Vi skal alle samme vei, min venn. Jeg, du, Kardashian-familien og Justin Bieber

«Time of death?» spør den svette, ellers så bråkjekke mannen i trettiårene.

Han er legen på intensivavdelingen i sykehus-serien du ser på skjermen på kveldstid.

Han gjorde alt han kunne, men livet til den eldre kvinnen i sykesengen sto ikke til å redde. «Twelve thirtytwo», svarer en ung sykepleier med matt stemme og børster vekk en blond hårlokk.

Også hun tar innover seg at døden har besøkt dem.

Stillheten henger igjen. «Twelve thirtytwo», hvisker legen for seg selv, før han utbryter: «God damn it, all to hell!»

På dødsattesten til den gamle kvinnen fører han inn klokkeslettet: 12.32.

Tør jeg, som mange andre før meg, påstå at døden ikke er et øyeblikk i det hele tatt?

At det ikke er sekundet hjertet slutter å slå eller øyeblikket når siste pust siver ut av kroppen?

Døden er lang.

Utrolig lang.

Uendelig, vil jeg si, uten at jeg forventer at påstanden får mye motstand.

Døden er ikke et øyeblikk i det hele tatt.

Døden er en prosess.

Denne uunngåelige prosessen er en rekke fysiske og kjemiske forandringer som for noen skjer veldig fort – og for andre veldig sakte.

Dødsrallingen, det gurglende kampropet som lyder på den bleke og øde slagmarken, vitner om at slim har samlet seg i de døende lungene, og de pårørende, stakkars, kan ikke annet enn å se på at døden vinner.

Igjen og igjen går døden ubeseiret fra rom til rom på enhver institusjon i hver eneste bygd og by.

Irreversibelt

Døden tvinger marmorering over våre lepper, våre hender og våre føtter.

Kroppen vår, den siste vilje, forsøker å tvinge pusten opp et tørt svelg, fra hyppige til langsomme intervaller – og alt døden gjør, er å viske vekk bevisstheten vår til svar.

Vi ligger der, aktivt døende, alle som én, mens alt blir mørkt og vi bare kan lytte.

Noen er heldige og hører sine nærmeste rundt seg idet hjertet slutter å slå.

Døden, prosessen, når så et irreversibelt punkt, punktet der liv ikke lenger kan eksistere i kroppen det nettopp har forlatt.

Jeg har møtt mange tusen pårørende, de slitne vitnene til nettopp slike kamper som dette.

Mange føler at de har vært vitne til en henrettelse. Er det kanskje akkurat det de har opplevd?

En henrettelse? Nei, vil du kanskje si.

Alle skal dø, Tor-Håkon, en henrettelse er en dom man får.

La meg så spørre deg, er det ikke nettopp en dom som leder oss til en slags henrettelse?

Foster i mors liv

Har vi ikke alle fått den samme dommen, med det samme vi ble født? Blir vi ikke alle henrettet i vår siste time?

Kall det skjebnen, livets og dødens løp – den finpussede kontrakten vi har signert med rytmen av våre første hjerteslag, i vår sjette uke som et foster i mors liv.

Hver kveld vi går til sengs for å sove, sørger vår stadig roligere puls for å minne oss om at akkurat som det lille hjertet vårt en gang begynte å slå, må det en gang slutte å slå, forhåpentligvis gammelt, rikelig svøpt av sorgens arr og kjærlighetens triumfer.

Jeg tenker ofte på ektefeller og partnere som har mistet sin kjære.

De sitter ofte halve igjen og ser tomt omkring seg – undrende over hvordan livet, alle rutiner og kjente ting heretter skal fortone seg.

Når julen nærmer seg og «Fairytale of New York» jevnlig spilles på radioen, blir jeg alltid rørt av Shane MacGowans ord: «Can't make it all alone. I've built my dreams around you».

For meg er det lite som bedre beskriver lengselen etter den man er glad i, og nærheten vi mennesker behøver.

Så grusomt det er å kunne elske noen som døden kan nå, sies det. Men tenk å ikke elske i det hele tatt, tenker jeg.

Jeg har båret og stelt mange tusen døde mennesker.

Noen av dem har kjempet kampen jeg har beskrevet.

De fleste av oss glemmer kontrakten, den kommende kampen.

Andre har knapt nok rukket å høre krigshornet gjalle.

Helt uforberedt, med en halvliter i hånda på stranden i Spania, får de en krass påminnelse om kontrakten først når døden dukker opp som et feigt slag fra høyre.

Maktesløse, til lyden av brusende bølger, faller de om i den varme sanden – mens alt liv omkring dem svinner hen.

De hjemsøker meg

I noen døde øyne ser jeg sjokk.

I den stadig blekere tåken av et evig blikk ser jeg noen ganger sorg, andre ganger lettelse, og ofte: aksept.

Jeg ser gamle ansikter som stirrer blankt opp på meg mens jeg varsomt masserer dem med fuktighetskrem, så vel som unge ansikter som fortsatt begjærer liv.

Deres unge øyne hjemsøker meg ofte, for de er verken overrasket eller lettet, aksepterende eller sorgfulle.

De hjemsøker meg fordi de er undrende.

De har knapt rukket å se verden omkring seg, men brått blitt kastet inn i et stummende mørke der ingenting mer er å se.

Disse ansiktene glemmer jeg aldri. Noen av de døde jeg har fulgt til graven, har ikke hatt ansikt i det hele tatt.

(Teksten var et utdrag av boken «Post Mortem»)

Bæsja på et krematorium

Livet som begravelsesagent, et noe merkelig liv, tør jeg påstå, har jeg til nå forsøkt å beskrive i to bøker – «En seksti under» og den rykende ferske «Post Mortem» som du nå har lest et lite utdrag av.

I retrospekt, noen dager etter at boken har nådd butikkhyllene, er jeg plutselig betenkt.

Hva om kona mi, eksempelvis, som elsker true crime, en dag går fullstendig lei av meg?

I så fall har hun ei bok med mitt navn i bokhylla, som inneholder mer enn et par tips og triks fra åsteder for å komme unna med mord.

Jeg forsøker å trøste meg med at heldigvis har ikke kona mi har lest ei eneste bok jeg har skrevet, og godt er det.

Like greit, si, for i den nyeste boka delte jeg åpenhjerta om den gangen hun bæsja på et krematorium.

Jeg tror boka vil stå urørt i bokhylla, for kona mi er allerede dørgende lei av å høre meg prate om døden.

Det slår meg at jeg bruker uhorvelig mye tid på temaet.

Æ skal ikje ha på mæ BH!

Jeg jobber med (eller for) døden hver eneste dag, og jeg har en TikTok-kanal som plutselig har 70.000 følgere som ønsker å vite mer om døden, og noen bøker har det jammen også blitt.

På flyplasser blir jeg stoppet av folk som ønsker å vite om de kan få gravd opp ei urne av tante i Bergen for å få henne gravlagt i Kristiansand i stedet for.

På puben kan det godt hende jeg får femten ulike ønsker til folks egen gravferd, som, «husk at æ ska ikje ha på mæ BH! Æ ska ligg i joggebukse og t-skjorte!» Eller: «gravlegg mæ med hunden min, hagla mi, fluestanga, motorsykkelhjelmen og..» slik fortsetter det, mens jeg funderer på om vi i enkelte tilfeller ikke skal gravlegge ei kiste, men en fullmøblert hybel med plass for alskens ting man har vært glad i, i løpet av livet.

Vi skal alle samme vei, min venn, både jeg, du, Kardashian-familien og Justin Bieber.

Ingen unnslipper. Kanskje kan du finne noe trøst i det, i det minste, at veien må vi alle gå, men vi går den aldri alene.

Se deg omkring på kaféen eller lunsjrommet. Alle du ser rundt deg skal en gang slutte å puste, en gang slutte å se – og alle ting opphører.

Alle minner, opplevelser og følelsesregister som har rørt seg inni den personen forsvinner. Det høres grimt ut, it's a hard truth. Men her er vi, i samme båt.

Selv om jeg ikke kan fortelle deg om nøyaktig hva som finnes etter den store døden, kan jeg i det minste fortelle deg litt om veien dit, og hvordan ferden kan se ut.

Tusen takk for at du lytter, ser og leser. Det er en ære.

Hilsen smånervøs nordlending som nå har tatt boka ut av hylla for å gjemme den.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no