DELT PÅ MIDTEN: 2. nestleder Kjell Ingolf Ropstad (t.v.) og KrF-leder Knut Arild Hareide innleder på det utvidede fylkesstyremøtet i Buskerud KrF på Sole hotell ved Norefjell mandag.
DELT PÅ MIDTEN: 2. nestleder Kjell Ingolf Ropstad (t.v.) og KrF-leder Knut Arild Hareide innleder på det utvidede fylkesstyremøtet i Buskerud KrF på Sole hotell ved Norefjell mandag. Foto: Larsen, Håkon Mosvold

KrF er to ulike parti på samme tid

Splittelsen i partiet går langt dypere enn bare Støre eller Solberg.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

KrF er Norges mest naturlige sentrumsparti.

Ikke fordi politikken som helhet er så sentrumsorientert, men fordi partiet har to ulike grunner til å eksistere. Den ene grunnen hører hjemme på høyresiden, den andre på venstresiden.

Selvfølgelig blir partiet splittet når det tvinges til et retningsvalg.

Selv har jeg tenkt at Hareides venstredreining er en dårlig idé. Ikke av politiske, men av taktiske årsaker. Enkelt sagt: Det er enklere å vinne tilbake gamle velgere enn å overbevise nye, og KrFs gamle velgere har i all hovedsak gått mot høyresiden.

Men partier kan ikke la seg styre av meningsmålinger, i alle fall ikke av meningsmålinger alene.

Hvis man ser på verdier, ideologi og politiske saker, kan jeg ikke gi et godt svar på hva som er den riktige veien.

Mathias Fischer, kommentator og debattansvarlig
Mathias Fischer, kommentator og debattansvarlig Foto: Håvard Solem/TV 2

Debatten i partiet har synliggjort forskjellen mellom de to fløyene. I realiteten handler det om ulike syn på KrFs eksistensberettigelse. Medlemmene er ikke enige om hva som er poenget med et kristelig parti.

Tom Landås, leder i Haugesund KrF og på den røde siden, sa det godt da jeg snakket med ham i forkant av årsmøtet i helgen:

«Det er mange i KrF som er mest opptatt av å beskytte kristendommen. Kristendommen klarer seg fint selv. Jeg er mer opptatt av å få kristendommen til å leve i hverdagen, og å få politikken til å utøve kristendommen.»

På partiets høyreside er det KrF-ere som ser på partiets oppgave som å være en motvekt mot sekulariseringen av samfunnet. Viktige politiske saker for dem er gjerne skolegudstjeneste, abort og, for enkelte, ekteskap.

Likevel er det ikke nødvendigvis enkeltsakene som står sentralt.

Det handler om å stå opp for retten til å være kristen, en rett som de føler er under press.

Denne gjengen føler en naturlig tilhørighet på høyresiden. Mens arbeiderbevegelsen har vært sentral i sekulariseringen av samfunnet og politisk styring av kirken, har KrF hatt mange meningsfeller i de borgerlige partiene. Alle dagens tre regjeringspartier elsker å snakke om «personlig frihet».

Selv om Venstre, Høyre og Frp har utviklet seg i en mer liberal retning, har denne tilhørigheten på borgerlig side holdt seg sterkt de siste årene.

Særlig skyldes det Erna Solberg. Mange KrF-ere er veldig glade for hvordan hun har stilt opp for KrF, i saker som reservasjonsrett og skolegudstjeneste. Opplevelsen er at selv i saker der de andre partiene på høyresiden er uenige, har de en grunnleggende forståelse og respekt for religionen.

Det overnevnte er grunnen til at de er med i Kristelig Folkeparti, og det er grunnen til at de føler seg hjemme på høyresiden.

For venstresiden i partiet er ikke dette det viktigste. Som Landås i Haugesund sa: «Jeg er mer opptatt av å få kristendommen til å leve i hverdagen.»

Det handler ikke om å beskytte kristendommen, men om å utøve nestekjærlighet. De står ikke for bedehuskonservatisme, men Kirkens Bymisjon-omsorg. Grunnen til at de vil ha et kristelig parti, er for å gjøre kristne verdier om til praktisk politikk.

Da er det bistandsmilliarder og de svakeste i samfunnet som blir det viktigste. De snakker om et varmere samfunn, med sterke fellesskap i stort og smått.

Denne tilnærmingen til politikk hører naturlig hjemme på venstresiden. Det er der du finner andre politikere som brenner for det samme. Det er der KrF har funnet meningsfeller når Solberg-regjeringen har kuttet i velferdstiltak. Det er der partiene vil øke barnetrygden, øke bistanden og aldri i livet kutte i sykelønnen.

Tar du bort Israel og «kristen-saker», er KrF ikke så veldig forskjellig fra SV, veldig likt Arbeiderpartiet og nesten helt samme parti som Senterpartiet.

Selvsagt er dette en forenkling.

Også blå KrF-ere bryr seg om rusomsorg, og også røde KrF-ere bryr seg om abort. Men det er her det grunnleggende skillet går, og det er disse tankesettene som som blir avgjørende når folk skal ta stilling.

Hvilken vei man mener KrF bør gå, avhenger av hvor man står.

Og dette er grunnen til at splittelsen i partiet var uunngåelig. Når to fløyer ikke engang kan samles om hva som er poenget med partiet, hvordan kan de da samles om hvilken vei de skal gå?