Siste krampetrekning?

Det er høflig, men anspent stemning på første rad. Symbolsk nok sitter Marco Elsafadi og Berit Kjøll på hver sin ende av den lange bordrekka der idrettsstyret har sine tildelte plasser. På raden bak sitter Zaineb Al-Samarai.

Det er lett å glemme at det bare er noen uker siden Elsafadi gikk til frontalangrep på sin egen idrettspresident i alle landets riksdekkende medier. Ingen kan ta fra Berit Kjøll den evnen hun har til å gjøre gode miner til slett spill.

Den sittende idrettspresidenten er overraskende offensiv, til tross for den stormen hun har stått i de siste månedene. Heller ikke det faktum at støtteerklæringene til motkandidaten har rent inn i forkant av idrettstinget har fått henne til å miste motet.

Kjøll forteller mer enn gjerne om hvor avskrevet hun var før idrettstinget i 2019. Den gangen vant hun mot alle odds.

Underdog

Nå dyrker hun posisjonen som underdog for alt den er verdt. Hun har lite å tape nå som valgdagen endelig er her. Alle tellinger i forkant av idrettstinget har hatt Zaineb Al-Samarai som klar favoritt. Likevel velger Kjøll å stå løpet ut.

Det sies spøkefullt at presidentvalget i 2019 ble avgjort av hvem som holdt ut lengst i baren lørdag kveld. Også i år ble det drevet valgkamp til godt over midnatt kvelden før kvelden.

Om den tilsynelatende ukuelige optimismen fra den sittende idrettspresidenten er et spill for galleriet eller reell, er et åpent spørsmål. Fra Kjølls side ble det allerede fredag snakket om at vinden var i ferd med å snu. Mange av Zainebs støttespillere stiller seg imidlertid uforstående til den påstanden.

Selv historien om hva det egentlig snakkes om i gangene på idrettstinget er nå politisk. Det har blitt en del av presidentkampen. Også fortellingen om idrettsstyrets arbeid de siste fire årene har blitt en kamparena for de to fløyene.

Kjøll og hennes støttespillere tviholder på historien om et idrettsstyre som stort sett har samarbeidet godt til det beste for norsk idrett. Der tegnes det et bilde av en idrettsbevegelse preget av harmoni og felles verdier, der kun de siste månedene har vært preget av uro på grunn av den mye omtalte varslingssaken.

De som støtter status quo og ønsker at Kjøll skal gjenvelges har selvsagt interesse av å dysse ned rapportene om dårlig stemning internt og en idrettspresident som har mistet garderoben. De som ønsker endring i toppen har derimot interesse av å få konfliktene frem i lyset. Mange av Al-Samarais støttespillere argumenterer nettopp med behovet for ro og en kandidat som i større grad kan samle idretten til ett felles lag.

Favoritten

Al-Samarai vet hun kom til idrettstinget som favoritt. Det ser ikke ut til at hun lar seg stresse nevneverdig av Kjølls offensive stil. Al-Samarai vet at hun har store idrettskretser og særforbund i ryggen. Mange har jobbet for hennes kandidatur i månedsvis.

I forkant av idrettstinget har mange ønsket seg mer fokus på de idrettspolitiske sakene som skiller kandidatene og mindre fokus på person. Men her på idrettstinget blir det tydelig at det er en klar motsetning mellom de debattene vi i media ønsker oss og de spørsmålene idrettens egne tillitsvalgte er mest opptatt av. Det er en viktig påminnelse.

Spesielt for idrettskretsene er det hverdagen ute i idrettslagene som er viktigst. Langt viktigere enn forholdet til IOC eller utøverkomiteens rolle.

Hva slags president ønsker man seg?

De store forskjellene mellom de to presidentkandidatene ligger sannsynligvis mer i det strategiske og organisatoriske enn i det idrettspolitiske. I så måte handler dette valget mer om hva slags type president man ønsker seg og hva slags rolle man mener idrettsstyret og NIFs sentralledd skal ha, enn store idrettspolitiske skillelinjer i norsk idrett.

Berit Kjøll har ledet norsk idrett gjennom en periode preget av store kriser som har avløst hverandre. For hennes eget ettermæle hadde det sannsynligvis vært bedre om hun trakk seg da det ble tydelig at Al-Samarai hadde mye bredere støtte enn henne.

Hvis Kjøll nå likevel, mot formodning, skulle klare å vinne dette valget, vil det være en av norsk idretts mest oppsiktsvekkende snuoperasjoner.