REISER: En ukrainsk familie reiser fra Dnipro til byen Lviv søndag 27. februar. Foto: Bernat Armangue / AP Photo
REISER: En ukrainsk familie reiser fra Dnipro til byen Lviv søndag 27. februar. Foto: Bernat Armangue / AP Photo
ETT ÅR MED KRIG I UKRAINA

– Vi har ikke råd til å betale så mye mer

«I 2023 burde man betale dyrt for å bryte internasjonale lover og drive med terrorisme», skriver ukrainske Aleksandra Marchenko. På oppdrag for TV 2 skriver hun dagbok om et liv preget av krig.

24. februar 2023

Jeg er i Berlin.

For første gang på ett år bor jeg i en storby, i en romslig leilighet som minner meg om Kyiv og Dnipro. Der var jeg en gang lykkelig.

Denne turen, som de fleste av turene det siste året, var av nødvendig art – for å få tak over hodet. Jeg måtte flytte ut av den forrige leiligheten tidligere enn forventet.

FLYKTET: Ukrainske Aleksandra Marchenko reiste fra hjemmet sitt i Ukraina etter at krigen brøt ut. Foto: Privat
FLYKTET: Ukrainske Aleksandra Marchenko reiste fra hjemmet sitt i Ukraina etter at krigen brøt ut. Foto: Privat

Siden jeg ikke hadde noe annet sted å være, bestemte jeg meg spontant for å besøke vennene mine i Berlin.

I gjennomsnitt har jeg flyttet hver tredje måned det siste året.

Så fort jeg har fått pakket ut av kofferten og blitt kjent med gatene i nabolaget, er det på tide å finne ut av hvor jeg skal videre.

Jeg har reist rundt i verden fra jeg var liten, og har alltid elsket kofferter og flyplasser like mye som jeg elsker kjøkkenet og balkongen hjemme hos meg selv.

Forskjellen er at det føles helt annerledes nå, for jeg har ikke noe kjøkken eller balkong å komme tilbake til.

BERLIN: Ukrainske flyktninger går av et tog som ankom Berlin fra Warszawa 14. mars i fjor. Foto: Odd Andersen / AFP
BERLIN: Ukrainske flyktninger går av et tog som ankom Berlin fra Warszawa 14. mars i fjor. Foto: Odd Andersen / AFP

I restaurantvogna på toget til Berlin er det ikke lov å spise medbrakt mat. De ber meg om å spise opp nista mi utenfor vogna, men inviterer meg på kaffe når jeg er ferdig. Greit nok.

På toget til Zürich i januar ble jeg bedt om å kjøpe ny billett, for billetten kjøpt i Frankrike var ikke gyldig i Sveits. Frankrike har sitt eget QR-format som ikke kan skannes av maskinene til de sveitsiske kontrollørene.

ANNERLEDES: Aleksandra opplevde at hun måtte kjøpe ny billett på toget i Zürich. Foto: Kelvin Chan / AP Photo
ANNERLEDES: Aleksandra opplevde at hun måtte kjøpe ny billett på toget i Zürich. Foto: Kelvin Chan / AP Photo

Slike uforutsette problemer må jeg løse hele tiden, og det er jo selvfølgelig småting som ikke handler om liv og død.

Det er bare det at slike situasjoner konstant minner meg på at jeg er en utenforstående, en «Englishman in New York».

Mitt siste togminne fra Ukraina var da jeg prøvde å flykte fra krigen tidlig i mars.

Jeg sto midt i et hav av folk som hadde med seg babyer, katter og hunder. Det var skriking, gråting og slåssing for å få plass i vognene.

DNIPRO: Ukrainske mennesker forsøker å få plass på evakueringstog fra Dnipro, 5. mars i fjor. Foto: Emre Caylak / AFP
DNIPRO: Ukrainske mennesker forsøker å få plass på evakueringstog fra Dnipro, 5. mars i fjor. Foto: Emre Caylak / AFP

Toget tok om bord så mange folk som fikk plass stående. Noen satt på fanget til andre.

Jeg kunne ikke engang komme meg til perrongen fra togstasjonen den dagen, så jeg dro hjem igjen.

Nå reiser jeg for moro skyld. Så jeg går velvillig ut av restaurantvogna for å spise nisten min.

BERLIN: Brandenburger Tor var lyst opp i de ukrainske fargene i anledning årsdagen for krigen. Foto: Annegret Hilse / Reuters
BERLIN: Brandenburger Tor var lyst opp i de ukrainske fargene i anledning årsdagen for krigen. Foto: Annegret Hilse / Reuters

Her i Berlin diskuterer jeg med vennene mine om hva det betyr å leve trygt, selv om man hver dag lever midt i krigen.

Alle ukrainere som er utenlands ser ut som vanlige mennesker. Vi har det liksom greit, men ofte er det ikke slik.

Fordi de fryktelige bildene vi ser i media, og navnene på de okkuperte byene vekker minner fra barndommen, ungdomstiden, studietiden og et fredfullt Kyiv, noe som var et faktum for bare litt over et år siden.

BAKHMUT: Krigens herjinger er tydelige i byen Bakhmut, der kampene er hardest. Foto: AP / NTB
BAKHMUT: Krigens herjinger er tydelige i byen Bakhmut, der kampene er hardest. Foto: AP / NTB

Vi kan ikke bare snu ryggen til. Dette er vårt virkelige liv.

Hele dette året har en dyp følelse av ensomhet forplantet seg i meg. Det er noe som ikke forsvinner selv om jeg har andre rundt meg.

I utlandet er det regler jeg ikke kjenner til, kulturer som ikke er min og julesanger som jeg aldri sang i min barndom.

Det er alltid en glassvegg mellom meg og andre. Jeg klarer ikke å sette meg inn i festlighetene og et avslappet liv. Jeg kan heller ikke forklare til andre hvorfor det er slik.

SOLDATER: Aleksandra synes det er tungt å vite at hennes nære kjemper ved fronten. Foto: Anatolii Stepanov / AFP
SOLDATER: Aleksandra synes det er tungt å vite at hennes nære kjemper ved fronten. Foto: Anatolii Stepanov / AFP

For det er få som vet hvordan det er å se sine nære venner kjempe med våpen ved fronten. Få vet hvordan det føles å høre: «Jeg sa farvel til alle jeg kjenner fra det krigsherjede området i tilfelle vi ikke ses igjen».

Få vet hvordan det føles å løpe gjennom dyp gjørme i skogen for å komme seg til begravelsen til onkelen sin fordi presten ikke kan vente på grunn av en bombetrussel.

Sean Penn er beruset i nesten hele filmen «Superpower» om president Volodymyr Zelenskyj og Ukraina.

SUPERPOWER: Sean Penn på premieren i Berlin, 17. februar. Foto: Fabrizio Bensch / Reuters
SUPERPOWER: Sean Penn på premieren i Berlin, 17. februar. Foto: Fabrizio Bensch / Reuters

Jeg dro på premieren på den internasjonale filmfestivalen i Berlin. Han er beruset fra den første dagen av krigen, og det gjør filmen veldig menneskelig.

Det er rett og slett fordi ingen kan være vitne til en krig, og være i en normal sinnstilstand.

Her i Berlin skal jeg på en demonstrasjon som heter «Full-scale freedom», som står i kontrast til den fullstendige russiske invasjonen.

Nå om dagen er det mye som blir sagt om den dyre prisen Ukraina betaler for frihet. Men i 2023 burde man betale dyrt for å bryte internasjonale lover og drive med terrorisme.

DEMONSTRASJON: Aleksandra har deltatt i flere demonstrasjoner for Ukraina. Foto: Privat
DEMONSTRASJON: Aleksandra har deltatt i flere demonstrasjoner for Ukraina. Foto: Privat

Siden det er tydelig at bare våpen fungerer på slagmarken, ber vi om mer av dem for å få Russland til å fjerne sine soldater og panservogner fra vårt Ukraina, og gjenopprette landegrensene fra barndommen min.

Så fort som mulig.

Fordi prisen man betaler for frihet, betaler man med ukrainske liv.

Både de som har flyktet, de som har blitt igjen, de som har blitt drept, og de som fortsetter å leve.

Vi har ikke råd til å betale så mye mer.