Norge er under angrep fra utenlandske etterretningstjenester. De jobber systematisk opp mot offentlige og private virksomheter. Målet for deres hemmelige operasjoner er å få tak i informasjon som kan skade norske interesser. Spesielt utsatt er statsforvaltningen og forsvars- og beredskapsektoren.

Forstår politikerne alvoret?

Alt dette og mye mer står i årets trusselvurdering fra Politiets sikkerhetstjeneste, PST. De beskriver hvordan norske borgere i utlandet er potensielle mål. Spesielt i autoritære land. Der kan sikkerhetstjenestene gjøre hva de vil uten lovlige hjemler. I håp om å finne noe sårbart som kan utnyttes.

Støyen rundt Per Sandberg gjør det nødvendig å spørre om norske politikere er nok sikkerhetsbevisste? Forstår de alvoret i trusselvurderingene fra PST? Hvis de åpne rapportene er så dystre, hvor ille er de graderte versjonene? Som journalist har jeg vært i flere av de landene som norske myndigheter er mest bekymret for.

Pass på hva du sier!

Vi kan starte med Pakistan. Bare noen dager etter terrorangrepet i New York den 11. september 2001 ble jeg og en fotograf sendt til Peshawar i Pakistan. Som ung journalist i Stavanger Aftenblad. Byen på grensen til Afghanistan ble basen til pressefolk fra hele verden. Vi bodde på Pearl Continental Hotel og ventet på at amerikanerne skulle angripe Taliban og Al-Qaida i nabolandet Afghanistan.

Som eneste mediehus fra Norge fikk TV 2 pressevisum for å dekke valget i Iran i 2013.
Som eneste mediehus fra Norge fikk TV 2 pressevisum for å dekke valget i Iran i 2013.

Etter noen dager på hotellet fortalte en sentral kilde at vi måtte være årvåkne. Passe på hva vi sa og hvem vi møtte. Alle som jobbet på hotellet var nemlig informanter eller agenter av den mektige pakistanske sikkerhetstjenesten ISI. Store deler av staben hadde blitt byttet ut. Jeg trodde ikke på det med en gang. Etter hvert skjønte jeg at det var sant. Alt fra han som laget omeletten til hun som vasket toalettet var ører og øyne til sikkerhetstjenesten. Creepy.

Siden 2001 har det blitt mange reiser til Pakistan. Jeg har både sett og følt sikkerhetstjenestens nærvær ved flere anledninger. Det er jobben deres. Følge med på hva sånne som meg gjør i landet deres.

Norsk i Mekka

Men i noen land nøyer de seg ikke bare med å følge med. De griper også inn. I 2005 var jeg i Saudi-Arabia. Som første norske journalist skulle jeg dekke pilegrimsreisen Hajj. Planen var å intervjue norske pilgrimer i Mekka. Jeg hadde snakket med dem på telefon. Avtalen var å møte dem neste dag i Mekka. Ingen andre visste om avtalen. Bortsett fra de som tydeligvis hadde lyttet til telefonen min. Da jeg møtte nordmennene neste dag, virket de livredde. Etter en stund fortalte de at noen fra innenriksministeriet hadde ringt og sagt at de måtte være forsiktig med hva de sa til den norske journalisten, altså meg. De var så forsiktige at jeg endte med å ikke lage en sak.

I Saudi-Arabia så jeg aldri noen følge etter meg. Og selv om de gjorde det, la jeg ikke merke til det. I Iran, derimot, kan man merke overvåkerne. Jeg har vært der to ganger som journalist. Der ser man ofte sikkerhetstjenesten i aksjon. Menn med bart og svarte solbriller. Akkurat som på film. I løpet av kort tid kan man oppleve å bli stanset av flere forskjellige sikkerhets- og etterretningstjenester. De spør alle etter det samme, ID og tillatelser. Overraskende lite diskre. Av og til virker det som de vil at man skal vite at de følger med. Det virket sånn.

Jeg har vært i Iran to ganger som journalist. Der ser man ofte sikkerhetstjenesten i aksjon. Menn med bart og svarte solbriller.
Kadafi Zaman

Dusje med shorts?

Jeg husker vi hadde en intervjuavtale med den norske ambassadøren. Han kjørte etter oss i egen bil i Teheran. Underveis så vi at han ble fulgt av en bil med to menn. Med solbriller selvsagt. Hva gjorde vi? Vi stoppet midt på veien og tenkte at de som fulgte etter ville kjøre forbi. Neida, de stoppet midt på veien de også. Ganske frekt vil noen si.

I tillegg til menn i solbriller som lusker rundt er det også slik at utenlandske journalister i Iran må bruke et lokalt nyhetsbyrå som skaffer en «fikser». Det er en person som fungerer som både tolk og guide. Og som er godkjent av myndighetene. Han eller hun er med overalt. Ganske slitsomt. Under valget i Iran i 2013 fikk internasjonal presse beskjed om at alle skulle bo på det samme hotellet i hovedstaden. Her er det kamera og mikrofoner overalt, var det første vi tenkte. Under frokosten var det noen pressekolleger som spøkte om at de dusjet med shorts. Andre sørget for å lovprise regimet i Iran når de tok natta-telefonen til kjæresten. Slik at de som lyttet også kunne få en god natts søvn.

Mr. Mohammed

Sånn er det å jobbe i mange av landene i Midtøsten. I Egypt, Libanon og Marokko har jeg sett det samme. Myndighetene er ekstremt kontrollsyke. Derfor blir man ekstra årvåken, ekstremt sikkerhetsbevisst og til tider paranoid. Kommer det vakre kvinner bort på gata og spør «Where are you from» for så å følge opp med «Do you want to have lunch» så er det alarm. Det morsomme er at det er stort sett mine veldig lyse fotografkolleger som blir mest utsatt for denne type tilnærmelser. Jeg har ofte tenkt på om det er genuint interesserte jenter og ikke «honningfeller» som har stoppet oss på gata. Jeg vet ikke.

Jemen er et annet land hvor sikkerhetstjenesten driver med fotfølging. Det fikk vi oppleve da vi var der for å dekke drapet på Martine Vik Magnussen. Da fikk vi tildelt en mann fra innenriksministeriet som skulle passe på oss. Mr. Mohammed. For å bli kvitt ham startet vi den første dagen med å ligge ved poolen på hotellet. I stekende sol. Etter noen timer spurte Mr. Mohammed om når vi skulle ut og filme. På kvelden sa jeg. Det gikk som vi håpet. Etter to dager dro han for å komme tilbake på kvelden. Da spratt vi opp for å jobbe. Det gjorde vi alle dagene vi var der. Jobbet før han kom og så rett til bassenget når han var på plass. Glemmer aldri avskjedsmiddagen. Mr. Mohammed mente han aldri hadde sett så late TV-folk som teamet fra Norge. Hvorfor komme til Jemen hvis man vil ligge hele dagen ved poolen? Han skulle bare ha visst.

Russerne vet hva de driver med!

Et land hvor basseng-metoden aldri ville ha fungert er Russland. Vi var der i 2015 for å gjøre opptak til en dokumentar om flyktningstrømmen til Norge. Jeg tror alle husker flyktningene som syklet over Storskog i bitende kulde. Fem tusen mennesker. Det var helt absurd. Russland er uten tvil det landet PST er mest bekymret for. Vi kjørte bil fra Kirkenes til Murmansk. På flyplassen filmet vi hvordan flyktninger kom ut og ble ført inn i immigrasjonshallen. Der ble de registrert og så satte de seg i drosjer i retning Norge. Russisk politi noterte bilnumrene. De virket å ha god oversikt. Mens vi filmet på flyplassen ble vi spurt om ID. Vi ga passene våre til en uniformert politimann. Han gikk inn og noen minutter senere kom det en ung mann med skinnjakke. «Er dere fra Norge», sa han. På norsk. Jeg ble overrasket. Han snakket bokmål uten dialekt. «Har du bodd i Norge siden du snakker så godt norsk?», spurte jeg. Nei, han hadde lært det på skolen, var svaret. Ingen tvil om hvilken skole han hadde gått på. Må innrømme at jeg ble mektig imponert. Og litt skremt. Russerne vet hva de driver med!

Journalister er ikke det fremste målet for utenlandske etterretningstjenester. Øverst på listen står personer fra statsforvaltningen, beredskaps- og forsvarssektoren. Derfor får medlemmer av regjeringen tilbud om råd fra PST før de skal reise til land som Russland, Kina og Iran. Da kan sikkerhetstjenesten gi skreddersydde og oppdaterte anbefalinger til den enkelte statsråd. Spørsmålet er om det er på tide å gjøre dette frivillige tilbudet fra PST obligatorisk? Det handler om å beskytte regjeringen. Eller mer presist, det handler om å beskytte Norge.