Stortingets amatørskap

I alle de over to tiårene jeg har jobbet som politisk journalist har vi jevnlig hatt avsløringer rundt stortingspolitikernes bruk og misbruk av egne goder.

Med Riksrevisjonens ferskeste rapport, får vi nok en runde med avsløringer om stortingspolitikeres lemfeldige omgang med skattebetalernes penger. Enten det dreier seg om prestisjefylte oppussingsprosjekter eller mottakelse av etterlønn, viser Stortinget svakheter som det haster med å rydde opp i. Denne gangen har Riksrevisjonen gjennomgått ordningene som gjelder for stortingsrepresentanter og retter kraftig kritikk mot Stortingets presidentskap, Stortingets administrasjon og mot stortingsrepresentantene selv.

Nå gjentar historien seg

Riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen dro selv parallellen fra Riksrevisjonens ramsalte kritikk av Stortingets eget gigantiske bygge-sprekk for seks år siden og til dagens fremleggelse. Hovedkonklusjonen er ikke til å ta feil av: «Nå gjentar historien seg». «Nok en gang», kunne han ha lagt til.

Det er gjennomgående svikt, både i hvordan man lager regelverket og hvordan man praktiserer det. Regelverket for reiser, pendlerboliger, etterlønn og pensjoner har opp gjennom årene vært gjenstand for kritisk journalistikk og avsløringer om misbruk og feilbruk.

Det er også forståelig at stortingsrepresentantene synes dette er krevende. De kommer inn på Stortinget som folkevalgte, de fleste har ingen andre forutsetninger enn folk flest til å gjøre en jobb i landets lovgivende forsamling. Regelverket for ytelser og goder er fremmed og komplisert å sette seg inn i. De fleste trenger hjelp.

Felles for de aller fleste stortingspolitikerne jeg har snakket med de siste to tiårene, er at de alle er livredde for å gjøre feil. De er ikke skurker som ønsker å berike seg selv og snylte til seg goder. Tvert imot. Derfor har de aller aller fleste etter beste evne gjort som de er blitt fortalt av Stortingets administrasjon. Riksrevisjonen retter også knallhard og presis kritikk mot administrasjonens håndtering og mangelfulle kontroll av stortingspolitikernes mange goder.

Men det at en mottar feilaktig eller mangelfull informasjon fritar heller ikke den enkelte representant for ansvar. Utfordringene til mange representanter som har vært i hardt vær opp gjennom årene, er at de har sett på de ulike regelverkene som rettigheter, noe de har krav på. Det kan dreie seg om pendlerboliger, etterlønn, gullpensjon, gratis reiser eller andre ting. Mange av disse ordningene er tvert imot ment å være et sikkerhetsnett for representanter som har vært i ferd med å falle utenfor systemet, eller som risikerer store ekstrautgifter på grunn av sitt folkevalgte verv.

– En enorm skandale

Da Stortinget i sin tid vedtok et ganske lukrativt etterlønns-regime, var det ment å være et sikkerhetsnett for politikere som nærmest risikerte å bli satt på gata. Det var ikke ment som lukrative fallskjermer for eks-representanter som fint kunne skaffe seg inntekt selv, eller som var unge studenter da de kom inn på stortinget og uansett ville ha gjort seg ferdig med en utdannelse.

Den mest vanlige feilen stortingspolitikerne opp gjennom årene har gjort, er å se på disse ordningene som en rettighet de har krav på, i stedet for å spørre seg selv om regelverket egentlig var ment for dem. Hadde politikerne våre gjort det, ville vi unngått en rekke av disse sakene.

Men sunn fornuft har ofte en tendens til å forsvinne litt når det er snakk om goder og rettigheter. De fleste er skrudd samen slik at vi ønsker å sikre oss det vi har krav på. Det utviklet seg en kultur på Stortinget, og en praksis, hvor disse tilleggsgodene nærmest ble sett på som en del av lønna. Det har sakte, men sikkert endret seg de siste tiårene, men det henger fortsatt igjen.

De som har det øverste ansvaret for regelverket og for praksisen er Stortingets presidentskap. Her sitter det rutinerte og garvede politikere med årelang erfaring. Presidentskapene de siste stortingsperiodene får også kjørt seg velfortjent hardt av Riksrevisjonen. De har rett og slett ikke hatt kontroll, verken over utformingen, praktiseringen eller kontrolleringen av reglene.

Derfor er det på høy tid at Stortinget lager et regelverk for seg selv som er like vanntett og juridisk presist som det regelverket de lager for alle andre som mottar ytelser fra det offentlige, enten det er ledighetstrygd, sosialhjelp, pensjon eller andre ytelser fra velferdsstaten.

Det må lages et regelverk som ikke kan misforstås. Det må opprettes kontrollfunksjoner som avslører misbruk eller feilbruk. Og det må være klare sanksjoner for eventuell misbruk. Stortingsrepresentanter bør møte det samme kritiske blikket som alle andre som mottar offentlige ytelser. Først da kan tilliten til våre fremste folkevalgte sakte men sikkert gjenoppbygges.