To VM-sannheter – minst

Mørket er i ferd med å senke seg over Doha. Denne kvelden er jeg på The Pearl, et av Dohas mest luksuriøse strøk. Byen er pyntet til fotballfest. Hver eneste palme er lyst opp med hundrevis av små lyspærer. Det å være et godt vertskap er viktig i den qatarske kulturen, og nå disker de opp med det beste de har av pomp og prakt.

Tre kvarters kjøretur fra The Pearl ligger det som kalles Industrial Area. Det er her mange av migrantarbeiderne bor og lever. Bilturen vår fra The Pearl til Industrial Area er en enorm klassereise. Fra overdådig luksus til fattige migrantarbeidere.

Migrantarbeidernes VM

Her ligger cricket-stadionet som har blitt gjort om til egen fanzone for migrantarbeiderne under VM. Unge menn sitter på rekke og rad foran storskjermen. Om noen timer skal Argentina i aksjon. Det synes.

Det var mye snakk om falske supportere i forkant av VM, men mange av arbeiderne fra Bangladesh, India og Nepal er brennende opptatt av det argentinske landslaget. De er beinharde supportere, på en måte som minner om nordmenn som synger «It’s coming home» med tårer i øynene.

Du trenger ikke snakke med mange migrantarbeidere før du skjønner at det finnes utallige erfaringer og oppfatninger av hvordan livet som migrantarbeider i Qatar er.

Noen er fornøyde. De har tidligere jobbet i andre stater i Gulfen og mener Qatar er mye bedre enn sine naboland. Andre sier de skal jobbe ut kontrakten sin, og så aldri sette sine ben i Qatar igjen. En ung afrikansk mann forteller om den ulidelige varmen.

“Det brenner. Vi er ikke skapt for å jobbe i slik varme”.

Andre forteller at det er hardt, men verdt det på grunn av pengene de kan sende hjem. En mann fra Nepal har jobbet 23 år i Qatar. Han har levd nesten halve livet som migrantarbeider. Han har ikke noe valg. Om det er tøft? Selvfølgelig. Men hva er alternativet?

Hussains (20) helvete: Selvmordstanker etter seks dager uten mat

«De gjør alt for penger», som en migrantarbeider fra middelklassen svarte da jeg spurte om de elendige arbeidsforholdene mange migrantarbeidere lider under. Det er denne desperasjonen og mangelen på andre alternativer som blir grovt utnyttet av selskaper i Qatar.

Her i Norge har det vært mye fokus på migrantarbeiderne inn mot VM. Med god grunn. Det som kanskje ikke har kommet godt nok frem, er at nesten alle som jobber i Qatar er migrantarbeidere. Leger, advokater, piloter, ingeniører og IT-teknikere er også migrantarbeidere.

Det er et land bygd på arbeidskraft utenfra. Derfor er det ikke vanskelig å finne folk som lever godt med å være migrantarbeider i Qatar. Ingen av dem kan noen gang bli qatarske statsborgere, men forskjellen mellom dem som jobber i lavstatusyrker og middelklassen er enorm.

Når man ser den vanvittige rikdommen som står på utstilling i Doha, er det vanskelig å forstå hvorfor et så rikt land ikke kan sørge for skikkelige arbeidsforhold og ei lønn å leve av for alle migrantarbeiderne.

På denne VM-stadion døde pappa

Mange av migrantarbeiderne som kommer hit går inn med skyhøye odds. Gevinsten kan være enorm og risikoen likeså. For noen representerer Qatar drømmen om et bedre liv, men for altfor mange blir Qatar et mareritt.

Det gjelder de som opplever at arbeidsgiveren holder tilbake lønna deres, de som ender opp med stor gjeld til ulovlige rekrutteringsagenter, de som utsettes for tvangsarbeid og de som kommer hjem uføre eller skadet for livet, med traumatiske opplevelser i bagasjen. Og de som kommer hjem i kiste.

Det er sant at Qatar gir mange migrantarbeidere et levebrød de ikke kan få i Vesten fordi vestlige land ikke slipper dem til. Men det er også sant at Qatar behandler mange av disse migrantarbeiderne kun som arbeidstimer, ikke som mennesker. Selv under VM, når verdens søkelys er så til de grader på det lille gulflandet, kommer rapportene om migrantarbeidere som utnyttes på det groveste. Og Qatar kunne ha gjort noe med det, hvis de virkelig hadde villet.

Den arabiske verdens VM

Det er også sant at det er en milepæl å ha VM i Midtøsten. Den geografiske og kulturelle nærheten gjør at det er helt andre supportergrupper som preger VM denne gangen. I Doha møtte jeg palestinere som mente de aldri i verden kom til å få visum til USA til VM i 2026. Dette var deres sjanse til å oppleve et VM.

Denne politiske markeringen blir oversett av Vesten

I løpet av VM har det palestinske flagget fått en stadig større plass på tribunene og i gatebildet. Det er et slags svar på vestens regnbueflagg, men det er også en sak som samler mange på tvers av landegrensene i Midtøsten og Nord-Afrika.

Palestinere jeg snakket med i Doha fortalte hvordan de bruker VM til å sette fokus på den palestinske kampen mot okkupasjonen. Her har de hele verden som publikum. Og de mente det var mulig nettopp fordi VM avholdes i et land som Qatar.

De var usikre på om de hadde fått lov til å holde den palestinske fanen like høyt hvis VM hadde vært i Europa. Jeg møtte også FIFA-frivillige på stadion som var iført Palestina-effekter. Hadde FIFA og VM-komiteen akseptert at frivillige på stadion bar regnbueeffekter eller støtteerklæringer til opprøret i Iran?

Da Marokko slo ut Spania tirsdag kveld, hadde de med seg det palestinske flagget i feiringen etterpå. Hadde de fått lov til å feire med det gamle iranske flagget uten regimets symbol?

Det er også åpenbart at årets VM bygger felleskap blant folk fra den arabiske verden. Mange muslimer føler på en enorm stolthet over dette mesterskapet. De forteller også at VM føles tryggere og mer komfortabelt fordi man slipper unna de fordommene og den islamofobien som dessverre preger Europa. Samtidig føles dette verdensmesterskapet langt mindre trygt for skeive supportere. Begge deler er sant.

Qatars VM-suksess

En del av Qatars strategi er å fremstå som en ledende stemme i den arabiske verden, og et senter for dialog og mekling. At VM får stempelet som «hele den arabiske verdens VM» passer perfekt inn i den strategien.

På samme måte passer det myndighetene ypperlig at gjennomføringen av VM alt i alt går på skinner. Det er god stemning på stadion og i byen. Det store flertallet av tilreisende supporterne koser seg.

Er jeg overrasket over at de som har reist til Qatar som journalister, supportere eller turister trives? Selvsagt ikke. Qatar vil at Doha skal bli som Dubai, selvfølgelig er de innstilt på gjøre det fetest mulig å være på tur i Qatar.

For Qatar er VM allerede en kjempesuksess. De har motbevist kritikerne som trodde de ikke kunne klare å gjennomføre et så stort arrangement. De har vist supportere og pressen fordelen med å ha et helt mesterskap i én enkelt by. Sikkerhetspolitisk og utenrikspolitisk har de allerede fått solid uttelling. De har blitt et land å regne med på den internasjonale scenen. De styrker sin posisjon som en ledende stemme i den arabiske verden. Neste mål er å arrangere OL.

Men den viktigste kritikken mot VM har jo aldri vært logistikk eller at man ikke skulle klare å skape god stemning for supporterne. Den viktigste kritikken er fortsatt den prisen altfor mange migrantarbeidere har måttet betale for at Qatar skal få skinne. Det er menneskerettighetsbruddene, ikke mangel på fotballhistorie og en med europeiske briller uvant supporterkultur som er problemet.

Veien videre

Det har åpenbart en verdi å spre store mesterskap til ulike deler av verden. Det er noe FIFA bør fortsette å gjøre. Men ikke for enhver pris. FIFA (og IOC) må få ha tydelige tildelingskriterier med klare forventninger til hva som er minimumskrav for å få være vertskap for store mesterskap. Og disse kravene må følges opp med tydelige konsekvenser hvis vertsnasjonen ikke leverer.

Idrettens rolle er ikke å drive utenrikspolitikk eller diplomati. Men idretten må ta ansvar for det som skjer i idrettens navn. Og tildelingen må ha legitimitet, ikke være tuftet på korrupsjon og skittent spill.

Fotballen har ikke ansvaret for alle problemene i Qatar, men de har et klart ansvar når fotballens mesterskap og aktiviteter fører til eller øker omfanget av grove og systematiske menneskerettighetsbrudd. Det blir ikke mindre sant bare fordi logistikken er god fra luksushotellene til stadion, at stemning er upåklagelig på arenaene eller at fotballkampene holder skyhøyt nivå.