Slik behandles overgriperne:

– Jeg tenker at bildene ligger der uansett om jeg ser på dem eller ikke

Avdeling M i Bergen fengsel har de siste 20 årene behandlet rundt 430 seksualforbrytere. Uansett hvor grove overgrep de innsatte har begått, skal de fleste ut i samfunnet igjen. En dag skal de bli noens nabo.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Knappe to mil utenfor Bergen​ sentrum ligger Bergen fengsel.

Med sine 258 innsatte, er det et av de største fengslene i landet.

Fengselet huser også en spesiell avdeling på høy sikkerhet som har fanget vår interesse: Avdeling M.

– Her soner 30 personer som alle har erkjent lovbruddet de er dømt for. De har sagt seg villig til å jobbe med å endre seg selv, og årsaken til at de havnet i fengsel, sier Trond Ueland til TV 2.

Han jobber som instruktør for sedelighetsprogrammet på avdelingen. 16 av de innsatte på Avdeling M er dømt for seksuelle overgrep.

Sammen med Haukeland universitetssykehus tilbyr fengselet de domfelte samtaleterapi.

– En majoritet av de innsatte her har forgrepet seg på barn. Enten egnes barn eller andres barn, sier Ueland.

Én av tre overgrep er mot barn

Strømmen av nyhetssaker som omhandler seksuelle overgrep mot barn virker uendelig. Det er familiefedre. Lærere. Spedbarnsmødre. SFO-ansatte. Storebrødre.

De siste tilgjengelige tallene over rettskraftige avgjørelser er fra 2016, og viser at nesten ett av tre idømte seksuallovbrudd er mot barn under 16 år. Det falt totalt 922 dommer for seksualforbrytelser dette året.

Trond Ueland jobber som instruktør for sedelighetsprogrammet på Avdelingen M ved Bergen fengsel. Han gruer seg sjeldent til å gå på jobb. Foto: TV 2
Trond Ueland jobber som instruktør for sedelighetsprogrammet på Avdelingen M ved Bergen fengsel. Han gruer seg sjeldent til å gå på jobb. Foto: TV 2

Og den dystre tendensen øker: I fjor ble det anmeldt 7.986 seksuallovbrudd. Det er nesten 13 prosent flere enn året før og en økning på hele 67 prosent sammenlignet med 2014. 2.753 av de anmeldte lovbruddene er mot barn under 16 år.

Overgrep mot barn har en høy prioritet i politiet, og stadig flere blir pågrepet og dømt for slike lovbrudd.

Men hva skjer med overgriperne etter at de havner bak lås og slå? Èn dag skal de tilbake til samfunnet. Hvordan jobber egentlig kriminalomsorgen med menneskene som resten av samfunnet omtrent ikke klarer å forholde seg til?

Trond Ueland sier at han sjelden gruer seg til å gå på jobb. Han synes det er en givende jobb: Han kan bidra til å forhindre nye overgrep. Men han vet at enkelte dager kommer til å bli krevende.

– Da må jeg gjøre noe med innstillingen før jeg kommer på jobb, sier han mens han låser seg inn utallige dører bak flere meter høye murer.

Han starter dagen med en vekkerunde. Etter frokost, er gruppeterapi første post på programmet.

– Her skal vi gjøre klart til en gruppetime. Da er seks innsatte samlet her i rommet. Med psykolog og programbetjent, forklarer han.

Situasjoner som trigger overgrep

De innsatte kommer inn, finner plassene sine.

På tvers over tavlen tegner Ueland opp en gammeldags filmrull med blanke felt. Det skal forestille en beslutningskjede. De innsatte skal tenke tilbake i eget liv, på hendelser de har vært gjennom frem til idag.

– Dere kan på ethvert tidspunkt stoppe og tenke: Hva er det som skjer i dette øyeblikket? Hva er det som leder ett skritt nærmere til at man ender med å begå et overgrep?, spør han de innsatte.

Hver morgen vekkes de innsatte av de ansatte. Etter frokost, er gruppeterapi første post på programmet. Foto: TV 2
Hver morgen vekkes de innsatte av de ansatte. Etter frokost, er gruppeterapi første post på programmet. Foto: TV 2

Det er ikke selve overgrepet som skal analyseres, men situasjonene overgriperne har stått i. Tanker og følelser som leder dem til overgrepet. Det kan være snakk om timer, dager, år, eller enda lengre.

– For noen er det utfordringer som starter tidlig i livet. Hvordan håndterer vi situasjoner? Vi har ulike strategier for mestring. Mange har kognitive fordreininger. Vi gjør tanker til en sannhet som ender med at vi tillater oss å gå over en grense, sier Ueland til gruppen.

Gruppen skal tenke at de "fryser" en "typisk" situasjon.

– Vi velger en situasjon der det er første gang du ser på overgrepsmateriale. Det er noe som flere i gruppen har opplevd. Dere ser på overgrepsmateriale på nett. Hvilke tanker er det som kan dukke opp i en sånn situasjon? Hvis vi tenker en av disse situasjonene er med på å bygge opp veien videre til at man begår et overgrep?, spør Ueland.

«Det er ikke så farlig»

En av de innsatte er den første til å ta ordet.

– Det er ikke så veldig farlig.

– «Det er ikke så farlig», noterer Ueland på tavlen før han spør hva en sånn tanke gjør.

– Det er vel en kognitiv fordreining, svarer den samme innsatte.

– Den fjerner ubehag. Så ved å tenke at «det er ikke så farlig», blir ikke situasjonen så alvorlig som den i utgangspunktet er. Men når man ser på overgrepsmateriale på nett, skjønner man at det er ulovlig?, spør Ueland.

– Det vet alle, svarer en annen domfelt.

– Det er noe dere har valgt å gjøre, selv om dere har skjønt at det er ulovlig?

– Jeg tenker at bildene ligger der uansett om jeg ser på dem eller ikke. Det gjør ikke noen forskjell. Overgrepet har jo skjedd, sier èn.

Trond Ueland skriver opp tankene til de innsatte på tavla. Foto: TV 2
Trond Ueland skriver opp tankene til de innsatte på tavla. Foto: TV 2

– Det er jo ikke jeg som gjør det. Overgrepet har skjedd, jeg bare ser på, svarer en annen.

– Du ufarliggjør det. Samtidig vet du at det er ulovlig. Du skjønner at det er skadelig. Hvilke følelser er det i en sånn situasjon?, spør Ueland.

– Man føler skam.

Trond Ueland noterer på tavla.

Ulovlig. Men ikke jeg som gjør det. Skam.

– Men hvis man tenker at det er feil, så kan man vel tenke at man blir oppdaget og tatt?

– Frykt. Man kan føle frykt, sier en innsatt.

Får lyst til å gjøre det selv

Trond Ueland oppsummerer:

– I utgangspunktet vil skam og frykt gjøre at man skrur av pc'en. Men det er ikke det som skjer. Hvilke positive følelser er det som dukker opp i den situasjonen, som overskygger det negative?

– Det kan være spenning. Nysgjerrighet. Seksuell tenning.

– Men hvis disse negative tankene som kunne fått deg til å stoppe adferden blir tonet ned. Og de overskygges av de positive følelsene som bygges opp. Ender det med at du fortsetter og ser? Utforsker det mer? Stemmer ikke det? Ser mer og søker videre på ting?

– Det eskalerer. Det kan eskalere.

– Er det noe mer man kan ende opp med å gjøre?

– At man får ønske om å gjøre det i praksis, svarer èn.

Ueland oppsummerer på tavlen:

Ønske om å ta det ut i live.

Det som noen syntes virket «uskyldig» for få minutter siden har plutselig fått en helt annen klang:

Ønske om å ta det ut i live.

Bortforklarer og minimaliserer

I bakhodet summer statistikken: 2.753 anmeldte seksuallovbrudd mot barn under 16 år i fjor. Seksuelt krenkende omgang. Seksuell omgang. Grov voldtekt. Antall voldtekt, barn under 14 år: 779. I Norge.

Det er altså slik de tenker. De som chatter på nett rundt seksualisering av barn. Bryter ned terskler, minimaliserer og bortforklarer. Bygger ned terskelen for å faktisk begå overgrep selv.

Bak disse murene i Bergen fengsel sitter mange av Norges overgripere. Foto: TV 2
Bak disse murene i Bergen fengsel sitter mange av Norges overgripere. Foto: TV 2

Introduksjonen til oppgaven er over. Nå skal hver og en av de innsatte jobbe videre med sin egen situasjon. Analysere opptakten til valget som gikk så veldig galt. Når jakten på det «positive» overskygger de negative elementene.

Trond Ueland forklarer:

– Mange av de innsatte fortolker, vrir litt på ting, bortforklarer, rettferdiggjør og minimaliserer. Vi pleier å finne elementer av dette i en rekke av beslutninger som leder frem til det fatale valget om å begå et overgrep.

Skammer seg

Ingen av de innsatte som har forgrepet seg på barn vil la seg intervjue av Åsted Norge. Selv ikke anonymt. Noen av dem snakker forsiktig med oss, men de skammer seg dypt over det de har gjort, og er livredde for at offeret eller andre familiemedlemmer skal måtte oppleve å se dem på tv.

De føler ikke selv at de har noen stemme i offentligheten, og gruer seg fryktelig til den dagen de slipper ut av fengsel. Friheten er ikke så forlokkende når man stadig må se seg over skulderen.

Hvem der ute er det som vet hva de har gjort? Er det noen som ønsker å skade dem?

Det de har gjort kan aldri unnskyldes eller forklares. Det kan aldri gjøres opp for.

Menneskene på Avdeling M som har forgrepet seg seksuelt på barn vet inderlig godt at de er en forhatt gruppe.

Likevel er det slik at de er dømt i rettsvesenet for ugjerningen de har gjort. Og når dommen er ferdig sonet, skal de ut i samfunnet igjen.

– Det vil aldri skje igjen

Det er èn innsatt som vil snakke med Åsted Norge. Han er ikke dømt for overgrep mot barn, men alvoret i det overgrepet han har begått, er likevel av en slik karakter at han soner her på høysikkerhetsavdelingen.

Han soner både for vold og seksuallovbrudd. Han angrer dypt på det han har gjort.

En innsatt soner for vold og seksuallovbrudd angrer på det han gjorde. Foto: TV 2
En innsatt soner for vold og seksuallovbrudd angrer på det han gjorde. Foto: TV 2
Mannen, som er tidlig i 40-årene, sier at han jobbet i et stort finanskonsern før han ble fengslet. Foto: TV 2
Mannen, som er tidlig i 40-årene, sier at han jobbet i et stort finanskonsern før han ble fengslet. Foto: TV 2

– Jeg har jobbet i et stort finanskonsern. Nå sitter du her strippet. Du går i treningsdrakten din dag inn og dag ut, sier mannen tidlig i 40-årene.

– Klart jeg angrer. Det er ikke bare offeret det går ut over. Det er personen sin familie. Det er min familie. Vennekretsen. Det er så altomfattende at det er vanskelig å beskrive. Nå har jeg tenkt på dette hver dag jeg har sittet her, og jeg er ikke tvil i min sjel: Det vil aldri skje igjen, sier den domfelte mannen.

Kan aldri friskmeldes

– Men hvor sikker kan man være, på at personer som har begått en alvorlig handling, ikke vil gjøre det igjen?

– Helt sikker kan man aldri være. Vi kan ikke gi noen garantier. Vi kan ikke si til innsatte at de aldri kommer igjen. Vi kan ikke friskmelde folk. Men nå har vi holdt på i over 20 år her i Bergen fengsel, og det vi ser gjennom årenes løp, er at vi får færre tilbake med ny dom enn de som går gjennom soningen uten denne behandlingen. Det er en god indikasjon, sier Trond Ueland.

Han er mer bekymret for de som ikke får tilbudet. Overgriperne som soner lange, alvorlige dommer uten å få hjelp.

– Det å være en mønsterfange som overgriper er ikke vanskelig. Du er jo adskilt fra barn. Målet vårt er å redusere tilbakefall. Politi og domstol er opptatt av å pågripe og straffe. Vi er opptatt av hvem vi slipper ut av fengsel. At det er folk som kan fungere og bli integrert i samfunnet på en god måte, sier Ueland.

Starter ofte i barndommen

Det er ikke slik at en oppskrift passer alle. Behandlingen må tilpasses den enkelte.

– Vi må ha ulike verktøy i kassen for å adressere den enkeltes problemer. Noen sliter mer og trenger mer omfattende behandling. Det vi vet, er at de som er høyest på risiko og lavest på responsivitet som utgjør en størst trussel når de kommer ut.

I tillegg til samtaleterapi brukes såkalte moduskort i behandlingen for å gjenskape følelser som er vanskelige å snakke om – og som ledet frem mot overgrepet.

Disse moduskortene brukes i behandlingen for å gjenskape følelser som er vanskelig å snakke om. Foto: TV 2
Disse moduskortene brukes i behandlingen for å gjenskape følelser som er vanskelig å snakke om. Foto: TV 2

– Det kan være ting som blir etablert fra barndommen som man ser resultat av som voksen. Det kan være det ensomme, triste barnet som er tilsidesatt og utsatt for omsorgssvikt. Mennesker som føler seg skamfulle, og mindre verdt. Som flykter fra følelsene sine. Vi investerer mye tid i at de skal få kontroll på de tingene som er vanskelige, og som gjorde at det gikk galt. Så de ikke begår ny kriminalitet når de kommer ut, sier Trond Ueland.

Det sørgelige faktum er at det er venteliste for å få sone på Avdeling M. Det finnes et tilsvarende tilbud i Trondheim fengsel og Åna fengsel utenfor Stavanger. Også på Ila fengsel utenfor Oslo jobber man ganske likt.

Ueland synes det er få tilbud for hjelp for personer med avvikende seksuelle interesser.

– Vi har personer med alvorlige problemer som er plassert ut og vekk fra samfunnet for en periode. Noen har dårlige strategier på å omgås andre voksne på en god måte. Dermed søker de kontakt med barn som et supplement, og det kan utvikle seg til en seksuell kontakt. Det er bare trist. Vi jobber mye med å bryte disse mønstrene, sier han.

– En dag er de ferdige å sone. Noen vil bli naboen deres en dag, avslutter Ueland.