#

2SITERT

Bli med over til venstresiden, eller finn dere en ny partileder

Knut Arild Hareide og Kr.F avholder sin partitime i Arendal sentrum.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Knut Arild Hareide og Kr.F avholder sin partitime i Arendal sentrum. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Foto: Pedersen, Terje
Knut Arild Hareides KrF kommer ikke kommer til å gå i regjering med Frp. KrF-lederen er i ferd med å melde overgang til venstresiden. Det gjenstår å se om resten av partiet følger etter ham.

Det virker som om Knut Arild Hareide har tenkt ut et langsiktig løp med å berede grunnen for et historisk veivalg for KrF.

Før sommeren, på sin oppsummerende pressekonferanse, argumenterte han godt for at partiet vil få mye mer politisk gjennomslag ved å sitte i en regjering.

Les også: KrF er på vei inn i regjering

Men han sa ikke noe om hvilken regjering han mente partiet burde sitte i. Det gjør han i realiteten nå.

Hareide skriver det ikke rett ut i løpet av de 201 sidene i sin ferske bok, «Det som betyr noe». Men det trenger han heller ikke. Budskapet er ikke til å misforstå. Hareide ønsker å lede KrF til venstre.

I hans beskrivelse av KrFs prosjekt er det ikke mye spor igjen av borgerlig fellesgods. Han problematiserer i liten grad venstresidens kollektivisme versus enkeltmenneskets valgfrihet. Hareide fremhever derimot behovet for en sterk og raus velferdsstat, han forsvarer sykelønnsordningen, hegner om søndagsstengte butikker, angriper konkurransejaget i skolen og vil avvikle testregimet av norske elever. Hareide opplever at angrepene på kontantstøtten nå i større grad kommer fra borgerlig side enn rødgrønn side. Det er selvsagt nyanser her. Han er en varm tilhenger av friskoler, blant annet, men legger raskt til at han er opptatt av på sikre mangfoldet i fellesskolen og derfor er kritisk til fritt skolevalg.

Hareides politiske prioriteringer peker i sum mot venstresiden. Hans beskrivelser av de andre partiene er heller ikke til å ta feil av.

Han skryter av den kristne Ap-lederen Jonas Gahr Støre, som han mener har gjort det enklere å snakke om personlig tro. Hareide fremhever Bergen som et utstillingsvindu, hvor KrF sitter i byråd med Venstre og Arbeiderpartiet og ber Støre la seg inspirere av byrådsleder Harald Schjelderup (Ap) for sitt lederskap.

KrF-lederens beskrivelser av forholdet mellom Ap og KrF kunne like gjerne vært skrevet av Jonas Gahr Støre selv. Vi har hørt Ap-lederen snakke om det lenge. Denne gangen er det Knut Arild Hareides ord:

«Det har aldri vært noen tvil om at KrF og Ap har viktige berøringspunkter. Begge partier er sterkt fellesskapsorienterte, og snakker varmt om «nestekjærlighet» og «solidaritet» som grunnleggende verdier i politikken.»

Når han i samme kapittel skriver om «berøringspunktene» mellom KrF og Høyre viser han til Høyres verdikonservative tradisjoner.

«Lars Roar Langslet, Jan P. Syse og Inge Lønning var som kristendemokrater å regne da de snakket om menneskesyn, hvordan samfunnet bygges nedenfra, og hvordan man må ha respekt for de nære fellesskapene».

Det er betegnende at ingen av de tre Høyre-profilene lever lenger.

Hareide mener Høyre er i ferd med å forlate de verdikonservative verdiene som tidligere har forent de to partiene.

«Beklageligvis ser det ut til at det er den liberalistiske fløyen som styrker seg i Høyre», skriver han.

Han ser ikke lenger på Høyre som en alliert i kampen mot sorteringssamfunnet og mener Høyre i familiepolitikken har «tatt et steg bort fra KrF de siste årene».

Sentrum som samlende kraft i norsk politikk er for lengst død og begravet. De tre sentrumspartiene sa farvel til hverandre i 2001, da KrF og Venstre gikk i regjering med Høyre. Senterpartiet valgte rødgrønn side og satt åtte år i regjering med Ap fra 2005 til 2013. Etter fire år som samarbeidspartier til en blåblå regjering, gikk KrF og Venstre fra hverandre da Trine Skei Grande tok sitt parti inn i regjering med Frp tidligere i år.

KrF står alene igjen, og trives ikke i den unike vippeposisjonen. Skal de følge etter Venstre eller Senterpartiet. Hareide er ikke til å misforstå:

«Avstanden mellom KrF og Venstre har blitt større med årene. Venstre preges stadig mer av liberalister som står langt fra KrF i viktige verdispørsmål. (...) I familiepolitikken er de ofte mer radikale enn partier på venstresiden.»

Han har en helt annen tilnærming til Trygve Slagsvold Vedums Senterparti:

«Det er ingen hemmelighet at KrF politisk ligger nærmere vår andre sentrumskamerat, Senterpartiet. Av alle de andre partiprogrammene er det nok Senterpartiets som ligner mest på KrFs program.»

Den største overraskelsen i Hareides bok er likevel hans beskrivelser av SV. Høyresiden i norsk politikk liker å advare KrFere med nettopp SV, et parti som står milelangt fra KrF i for eksempel familiepolitikken. Hareide svarer med å si at han noen ganger knapt hører forskjell på Høyre og SV når de diskuterer familiers valgfrihet.

«Regjeringssamarbeidet med de liberalistiske partiene Fremskrittspartiet og Venstre forsterker denne trenden», slår han fast.

Hareide mener tvert i mot at Høyre og Venstre beveger seg vekk fra KrF, mens Audun Lysbakkens SV beveger i retning KrF.

«Fra å være et klart fløyparti på venstresiden, har partiet (altså SV, min anm.) flyttet seg mer mot sentrum. Det populistiske partiet Rødt fremstår nå som det soleklare fløypartiet på venstresiden. (...) Noen har kalt SV for «KrFs humanetiske fetter». Vi har også flere ganger funnet sammen i etiske debatter om menneskeverd og sortering.»

KrF kommer neppe til å gå inn i en eventuell flertallsregjering med SV, men Hareide har åpenbart ingen prinsipielle problemer med å samarbeide med Lysbakken & Co, eller eventuelt regjere med støtte fra SV.

Spørsmålet om samarbeid har utviklet seg til et mareritt for Knut Arild Hareide. Et selvforskyldt mareritt. Det var Hareide selv som åpnet opp for det som er blitt KrFs «Never ending story». Han har ikke lyktes med å komme på offensiven med politiske prosjekter og saker. Det kan muligens skyldes mangel på politiske prosjekter, men KrF kommer seg uansett ikke videre uten å avklare spørsmålet om samarbeid en gang for alle. Hareide erkjenner det. Det er på tide å sette hardt mot hardt.

I boka skriver Hareide at han har vurdert å gi seg som partileder. Valgnatten i fjor kunne endt med katastrofe. Partiet stod i fare for å havne under sperregrensen.

«inni meg stilte jeg meg spørsmålet mange ganger i løpet av kvelden: Hvorfor skulle jeg fortsette å bruke all min tid på̊ noe som virket så håpløst?» skriver han.

Hareide har vært partileder siden 2011. Partiet nærmer seg avgrunnen. Han forbereder partiet på at det må ta noen strategiske grep. De må ta en sjanse. Alternativet er å dø sakte men sikkert som parti.

Slik jeg tolker KrF-lederen, er han i ferd med å gi partiet følgende valg: Bli med over til venstresiden, eller finn dere en ny partileder.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook