Fembarnsmoren Rama (34) kunne verken lese eller skrive – så satte hun seg et vanvittig mål

ANALFABETEN OG PROFESSOREN: Rama Jama (34) hadde aleneansvaret for fem barn uten å forstå det norske samfunnet. Så møtte hun den pensjonerte professoren Atle Seierstad (79).
ANALFABETEN OG PROFESSOREN: Rama Jama (34) hadde aleneansvaret for fem barn uten å forstå det norske samfunnet. Så møtte hun den pensjonerte professoren Atle Seierstad (79). Foto: Frank Melhus/TV 2.
VÅRT LILLE LAND (TV 2): Rama Jama (34) kunne verken lese eller skrive. Sammen med en pensjonert matematikkprofessor klarte hun det umulige.

Da Rama Jama landet på Gardermoen som 16-åring, var det for å bli forent med sin familie fra Somalia, som allerede hadde bodd ti år i Norge.

Rama hadde ingen skolegang, hun kunne ikke lese eller skrive, ikke engang sitt eget navn. Også møtet med den norske vinteren kom som et sjokk.

Hun hadde aldri hørt om snø og fattet ikke hva alt det hvite var, «kunne det være sukker eller salt»?

– Det å komme til et land der alle har gått på skole, og du er den eneste som ikke kan lese og skrive, det er en ubeskrivelig tung følelse. Det er flaut, det er skam, du prøver hele tiden å skjule at du ikke forstår noe, sier Rama.

Det er i programmet «Vårt lille land» klokken 22.15 søndag at Rama forteller historien. Se programmet på TV 2 Sumo nå.

Selv om hun som liten jente hadde drømt om en utdannelse, var det ikke snakk om å begynne på skole i Norge. I stedet gjorde hun alt det somaliske miljøet forventet av henne. Hun giftet seg og fødte barn, nær ett i året. 24 år gammel var hun allerede mor til fem.

Det var da hun sto på badet med den siste lille sønnen i armene og møtte sitt eget blikk i speilet, at hun forsto at hun var nødt til å ta grep i livet.

MÅTTE TA GREP: Rama bestemte seg for at hun ville gå på skole. Foto: Frank Melhus/TV 2.
MÅTTE TA GREP: Rama bestemte seg for at hun ville gå på skole. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Jeg så på meg selv. Jeg så ut som en sliten, gammel kvinne. Opphovnet i ansiktet. Redd, ensom. En kvinne som trengte hjelp, konstaterte Rama.

Der og da bestemte hun seg for å ta ansvar og hjelpe seg selv.

– Jeg visste det fantes muligheter her i Norge. Jeg tenkte: Hvis det er noe jeg vil gjøre med mitt liv, må det være å gå på skole.

Valgte livet som alenemor

Ramas ektemann støttet ikke ønsket hennes om å lære å lese og skrive. Han mente hennes plikt var å holde seg i hjemmet og passe de fem barna. Selv om skilsmisse var ensbetydende med fordømmelse i det somaliske miljøet, valgte hun å gå ut av ekteskapet og bli alenemor.

Med ett kunne hun ta avgjørelsene selv. Hun husker godt følelsen da hun meldte seg på voksenopplæringens grunnskolekurs.

– Frihetsfølelsen ved å få lov til å lære var overveldende. Jeg tenkte: Nå er jeg i live!

FEM BARN: Sahal (14), Fatma (10), Samiya (16), Ishwaq (11) og Hariri (8) støttet morens valg om å gå på skole. Foto: Frank Melhus/TV 2.
FEM BARN: Sahal (14), Fatma (10), Samiya (16), Ishwaq (11) og Hariri (8) støttet morens valg om å gå på skole. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Måtte få barna på lag

Rama visste at hun måtte få barna på lag for å klare krafttaket som lå foran henne.

Selv ble hun oppdratt i en kultur der barn ikke skulle høres, og slett ikke tas med på råd. Men Rama bestemte seg for å gjøre det motsatte. Hver måned satte hun seg ned med de fem barna i et husråd de kalte «Stortinget». Der fikk alle si sin mening og komme med forslag til løsninger på problemene de møtte i hverdagen.

MÅTTE STÅ SAMMEN: Eldstedatteren Samiya tok ansvar for de yngre søsknene. Foto: Frank Melhus/TV 2.
MÅTTE STÅ SAMMEN: Eldstedatteren Samiya tok ansvar for de yngre søsknene. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Eldstejenta Samiya (16) husker godt alvoret da moren bestemte seg for å ta utdannelse.

– Hun sa: «Vi er en familie, og vi må stå sammen som en familie. Fordi hvis vi ikke gjør det, kommer ingenting til å fungere». Jeg som var eldst måtte ta mer ansvar, og ta vare på de yngre søsknene mine. Hun måtte bruke all ledig tid på skolearbeid. Men vi forsto at hun hadde valgt noen nye verdier for at hun skulle få det bedre, og vi skulle få det bedre da.

Møtte matematikkprofessor

Rama elsket å være elev på voksenopplæringen, men etter skoletid hadde hun ingen å spørre om hjelp til lekser. Derfor meldte hun seg på bydelens leksehjelp, på kveldstid.

Der møtte hun matematikkprofessor Atle Seierstad (79).

Etter et langt liv på Blindern, bruker han nå tiden sin på å gi gratis leksehjelp til elever som strever faglig. I begynnelsen følte Rama at avstanden mellom dem var stor.

– Mitt første inntrykk av Atle var at han var en professor med veldig liten forståelse for en innvandrerkvinne som meg. Jeg så en mann som kom fra en rik familie, som alltid har hatt det bra i livet. Han forsto ikke hvor lite jeg kunne. Han virket som en overlegen person som ikke kunne hjelpe meg i det hele tatt. Så feil kunne jeg ta, ler hun.

AVGJØRENDE MØTE: Møtet med den pensjonerte professoren Atle Seierstad forandret livet til Rama Jama. Foto: Frank Melhus/TV 2.
AVGJØRENDE MØTE: Møtet med den pensjonerte professoren Atle Seierstad forandret livet til Rama Jama. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Senere skulle det vise seg at matematikkprofessoren skulle komme til å bli hennes store støtte, og beste venn i livet.

Den første tiden hjalp professoren henne med lekser en gang i uken. Men da Rama var ferdig med grunnskolekurset og fikk vite fra NAV at hun kun hadde ett års økonomisk overgangsstønad igjen, sto hun overfor et nytt veivalg.

Hun ble oppfordret til å søke vaskejobb for å forsørge seg og de 5 barna.

Men selv var hun bestemt på å prøve å nå drømmen om en utdannelse. Da måtte hun klare å ta videregående skole som privatist – på kun ett år. Den eneste hun visste kunne hjelpe, var Atle.

– Atle ble stum. Jeg ville at han skulle si: «Dette klarer du». Men han gjorde ikke det. Han ble bare helt stille og til slutt sa han: «Rama, det er vanskelig. Dette er veldig vanskelig». Jeg kjente jeg fikk tårer i øynene og jeg svarte: «Jeg har evner, jeg kan klare å ta utdannelse, men jeg må få lov til å bevise det!» Da fikk han også tårer og så sa han: «Ok. Det vi gjør nå er at du søker, og vi begynner.»

Et umulig prosjekt?

2017 ble året som Rama i ettertid bare skal huske som en lang tunnel av arbeid. For da skoledagene på privatskolen Sonans var ferdige, begynte en ny arbeidsøkt i den lille leiligheten på Sandaker.

LANGE DAGER: 2017 var som en tunnel av skolearbeid for Rama. Foto: Frank Melhus/TV 2.
LANGE DAGER: 2017 var som en tunnel av skolearbeid for Rama. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Hver eneste ettermiddag, syv dager i uken i et helt år, kom Atle Seierstad hjem til den somaliske alenemoren og hjalp henne med fagene.

Det omfattende pensumet telte hundrevis av sider, oppgaver og presentasjoner. De to fordypet seg i Ibsen og Amalie Skram, engelske verb, vikingtiden og matematiske likninger, samtidig som de fem barna lekte rundt dem i den lille leiligheten. Rama forteller at hun mange ganger hadde lyst til å gi opp, men støtten fra Atle drev henne videre. Kunne det vanvittige prosjektet virkelig lykkes?

STOLTE: Fatma (10), Ishwaq (11) og Samiya (16) forteller at moren er deres store forbilde. Foto: Frank Melhus/TV 2.
STOLTE: Fatma (10), Ishwaq (11) og Samiya (16) forteller at moren er deres store forbilde. Foto: Frank Melhus/TV 2.

I «Vårt lille land» er de alle med og forteller den sterke og rørende historien.

Samiya (16) og søsknene er svært stolte av moren sin.

– Hun har sloss for oss. Og hun er liksom ikke redd for noen ting. Hun har lært oss å jobbe hardt for å nå drømmene våre, og gitt oss tro på at vi klarer det vi prøver på. Mamma er vårt store forbilde.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook