Helt fra Knut Arild Hareide først lanserte boken sin, har norsk politikk nesten stått helt i ro. Få kan huske at det har blitt lagt frem et statsbudsjett.

Stortinget har blitt satt på pause i påvente av at KrF skulle bestemme seg for om de ville felle regjeringen Solberg.

Det skal de ikke.

Det blir ingen historisk merkelig regjeringskrise, der valgtaperen ett år senere blir statsminister fordi et sentrumsparti ombestemte seg med et par stemmers overvekt.

Få reaksjoner direkte i vårt livesenter.

I stedet skal KrF inn i regjering. Det er selvsagt stort og interessant at regjeringen utvides og blir en flertallsregjering. Men på en måte er det likevel det dølleste som kunne skje, faktisk kjedeligere enn hvis de ble værende i opposisjon.

Hvis Grøvan-alternativet vant frem, ville KrF forblitt et vippeparti, men et vippeparti som nettopp hadde blitt revet i filler mellom venstre- og høyresiden. Det ville ikke ha vært noen vinner eller taper, bare dårlig stemning. Det ville ha gjort norsk politikk mer uforutsigbart.

Nå blir det i stedet en flertallsregjering med fire partier som har styrt landet sammen i fem år allerede.

De må selvsagt forhandle frem en regjeringsplattform først, men det er lett å se for seg hva slags politikk den regjeringen skal føre. Det blir mer av det samme, mer av politikken fra de siste årene, men ispedd noen tydelige KrF-saker.

Nå blir det også en utvetydig blokkdeling av norsk politikk. Egentlig har det vært det helt siden den rødgrønne regjeringen oppstod, men mange har forsøkt å holde liv i drømmen om sentrum.

For Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen vil dette være en enklere situasjon å forholde seg til. De kan konsentrere seg om å være motstandere av flertallsregjeringen.

Knut Arild Hareide kommer til å gå av som partileder. Den antatte arvtakeren er Kjell Ingolf Ropstad, nestlederen som har seilet opp som KrFs wonderboy den siste måneden. Han kastes i så fall rett inn i å lede et regjeringsparti, uten erfaring som statsråd, samtidig som halve partiet hans er dypt skuffet.

Det blir en prøvelse, for å si det mildt.

Mange, både i og utenfor KrF, vil se på dette som en bortkastet mulighet. Det var en sjanse til å røske opp i norsk politikk og skape en ny dynamikk.

Mange puster også lettet ut. Det var ikke så utrolig fristende med regjeringskrise akkurat nå, ut av nesten ingenting.

Dramaet endte egentlig med det minst dramatiske resultatet. Norsk politikk går videre.

Men KrF vil nok bli plaget av etterskjelvene i lang tid fremover.