Christines forsøk på å hjelpe datteren endte i katastrofe

SAMMEN: Marie og Christine Otterstad.
SAMMEN: Marie og Christine Otterstad.
Christine Otterstad (44) utdannet seg til mentaltrener for å hjelpe datteren Maria med angsten. Det gikk ikke som planlagt.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

På barneskolen ble hjelpen helt avgjørende.

Men da Maria begynte på ungdomskolen, endte det i katastrofe.

Heldigvis fikk de hjelp i tide.

– Jeg ser nå at det jeg gjorde den gangen var styrt av kjærlighet – og enorm frykt - for at Maria ikke skulle klare seg, sier Christine Otterstad.

Se Vårt lille land på TV 2 og TV 2 Sumo søndager klokken 22.15.

– Men det jeg trodde var til beste for henne, var i virkeligheten med på å gjøre livet hennes verre.

I søndagens «Vårt lille land» forteller mor og datter om den vonde perioden der det oppsto en avgrunn mellom dem.

– Hvis noen andre hadde kommet inn til oss da, så hadde de sannsynligvis gått ut igjen med en gang. Stemningen var sånn til å kjenne på. I hele huset, i hvert eneste rom. Det var et veldig hat mellom mamma og meg. Også kjente man veldig frykt, fra alle på hver sin kant da. Alle var egentlig livredde, men ingen pratet sammen om det, forteller Maria.

God mor

Hvordan kunne det gå så galt mellom mor og datter? Moren Christine hadde jo prøvd alt for å hjelpe Maria.

– Jeg må innrømme at jeg tenkte, før jeg fikk barn, at jeg kom til å bli en skikkelig god mor, sier Christine.

– Jeg har alltid vært veldig glad i å passe unger og sånne ting, og så fikk jeg på en måte et slag i trynet, fordi jeg fikk det ikke til.

OFRET ALT: Christine utdannet seg til mentaltrener for å hjelpe datteren. Foto: Frank Melhus.
OFRET ALT: Christine utdannet seg til mentaltrener for å hjelpe datteren. Foto: Frank Melhus.

Allerede da datteren Maria var liten merket familien at hun var fylt av en voldsom frykt.

– Hun gråt og gråt. Da vi var på besøk, eller da vi fikk besøk. Jeg skjønte jo at hun var redd, men jeg må innrømme at jeg skjønte ikke helt hvorfor hun skulle være så redd, forteller Christine.

– Marias redsel, den tok jeg veldig personlig, at jeg ikke klarte å gjøre henne trygg.

Panikkanfall

De harmoniske dagene var få, og sjeldne. For plutselig kunne lille Maria bli fylt av en uforklarlig skrekk.

– Selve panikkanfallet eller angstanfallet varte ikke kjempelenge. Det kunne vare alt fra tre minutter til 20. Men følelsen man sitter igjen med, den kan vare mange dager, forklarer Maria.

Maria ble eldre, men angsten slapp ikke taket. Hun var redd for nye steder, ukjente mennesker, høye lyder og andre barn.

Også kom dagen da hun skulle begynne på skolen.

– Første skoledag gikk fint. Andre skoledag gikk ikke fint, forteller mamma Christine.

– Etter bare en ukes tid så gråt hun sånn at hun ble helt blå på leppene da hun skulle gå inn i klasserommet. Jeg tenkte at dette her kan umulig være sunt å pushe igjennom, så da fikk jeg lov til å bli med inn i klasserommet.

– Skolen livsfarlig

Hver eneste dag var mamma Christine sammen med Maria på skolen.

– Hele førsteklasse, så satt mamma først inntil meg i klasserommet, og holdt meg i hånden. Og så litt lenger bak i klasserommet. For meg var det en utfordring bare å være på skolen. Uten mamma så hadde det ikke gått rett og slett, for så livsfarlig var skolen for meg, forklarer Maria.

Maria bønnfalt moren om å få være hjemme.

– Maria har gitt meg tilbud om å gi fra seg alle pengene sine, alle dukkene sine, for å slippe å gå på skolen. Hun har sagt at hun kan jobbe hjemme, vaske huset, hvis hun bare slapp å gå på skolen. Men det gikk jo ikke.

Mentaltrener

Hvordan kunne Maria bli trygg og glad som andre barn, undret moren seg. Vurderinger fra skolepsykologer hjalp lite. Til slutt bestemte hun seg for å skaffe mer kunnskap. Christine la alt til side og utdannet seg til mentaltrener for å finne teknikker som kunne hjelpe datteren sin.

Og det virket! Viljestyrte øvelser hentet fra idretten som positiv tenkning, visualisering og pusteteknikker ga Maria gradvis kontroll, og angstanfallene hennes ble færre.

FIKK HJELP: Morens mentaltrening hjalp Maria gjennom barneskolen. Foto: Frank Melhus
FIKK HJELP: Morens mentaltrening hjalp Maria gjennom barneskolen. Foto: Frank Melhus

– Da hadde jeg veldig troen på det, og jeg var veldig på lag med mamma. Og jeg følte at hun var veldig på lag med meg, forteller Maria.

Så kom ungdomsskolen.

– Da var det ny skole, det var nye lærere, det var karakterer – veldig mye nytt, sier Christine.

– Jeg var veldig redd for å bli spurt om noe høyt i klassen – uten å ha rukket opp hånda. Redd for å måtte ha presentasjoner, redd for å være synlig egentlig. For det var så vanskelig å bare eksistere, å bare være i det klasserommet, forklarer Maria.

Den «strikse» mammaen

Morens mentale teknikker fungerte ikke lenger.

– Jeg jobbet jo da som mentaltrener spesielt mot toppidrettsutøvere, og var jo den litt «strikse» mammaen som tenkte: «Det er jo bare å ta seg sammen. Dette vet du, Maria, du kan bare ta deg sammen. Du må på skolen», sier Christine.

Men for Maria var det ikke «bare å ta seg sammen»

– Vi snakket egentlig ikke med hverandre. Det var bare taler fra mamma. Hun kom busende inn på rommet mitt og pratet i fem minutter om hva jeg burde gjøre og hva jeg gjorde galt, også gikk hun ut, forteller Maria.

Christine tenker i dag at hun var låst i et tankemønster som ikke fungerte.

– Jo mer jeg pushet på med den holdningen, jo mindre klarte Maria å ta seg sammen. Da gikk det veldig raskt nedover.

– Hver dag fylte jeg opp bilen med Marias venninner og kjørte de til ungdomsskolen for at hun skulle komme seg til skolen og forplikte seg til å dra, og nesten hver dag så kjørte jeg med Maria hjem igjen. Hun kom seg ikke inn på den skolen, sier Christine.

Tidenes skuffelse

Når mor og datter tenker tilbake, er det disse bilturene hjem igjen fra skolen som fremstår som det aller verste.

DET VERSTE: Bilturene hjem fra skolen var det verste i denne perioden forteller mor og datter. Foto: Frank Melhus/TV 2
DET VERSTE: Bilturene hjem fra skolen var det verste i denne perioden forteller mor og datter. Foto: Frank Melhus/TV 2

– For da var det helt stille i bilen, og jeg tenkte jo at: «Mamma hater meg. Jeg er tidenes største skuffelse», sier Maria.

Det var taushet mellom dem. Maria sier at hun ikke maktet å snakke med moren og fortelle henne hvordan hun hadde det.

– Nei. Det klarte jeg ikke, sier Maria.

I stedet fantaserte hun om at de fant tilbake til hverandre.

– Jeg gjorde det veldig mange ganger i hodet mitt. Jeg gikk inn til henne og sa hvordan ting var, også fikk jeg en klem, forteller Maria.

– Du gjorde det i hodet ditt?

– Veldig mange ganger.

– Men du gjorde det ikke i virkeligheten?

– Nei.

– For det første så tror jeg ikke at jeg klarte helt å sette ord på ting, jeg skjønte det ikke helt selv. Og for det andre så var jeg veldig redd for at utfallet ikke skulle bli sånn som i hodet mitt, og det visste jeg at jeg ikke taklet.

– Så du skulle egentlig ønske at mamma bare kom inn på rommet ditt og ga deg en klem?

– Det var eneste jeg skulle ønske. Jeg ønsket at mamma skulle være mamma, ikke mentaltrener. At hun ikke skulle prøve å få meg på skolen. At hun bare skulle ... passe på meg.

TIDENES SKUFFELSE: Maria så på seg selv som en stor skuffelse. Foto: Frank Melhus.
TIDENES SKUFFELSE: Maria så på seg selv som en stor skuffelse. Foto: Frank Melhus.

Bunnen

Så kom den dagen de begge ser tilbake på som selve bunnpunktet.

– Det var en morgen helt lik alle andre egentlig. Jeg ville fortsatt ikke på skolen, og så skulle jeg ha gym som var svaret på uforutsigbarhet, det aller verste som kunne skje. Jeg klarte ikke å komme meg inn. Men akkurat den morgenen så tror jeg mamma hadde bestemt seg for at jeg skulle inn i den gymsalen uansett hvor lang tid det tok, forteller Maria.

– Jeg dro henne ut av bilen og inn i garderoben, med makt. Hun fulgte etter, gråtende. Så skulle jeg bare løpe opp til gymlæreren og si at Maria kommer snart, sier Christine.

– Da jeg kom tilbake igjen, så satt Maria på gulvet og gråt. Men det var en annerledes gråt. Det var en sånn håpløshet i den gråten. Jeg bare så på henne og skjønte at nå går det ikke lenger. Da sa Maria: «Jeg klarer ikke mer, mamma. Jeg orker ikke mer.»

– Jeg tenkte at hvis jeg dør nå, så tror jeg ikke at jeg kommer til å merke så mye forskjell. For jeg følte meg litt sånn halvdød hele tiden, sier Maria.

Depresjon

– Det som er så rart det er jo at vi ikke brukte ordet depresjon én gang mens hun var midt i den, for det var ingen som så den skogen for de trærne, sier Christine.

– Som mamma så er det min plikt å få barnet mitt på skolen. Men jeg var alt for opptatt av at man for enhver pris skal komme seg på skolen. Det viktigste er faktisk er å overleve, og det jeg ikke visste da, det var jo at Maria hadde nok med å leve, å puste på det tidspunktet.

Heldigvis kom hjelpen i tide.

Engelsklæreren grep inn

I ettertid ser det nesten hverdagslig enkelt ut. For det var Marias engelsklærer Siri Mohammed Roe som ga dem løsningen.

Hun tok ansvaret for å følge opp Maria. Og hun sa til både mor og datter: «Et lite skritt av gangen, og dette kommer til å gå bra.»

For Maria var det en stor lettelse da engelsklæreren kom inn i livene deres.

– Det første Siri sa til meg, det var: «Maria, nå tar vi det ditt tempo.» Det var det som reddet meg og hele situasjonen. Også merket jeg at da Siri sa det til meg, så slappet mamma av også, sier Maria.

– Hun plukket bort de fryktene jeg hadde rundt at Maria ikke var på skolen, forklarer mamma Christine.

– Plutselig så var det ikke så alvorlig lenger. Det kommer til å gå bra likevel, sier hun.

Med engelsklærer Siris tilstedeværelse begynte mor og datter å kommunisere igjen. De kunne ringe henne når som helst – og hun hjalp til å rydde unna alle Marias bekymringer rundt skolen.

– Hun tilbød seg jo alltid å komme ut og møte Maria når hun kom på skolen for å hjelpe henne liksom inn i bygget da, og få henne i gang, sier Christine.

– Til slutt så var jeg nesten 100 % på skolen. Det var helt sykt, sier Maria.

Takknemlig

Det er fem år siden krisen mellom mor og datter. I dag har de funnet tilbake til hverandre, og begge har lært mye av det de gikk igjennom.

BEDRE ENN NOEN GANG: Mor og datter har funnet tilbake til hverandre igjen. Foto: Frank Melhus
BEDRE ENN NOEN GANG: Mor og datter har funnet tilbake til hverandre igjen. Foto: Frank Melhus

– Da vi fikk hjelp og jeg fikk roet meg ned, klarte vi å åpne oss for hverandre igjen. Det gjør meg veldig, veldig takknemlig, sier Christine.

Nå holder de foredrag der de deler historien sin med fagfolk, lærere og foreldre.

For Maria er det en nesten uvirkelig følelse å kunne våge å stå på en scene og fortelle, sammen med moren.

– Jeg føler at alt er verdt det. Det å være oss to, med den erfaringen. Det er bedre enn jeg noen gang kunne tenke meg.

Se Vårt lille land på TV 2 og TV 2 Sumo søndager klokken 22.15.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook