Johan (50) har vært sekunder fra å dø i terrorangrep – to ganger

SOGN (TV 2): – Hadde jeg sittet utenfor flyplassen i fem minutter til, hadde jeg ikke sittet her i dag.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Klokken nærmer seg halv fire fredag ettermiddag 22. juli 2011.

Forretningsmannen Johan Christian Tandberg har kjørt sin svigermor til Oslo Sentralstasjon. Idet han kjører forbi regjeringskvartalet hører han et voldsomt drønn.

Alt rister og bilmotoren hans stopper av trykkbølgen. Der og da tar han en avgjørelse som vil komme til å forandre livet hans totalt.

Dette er den utrolige historien om mannen fra Holmenkollåsen, som har vært sekunder fra å dø i terrorangrep – to ganger.

Mektige fjell

Helt innerst i Finnafjorden, en liten fjordarm til Sognefjorden, står Johan Christian Tandberg og venter på bryggen. Over og rundt den lille gården bak han ruver mektige fjell, fossefallene henger som slør nedover de loddrette, regnvåte veggene.

– Hei og velkommen, sier han med et litt vemodig smil når han hjelper oss fra båten og opp på den litt skjeve trebrygga.

Han forteller at han sjelden drikker kaffe, men siden han har besøk har han satt på litt. Det han senere skal fortelle over kaffen i det lille hvitmalte trehuset der oppe i skråningen, vil forbløffe mange.

Stillheten etterpå

– Jeg blir glad hver gang jeg kommer hit. Veldig glad.

50-åringen, som er vokst opp i Holmenkollåsen i Oslo, når nesten i taket i den lille stua mens han heller i kaffe. Entusiastisk forteller han om stedet han og broren kjøpte for 15 år siden.

Han peker ut av de smårutete vinduene, opp mot fjellene. Her er det jaktterreng med masse hjort, laksefiske og klatring i de bratte fjellhengene over den irrgrønne fjorden. Men også stillhet.

I Finnafjorden får Johan Christian Tandberg stillhet.
I Finnafjorden får Johan Christian Tandberg stillhet. Foto: Privat

Ingen TV eller radio, ikke internett. Stillheten som ga tankene plass etter det Tandberg opplevde.

– Når jeg har sittet her på gården, i stillheten her, så har jeg fått et litt annet perspektiv på livet. Så vidt meg bekjent, har vi bare et liv. Da er det viktig å få mest mulig ut av det, sier han.

De mørkebrune øynene ser ettertenksomt ut på fjorden mellom vindussprossene.

– Jeg ble jo redd. Det har gjort noe med meg. Jeg vil gjøre noe mer mens jeg kan. Bidra med noe mer enn bare å tenke på meg selv, sier han.

Johan Christian Tandberg tenker på det hver dag. Han har vært sekunder, noen få meter, fra terrordøden. To ganger.

Inn i infernoet

Klokken var 15.25, fredag ettermiddag. Det var snart helg, og det var sommer. Det hadde bare gått en uke siden Johan hadde blitt pappa, og han hadde nettopp tatt farvel med svigermor på Oslo Sentralstasjon.

Han kjørte bilen gjennom tunnelen og passerte brannstasjonen rett under Y-blokka i regjeringskvartalet. I samme sekund startet det verste terrorangrepet på norsk jord siden 2. verdenskrig.

Den kraftige eksplosjonen ristet hele virkeligheten hans. Sjokkbølgen fra Breiviks bilbombe slo kraften ut av bilmotoren. Bilen stanset.

Da gjorde Tandberg et valg. Han grep mobiltelefonen sin, hentet opp kameraet, og startet et videoopptak. Så gikk han inn i infernoet av ødeleggelse, smertehyl og død.

Det var det første valget av flere som skulle endre livet hans totalt.

– Det lå glasskår og mennesker overalt. Mange var skadde, andre var ikke i live, forteller han.

– Kom dere ut!

Videoopptaket, som går uavbrutt i nesten 18 minutter, dokumenterer de umiddelbare effektene av terrorangrepet som påførte Norge et traume som ikke leges.

Tandberg trår over glass, steiner og treverk. Han går inn i bygninger mens han roper «Er det noen her?» Han går inn i blokken som heter R4, og mot han kommer en gruppe mennesker, med blodige hender opp mot ansiktet. «Kom dere ut! Kom dere ut!!» brøler Tandberg.

Han støtter en blødende kvinne ut, og hjelper henne med å sette seg. Han går inn i en av de andre bygningene, og på videoen hører vi han si til seg selv at det er for farlig å være der inne. Han møter på flere mennesker, skadde og gråtende, ambulansepersonell og brannfolk som tydelig er forvirrede og rådville. Sirenene skriker sin ustoppelige skremsel. Situasjonen er kaotisk.

Forsvarsmannen Tandberg tar på seg en slags militær rolle i dette kaoset. Han gir mennesker ordre, og oppgir at han er en del av innsatsstyrken. Men når alvoret slår ham i ansiktet, faller den masken av. Sorgen griper tak i han. Han har ingen uniform på seg denne dagen.

– Jeg vasset gjennom glasskårene, og bort til statuen av han som leser VG. Jeg satte meg ned på benken ved siden av den. Og gråt, forteller han.

Bonde i Afrika

I Finnafjorden hekter Johan av haspen og skyver det smale vinduet åpent. Han tenner en sigarett og blåser røyken ut mot det regnvåte gresset på gårdstunet. Han har ikke slått det på en stund nå. Det var i den samme stolen han satt da han bestemte seg for å fylle livet sitt med noe annet.

– Det jeg opplevde gjorde noe med meg. Det er klart jeg kunne ha sittet på et kontor og betalt på et husbanklån, men for meg ble det naturlig å ville gjøre noe annerledes. Jeg ville gjøre noe med mat, det er jo det viktigste i verden. Jeg ville gjøre noe med Afrika, det er jo noe de trenger der.

– Og å ta en sjanse?

– Ja! Ta en sjanse.

Johan Christian Tandberg ville bli bonde i Afrika. Det første spadetaket ble tatt under den glovarme sola, vinteren 2014.

Det begynte med en liten annonse i Aftenposten. Han etterlyste afrikanere som kunne ha ideer om hva han kunne utvikle på dette kontinentet i vekst. Så møtte han dem, en etter en, på en kafé på Majorstua.

Helt til han kom i prat med en mann fra Gambia. Tandberg lot seg fascinere av fortellingen om hjemlandet hans, klemt inn i Senegal, helt vest i Afrika. Landet er fruktbart, men det finnes ikke penger til å bore brønner og utvikle matproduksjon. Det er det landet flest flykter fra, i forhold til folketall.

Tandberg har over tusen bananplanter i Gambia.
Tandberg har over tusen bananplanter i Gambia. Foto: Privat

Solgte alt

– Det som skjedde var noe som trigget meg. Jeg ville hjelpe flest mulig mennesker, sette et fotavtrykk etter meg. Jeg ville hjelpe folk der de er.

Tandberg solgte bilen, alt han hadde. Han solgte seg ut av firmaet han hadde sammen med broren, og tok opp en halv million i lån i tillegg. Knappe fire millioner tok han med til Gambia. Der kjøpte han 70 mål land utenfor byen Brikama. Han ansatte gambiere og begynte og bore en brønn.

– Det var bare bush der, bare jungel, da vi startet. Da begynte vi med spade, forteller han.

Tandberg og hans gambiske venner brukte vannet og sanden til å støpe steinblokker, og bygge gjerder og hus. Fem bygninger står reist nå. Noen av dem til ansatte, noen til dyrehold. Mark ble pløyet, og planter plantet.

– Vi har over tusen bananplanter nå, i tillegg til mango, papaya og rotfrukter. Men hovedvirksomheten er høner og eggproduksjon. Målet er å komme opp i 90.000 høner. Alt blir drevet med grønn energi, vanningsanlegget blir drevet av solcellepaneler, sier 50-åringen.

Tandberg blir entusiastisk når han forteller om prosjektet.

– Vet du hva? I Gambia importerer de egg fra Europa som har gått ut på dato forlengst! Jeg har sett egg der som har vært opp til fire år gamle! Slik det har virket blir gambierne tilsendt mat med dårlig kvalitet, og gambisk valuta blir sendt i retur. Men sånn har det vært, afrikanske land har jo blitt plyndret i århundrer, sier han.

Vil bygge skole

– Jeg har gjort det politikerne har oppfordret om, at næringslivet må satse i Afrika. Jeg ansette kvinner, jeg produserer sunn mat med grønn energi. Dette er hjelp til selvhjelp, sier han.

Tandberg forsetter å snakke engasjert mens han henter mer kaffe ute på det lille kjøkkenet.

– Vi ser jo at kineserne kjøper opp land og bygger der nå. Det de i realiteten gjør er jo å kolonialisere, ikke hjelpe. Se på hotellene i Gambia, de eies av europeere, fortjenesten forsvinner til Europa mens gambierne som som jobber der tolv timer i døgnet nesten ikke tjener noe!

– Men mange vil jo tro at du gjør dette for å tjene penger selv?

– Hvis jeg tjener penger der nede, vil jeg ikke bruke de pengene i Norge. Her har vi jo alt. Farmen min skal gagne gambiere, ikke europeere. Jeg ønsker å bygge en barneskole, det har jeg lovet borgermesteren i Brikama. Og så har jeg lyst til å bygge en farm til. Dette kan jeg gjøre i hele Vest-Afrika. Nå har jeg bygd opp Gambias største hønsefarm, og jeg kunne kunne godt gjøre det i de nærliggende landene også, sier han.

Han sier «hvis» han tjener penger. For det er tungt å dra noe slikt i gang.

Han har ikke tatt ut lønn siden de startet. Han risikerer å miste alt. Han risikerer å måtte selge den idylliske gården ved den fagre fjorden, ved foten av fjellene i Sogn. Det er det siste han har. Men han har også to små døtre fra sitt avsluttede ekteskap i Oslo. To barn han ønsker å gi en fremtid.

På landstedet i Sogn for Johan Christian Tandberg ro.
På landstedet i Sogn for Johan Christian Tandberg ro. Foto: Privat

Terror – igjen!

– Hvis jeg må gi slipp på noe, må jeg gi slipp på dette stedet her, sukker han og ser vemodig opp mot et reinsdyrsgevir på veggen.

– Jeg må gjøre det for å komme videre i livet mitt, for familien min i Oslo, og ikke minst for Afrika.

Men Tandberg er motivert for å klare det. For han havnet midt i terrorens flammehav, enda en gang. Også denne gangen var datoen den 22.

– Jeg husker jeg ringte en venn før jeg satt meg på flyet mot Brussel. Jeg sa til han at jeg håpet at det ikke smalt denne gangen også, sier han.

Etter at han ankom den internasjonale lufthavnen Zaventem nordøst for Brussel om morgenen 22. mars 2016, satte Tandberg seg på en benk ute. Han sier han liker å puste inn litt frisk, europeisk luft etter å ha vært i Afrika.

Han legger merke til en gruppe mennesker rett ved siden av han. Det var noe ved dem.

Han går inn igjen, og gjennom sikkerhetskontrollen for å bestille seg frokost. Da smeller det like bak han.

Flaks

– Vi løp i dekning, ut på flystripa der vi gjemte oss mellom flyene. Jeg tenke jo på at det kunne ha vært de menneskene jeg satt ved siden av ute på benken, at de hadde bombebelter festet under klærne.

Da politiet regnet faren som over, ble Tandberg og de andre evakuert fra den stengte flyplassen.

– Det var mange som tok T-banen inn mot byen. Selv gikk jeg inn i en frisørsalong i nærheten. Heldigvis, for på T-banen ble flere bomber sprengt, og mange døde, sier han.

Tandberg stryker fingrene gjennom det mørke håret og legger en hånd rundt den varme kaffekoppen. Han ser ned i gulvet.

– Denne gangen var det nærmere. Det var jo bare flaks. Hadde jeg sittet utenfor flyplassen i fem minutter til, hadde jeg ikke sittet her i dag. Det gjorde inntrykk på meg, det gjorde det. Livet er skjørt. Jeg fikk kjenne på det igjen, at livet brått kan ta slutt.

Denne siste dagen på gården i Sogn bruker han til å rydde i redskaper og stenge av vannet slik at alt er klart for den kalde vinteren i Norge.

Han plukker opp røret på fasttelefonen og slår nummeret til Lars på nabogården. Han kan komme og hente oss med båten og kjøre til veien på andre siden av fjorden. Det går ingen vei til enden av Finnafjord.

Johan Christian Tandberg har blant annet startet kyllingfarm i Gambia.
Johan Christian Tandberg har blant annet startet kyllingfarm i Gambia. Foto: Privat

– Vil gi dem en fiskestang, ikke fisk

Johan Christian må tilbake til Gambia før det blir oktober. Det skal plantes igjen før vinteren og regnet kommer. Det virker som han alltid har tankene på prosjektet der nede mens han er her i stillheten.

– Jeg metter jo mange munner nå, men jeg vil ansette flere, som igjen kan mette sine barns munner, og sende dem på skole slik at de kan lære. Jeg synes det er klokt når det sies at det er bedre å gi en fattig en fiskestang enn å gi han en fisk. Fisken spiser han opp, og da er den borte. Med en fiskestang kan han få fisk, hver eneste dag! Er ikke det fra bibelen? Eller kanskje ikke?

Han pakker med seg det lille han har i en sekk, og rusler gjennom det våte, grønne gresset, ned mot trebrygga. Naboen Lars er på veg med båten innover den trange fjorden. Oppe i den bratte lia strekker en hjort hals, og ser ned på oss som venter.

Johan Christian Tandberg snur seg opp mot gården som har gjort han så glad hver gang han har kommet hit. Regnet drypper fra lua, og det er et alvorsdrag i ansiktet hans.

– Jeg har kommet til en korsvei. Jeg er 50 år nå, og jeg har så lyst til å få til dette bistandsprosjektet mitt, om det så må gå på bekostning av dette stedet. Jeg får heller være takknemlig for å ha fått være her i 15 år, sier han og legger til:

– Om jeg må velge, så velger jeg Afrika.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook