Russlands fremtid formes og avgjøres nå på slagmarken i Ukraina

Forrige uke ble opposisjonspolitiker Kara-Murza idømt 25 års fengsel for sin motstand mot politikken Kreml fører. Hans sluttinnlegg er håpefullt, men i det ligger også en uendelig trist erkjennelse av retningen Russland tar.

Denne erkjennelsen reflekteres i det meste Russland gjør om dagen, fra informasjonskontrollen, militariseringen og den totalitære vendingen på hjemmebane, til påstander om at Russlands «spesialoperasjon» i Ukraina er en nødvendig forsvarshandling som følge av vestlig aggresjon.

Alt snus på hodet og avsporingen fra virkeligheten er påfallende.

I erkjennelsen ligger det også at vi ikke har sett toppen av den totalitære vendingen.

Makten rundt Putin og militæret er sterkere nå enn før 24. februar, nye lover innføres for å effektivisere mobilisering til fronten og gjeninnføring av dødsstraff ligger på bordet.

Storstilt kidnapping av ukrainske barn, som så adopteres bort eller sendes til interneringsleire i Russland for å «russifiseres» treffer rett inn i en av kjernene i FNs folkemordskonvensjon, artikkel 2(e), og har resultert i en internasjonal arrestordre på President Putin og Russlands kommisær for barnerettigheter.

En stygg ripe i lakken for Putin, men enn så lenge uten særlige konsekvenser.

Forrykende fart

Og nok et bevis, blant flere, på at diktatoren kun evner å stramme skruen til.

Her spiller konspirasjoner, paranoia og en hypersensitivitet knyttet regimeoverlevelse og Putins ettermæle sterkt inn.

Det har ligget der hele tiden, men skutt fart særlig siden 2012.

Her fikk Kremls påstander om USAs forsøk på å styrte regimet gjennom «fargerevolusjoner» god medfart etter de store Bolotnaya-protestene.

Lover om utenlandske agenter, ekstremisme og kraftige innsnevringer i informasjonssfæren bredte om seg i en forrykende fart.

Ukrainas vending mot Vesten, og frykten for ytterlig innsnevring av Russlands innflytelse som følge av andre postsovjetiske lands medlemskap i EU og Nato ga ytterligere vann på mølla.

EU og Nato-medlemskap satte nemlig en effektiv stopper for Russlands mulighet til å gjøre som de ville i sine naboregioner.

Russland lærte fra blant annet Georgia, Syria og Ukraina at konsekvensene av bruk av militærmakt ikke var særlig store og har aktivt benyttet dette virkemiddelet for å styrke sin posisjon og sikre sine påståtte rettigheter som stormakt.

Ny æra for europeisk sikkerhet

Etter 2014, og særlig etter 2020, ble ideen om Russlands rett til gjenforening av historisk territorium forsterket med den relativt stille og motstandsløse annekteringen av Belarus.

Dårlig etterretning fra Ukraina, dels på grunna av ønsket om å blidgjøre Putin, blandet med Kremls verdensbilde resulterte i 24. februar og en ny æra for europeisk sikkerhet.

Russlands fremtid formes og avgjøres nå på slagmarken i Ukraina.

Dårlige militære resultater gjør innsnevringen hjemme til eneste løsning, men vi skal ikke se bort ifra at dette er en løsning Putin og innerste krets er relativt fornøyde med.

De får mer makt og Kreml får tatt et endelig brudd med det Putin beskriver som en urettferdig, Vestlig-styrt (les: USA-styrt) verdensorden som nå er i endring til fordel for Russland.

Denne verdensorden har de snakket om lenge og Kina speiler det meste av tankegodset.

Og, med tiden får Russland også benyttet muligheten til å spre usikkerhet og sin historiefortelling, i FN og i land utenfor den Vestlige sfæren som bl.a. deler forestillingen om at denne krigen er mellom to like parter og må avsluttes.

Kveler demokrati

Derfor, akkurat som Kreml over tid kveler demokrati og opposisjon hjemme, er krigen i Ukraina omgjort til et langvarig prosjekt, med mål om å slite ut Vestlig tålmodighet og militærindustri.

Samtidig opprettholdes deler av produksjonen hjemme.

I hvert fall nok til å holde krigen gående fremover.

Hvor lenge dette kan surre og gå og konsekvensene en ny ukrainsk våroffensiv kan få, vet vi ennå ikke.

Men, det er grunn til å være skeptisk til saker om en splittet elite og spådommer om Putins endelikt.

Kreml virker å ha god kustus på de fleste, og hvilke alternativer har de?

Samtidig er et overhengende spørsmål om Kreml virkelig makter å snu ryggen fullt og helt til Europa.

Et gløtt på kartet og det faktum at mange i landet fremdeles orienterer seg mot kontinentet, viser at det er vanskelig.

Det kan gi håp for fremtiden.

Usikkerhet

Men, Europe klarer heller ikke helt å henge med i svingene.

Omveltninger er kaotiske og akkurat som «krigståken» gjør seg gjeldende på slagmarken i Ukraina, er det også delvis uoversiktlig å manøvrere i det det internasjonale systemets blokker flytter på seg.

Samholdet i Nato og EU har vært over all forventning, men preges også av usikkerhet og ulike lands interesser og tidvis kompliserte forhold til sentrale aktører som Russland, Kina og USA.

Det vil muligens blir mer synlig i det krigen haler ut.

I tillegg vil utålmodigheten knyttet til krigen i Ukraina, som i et halvt år har vært preget av mindre, dog svært blodige, bevegelser langs frontlinjen gjøre seg gjeldende.

Rop om avspenning blir høyere i takt med økt spenning og høye kostnader på alle plan.

Militært, politisk, økonomisk, humanitært og i rene tap på slagmarken.

I så måte er det verdt å lese russlandforsker Martin Kraghs kronikk i SVD, hvor et poeng er at i møtet med Russlands aggressivitet lærer historien oss at «avspänning paradoxalt nog fungerar bäst mot en bakgrund av avskräckning.» Avskrekking er nødvendig.

Langsiktig prinsippfasthet er nemlig nøkkelen mot Kremls ambisjoner.

Fordi, Russland vil fortsette å spille på usikkerheten knyttet til hvor dette vil ende.

Og kampen i informasjonsdomenet forsterkes i takt med Russlands stadige steg lengre vekk fra virkeligheten.

Og, da er vi tilbake til Kara-Murza og et lite utdrag fra hans sluttinnlegg:

«I also know that the day will come when the darkness over our country will dissipate. When black will be called black and white will be called white; when at the official level it will be recognized that two times two is still four; when a war will be called a war, …; and when those who kindled and unleashed this war, rather than those who tried to stop it, will be recognized as criminals.»

Vi er langt fra dette ennå. I mellomtiden blir diskusjoner om forholdet til Russland og langsiktig prinsippfasthet i samholdet med Ukraina viktig.

Usikkerhet er vår tids største fiende og yndet for utnyttelse.

Da gjelder det å ruste seg deretter.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no