Solbergs fremtid helt i det blå

Erna Solberg står i sin største politiske krise noensinne, i tillegg til en privat krise i ekteskapet. Vi som følger dette fra utsiden kan knapt tenke oss for en belastning det er å stå i. Men hun beholder i det minste roen.

Etter en maratondag med intervjuer, er hennes politiske fremtid likevel helt i det blå, kanskje litt mer i det blå enn dagen før.

For Erna Solberg kjemper ikke like hardt for sin politiske fremtid som hun gjorde på den sjokkartede pressekonferansen fredagen etter valget. Da var hun klar på at hun ønsket å være partileder og statsministerkandidat i 2025, og at hun skulle sørge for at Finnes ble tilstrekkelig overvåket til at han ikke kunne gå bak ryggen hennes igjen.

Det funket dårlig.

Nå er hun mer resignert, men også mer avslappet. Under maratondagen med sitt-ned-intervjuer så vi en tidligere statsminister som avventer situasjonen. Så lenge hun klarer å stå i stormen, er det ikke nødvendig å ta dramatiske beslutninger før vinden løyer og støvet legger seg noe. Det har hun for så vidt rett i.

Det er en lykke for henne at dette ikke ble avdekket mens hun var statsminister. Det hadde ikke vært mulig å kombinere. Nå er hun «bare» partileder og stortingsrepresentant. Det er lenge til neste valg. Men hennes politiske fremtid er mer uklar enn noensinne.

Spørsmålet som hun og partiet har tatt seg litt tid til å svare på, er om det er mulig for henne å søke befolkningens tillit til å flytte inn i statsministerboligen igjen ved neste korsvei, og om det er mulig at syndebukken Sindre Finnes kan bli med på flyttelasset.

For selv om Erna Solberg i dag erkjenner det opplagte, at hun som statsminister selvsagt hadde et personlig ansvar for at hennes privatøkonomi ikke viklet seg inn i beslutninger som hennes regjering fattet, så legger hun fortsatt all skyld på ektemannen Sindre.

Det er en strategi som kan bidra til å gjøre hennes ettermæle mindre svekket. Hun er et offer her. Men det er samtidig en strategi som kan gjøre veien tilbake til statsministerboligen enda lengre. Og en strategi som slo litt sprekker i dag.

For Erna Solberg har tviholdt på at hun ikke hadde noen grunn til å reagere på at ektemannens ligningsinntekt eller deres felles formue spratt opp og ned i løpet av de åtte årene hun var statsminister. Det var ingenting i verken aksjonærregister eller skattemeldinger som antydet at noe var galt.

Finnes skal ha gjort en god jobb med å skjule sporene av sitt svik. Men den fortellingen begynte å vakle etter noen få oppfølgingsspørsmål i intervjuet hun gjorde med TV 2 torsdag.

De voldsomme utslagene på inntekt og formue i 2020, kan ikke forklares med kjøp og salg av bruktbil, forskudd på arv eller forsiktige nedsalg i enkeltaksjer. Finnes økte sin inntekt med hele 400.000 kroner, eller 46 prosent. Det er mye når du kun har en jobb som helt vanlig lønnsmottaker. I tillegg økte deres felles formue med 1,1 millioner kroner, eller 45 prosent.

Det burde Solberg ha reagert på. Det erkjenner hun nå, men har ingen god forklaring på hvorfor.

Som landets statsminister har Solberg et særskilt ansvar for at hennes privatøkonomi ikke vikler seg inn i beslutninger som hennes regjering fatter. Det må hun, for å unngå at hun selv er inhabil og dermed risikere at vedtakene regjeringen fatter blir ugyldige. Da bør hun som et minimum kaste et ørlite blikk på selvangivelsen før den leveres.

Det er hennes ansvar, ikke Sindre Finnes sitt.