UTSLITT: Sykepleier Rebekka Thorsen slår alarm om en utmattende arbeidshverdag Foto: Privat
UTSLITT: Sykepleier Rebekka Thorsen slår alarm om en utmattende arbeidshverdag Foto: Privat
Sykepleier:

Vi er utslitt. Dette er ikke en «utfordring» dette er en KRISE

Det spilles på vår samvittighet over en lav sko. Og nå må de trå varsomt. For vi er flere som har fått nok!

(Innlegget ble først publisert på forfatterens facebook-side. Gjengitt med tillatelse)

Det er fredag. Det er endelig fredag. I morgen ringer ikke klokka 06.00, 06.03, 04 og til slutt 06.15 for å dra meg ut av senga.

I morgen skal jeg ikke være noens sykepleier.

I morgen skal jeg sove lenge.

I morgen skal jeg «bare» være mamma.

Det å være sykepleier er litt som å være manges mamma.

Jeg pleier ofte å si at det like godt kunne stått «profesjonell masekopp» på skiltet mitt.

For det er mye av jobben min om dagen.

Fordi kommunen er i grønn beredskap og vi har dermed redusert kapasitet, sykehuset er i gul og spyr ut pasienter fortere enn vi kan ta dem i mot.

Så jeg maser, på utslitte pårørende, at de må gjøre mer for sine kjære, for vi har ikke tid.

Maser på fastlegene om å ordne resepter, ta vurderinger, sende oppdaterte medisinlister til apoteket, og om endring i helsetilstand.

Maser på legevakta fordi fastlegen ikke har tid til mitt mas om det som haster (forståelig nok).

Maser på AMK, at de nå forte seg, for jeg har ingenting å stille opp med når folk blir akutt dårlige og jeg er redd for hva som skjer om de ikke kommer snart, der jeg står, rustet med et pulsoksymeter, stetoskop, og en sekk full av bandasjer.

Maser på sykehusene som sender folk hjem, uten medisiner, resepter og epikrise, så vi ikke vet hva vi skal følge opp, fordi de også er underbemannet.

Gir seg som sykepleier, blir togkonduktør

Maser på kollegaer, flotte, flinke helsefagarbeidere og pleiemedarbeider som drar lasset med og for meg, om at jeg må ha hjelp, hvis ikke kommer ikke jeg i mål med mine viktigste oppgaver, selv ikke om jeg går overtid, og da må de hjelpe, ikke komme i mål med sitt, så må vi prioritere hva som er viktigst i dag.

Jeg maser på avdelingsleder, vi er ikke nok folk, vi har for mange oppgaver som skal utføres på for lite tid.

Maser på hovedtillitsvalgt, de må varsle videre oppover at ting går til helvette på gølvet.

Noen får ikke sitt, selvom alt vi gjør er nødvendig helsehjelp.

Fordi det er KRISE.

Det er krise på sykehusene, som er sprengt.

Det er krise på sykehjemmene, som ikke har plass til alle som har behov for plass og ikke sykepleiere og fagarbeidere nok til å ivareta de som er heldige og får plass.

Og det er krise i hjemmesykepleien, som ikke har lov til å si nei, selvom vi ikke har sykepleiere og helsefagarbeidere nok til å ivareta de vi allerede har.

Oda angrer noen dager på yrkesvalget

«Utfordrende»

Det spilles på vår godhet, vår empati, for å få oss til å strekke oss litt lenger.

«Kan du ikke bare gå dobbelt?»

Du trenger sikkert pengene, strømmen spiser jo opp hele lønna, selvom du nesten ikke er hjemme.

Så da strekker du deg litt lenger. Du vil jo gjerne ha litt penger, å leve for.

Eller til å kjøpe nye arbeidssko, eller vintertøy du kan slite ut på jobb.

Regjering, storting, fylket, kommunen, alle er varslet, de sier: «de er kjent med utfordringen».

De nekter å innrømme at det er KRISE.

Det er bare utfordrende, ifølge dem.

Da kan de med god samvittighet la vær å gjøre noe med det.

– Jeg har alltid vært en stolt sykepleier, og jeg er ikke mindre stolt nå

Ekstremt slitsomt å lyve

I en undersøkelse gjennomført i 2021 svarte 72% av de spurte sykepleierne at de vurderte å slutte i yrket, eller bytte arbeidsplass.

Som en av sykepleierne som svarte dette i den undersøkelsen, kan jeg love deg at det ikke er blitt bedre, snarere verre!

Lignende undersøkelser er ikke blitt gjort for helsefagarbeidere, men jeg vil tro at statistikken er ganske lik.

De siste to årene har jeg sett flere sykepleiere slutte enn starte.

Jeg får beskjed om at vi må være positive når vi har studenter i praksis, for de er vår beste rekrutteringskilde.

Men hvordan skal du klare å være positiv og lyve til noen, sammenhengende i åtte uker, mens de går sammen med deg, står det i de krevende situasjonene, blir pålagt merarbeid i en allerede sprengt arbeidsdag, uten at du blir avslørt?

Utmattet av arbeidspresset

Det er ekstremt slitsomt å lyve, hvertfall til en du vet vil gjennomskue deg ila den første uka, der du står, med full blære, tom mage, og pausen du ikke fikk var over for en time siden.

I dag kom jeg ikke i mål. Jeg syns synd på den som kommer etter meg, som allerede hadde nok å gjøre, og nå må tråle seg gjennom alt jeg ikke rakk, fordi jeg var eneste sykepleier på avdelingen.

Jeg måtte ta brannslukkingen først. Jeg måtte prioritere. Våre folkevalgte liker å snakke om bærekraft.

Jeg, og sikkert mange med meg, kan fortelle at den linja som nå føres i både primær og spesialist helsetjenesten, er ikke bærekraftig.

Vår samvittighet

Jeg opplever ofte å ikke bli hørt, å bli kalt sutrete når jeg sier i fra om kritikkverdige forhold.

Om jeg bare ser positivt på det, så opplever jeg nok ting bedre.

Ordet positivt er blitt svært negativt i mine ører. Vi opplever ofte empatimanipulasjon, og det er ekstremt skadelig.

Vi får høre at vi visste hva vi gikk til, at vi visste at det var et belastende yrke og at sykepleie er et kall.

Det spilles på vår samvittighet over en lav sko. Og nå må de trå varsomt. For vi er flere som har fått nok!

Vi er mange som vurderer andre yrker, fordi jobben spiser opp fritiden, nattesøvnen, overskuddet til å ta vare på de som betyr noe for oss.

Nå MÅ det gjøres tiltak!

Vi vet hva som funker: lavere belastning og høyere lønn, for å motivere oss til å bli, og til å komme tilbake.

Reduser antall helger og helligdager vi må jobbe i samme slengen, så er det ikke umulig at fagfolkene kommer tilbake!

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no