmenn igjen demonstrere i gatene og flamme-bildene vil fortsette å strømme inn fra Paris

Franskmenn elsker revolusjoner, men hater forandringer. Ihvertfall så lenge de ikke er til det bedre.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook