#

2SITERT

«Annijor» er ærligere enn Knausgård

«Annijor» er ærligere enn Knausgård
Anniken «Annijor» Jørgensen blir hørt og hun har mye makt. Det betyr ikke at hun skal komme unna med alt, skriver programleder Linn Wiik.

Hun kamuflerer ikke det å skrive dritt om noen ved å kalle det en roman.

Det er egentlig utenfor min fatteevne: Den siste uka har folk stått i kø for å kjøpe boka som en 22-åring har skrevet om hvordan hun hadde det som 15-åring. Boka ligger på topp over solgte bøker på boklista, og én uke etter utgivelsen er opplaget på nesten 20.000.

Så stor er Anniken «Annijor» Jørgensen.

VGs anmelder kaller utleveringene i boka en skandale. Og nå har en tidligere venn, som blir omtalt i boka, leid inn advokat for å få stoppet den fordi den utleverer personlige detaljer om han.

Panta forlag forsvarer Jørgensen ved å sammenligne henne med «Min kamp»- forfatter Karl Ove Knausgård. De mener det er rart at hun får kritikk for det han har gjort i åresvis.

Jeg er uenig. Jørgensen er ikke som Knausgård. Hun er ærligere.

Jørgensen er gjest i denne ukas «Snakk med Linn Wiik»​ på TV 2 Nyhetskanalen. Der sier hun at hun ikke vet hvor grensen går for hva det er lov å skrive om andre og «at hun liksom alltid har gjort det». Det er verken spesielt betryggende eller spesielt imponerende vurderinger av eget virke. Og rettsvillfarelse er som kjent ingen straffrihetsgrunn.

Men det er likevel noe mer ærlig over Jørgensens prosjekt enn over prosjektene til forfattere som Knausgård og Vigdis Hjorth.

Knausgård sier at alt han skriver om seg selv er sant, men kaller det likevel romaner. Hjort kaller romanen “Arv og miljø” for fiksjon, men sier samtidig at hun “selvfølgelig tar utgangspunkt i ting hun selv har opplevd”.

Jeg er ingen litteraturviter, men for meg fremstår ikke et kunstnerisk prosjekt som spesielt aktverdig når det ender med at søsteren til forfatteren, som egentlig jobber i Riksarkivet, må gi ut en mot-roman for å forsvare seg mot det som blir skrevet.

For jo høyere kunstnerisk verdi et verk har, jo større spillerom har man for å utlevere folk. Satt på spissen betyr det at bare du kaller noe en roman, så har du nærmest frikort for hva slags dritt du kan skrive om folk.

Det er ikke vanskelig å forstå at folk reagerer på at det blir skrevet om dem, enten det er i romanform eller i noens selvbiografi. Anniken Jørgensen sier selv at hun ikke hadde likt det hvis noen hadde skrevet om henne.

Vi lever stadig større del av livene våre ute i det offentlige rom og på sosiale medier. Der deler vi historien om både oss selv og om andre. Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet i samfunnet vårt og retten til å fortelle sin historie er en del av ytringsfriheten.

Forlaget til Jørgensen prøver å få saken til å handle om at en ung kvinne blir forsøkt kneblet. Det blir for søkt. Jørgensen er ikke noe offer og hun blir definitivt hørt. Hun har 50.000 lesere på bloggen sin. Hver eneste dag. I tillegg har hun 270.000 følgere på Instagram. Til sammenligning har statsminister Erna Solberg har 70.000 følgere.

Jørgensen blir hørt og hun har mye makt. Det betyr ikke at hun skal komme unna med alt. Tvert imot må det stilles strengere krav til bloggere og influencere som når ut til så mange unge sinn. Om dette gjelder annonser for leppefillers eller utlevering av private opplysninger om folk. I dette tilfellet det siste.

For på den andre siden av ytringsfriheten står personvernet. Det er også en menneskerettighet.

Også er det litt fint at det er en 22 år gammel blogger som har reist disse store juridiske spørsmålene. Selv om hun kanskje ikke var klar over det på forhånd.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook