Risikabel vraking av Huitfeldt

Sjeldent, om noen gang, har vi vært vitne til et drama, slik det som utspilte seg nærmest i full offentlighet den siste uken. Det har fremstått som om Ap har hatt et åpent seminar om fremtiden til Anniken Huitfeldt som utenriksminister.

Maktkamp

Støre viklet seg, og ble viklet inn, i det som fremstod som en dyp konflikt eller maktkamp mellom han og Huitfeldt. Støre ønsket at hun skulle trekke seg som utenriksminister, mens Huitfeldts støttespillere opplevde at Støre undergravde autoriteten til landets utenriksminister i stedet for å være ærlig med henne og si rett ut at hun måtte gå av.

Huitfeldt ønsket ikke å gå av frivillig, og ventet i stedet på at sjefen skulle si det til henne i klartekst. Den beskjeden skal Huitfeldt først ha fått sist fredag ettermiddag/kveld.

I dag ble det kjent at Støre ikke har noen annen begrunnelse for avgangen enn aksjeskandalen som ble kjent for seks uker siden. Det er kun den som gjør at hun nå må gå av, til tross for at han fra saken ble kjent 30. august og frem til ganske nylig, offentlig forsvarte og støttet at Huitfeldt ble sittende.

Det har ikke kommet frem noe substansielt nytt om hennes sak siden august.

Men det er to andre ting som ifølge Støre spiller inn, og som gjør at Huitfeldts aksjeskandale likevel gjør henne uegnet som statsråd: Det er Erna Solbergs aksjeskandale, og det er valgnederlaget til Ap.

1. Erna Solbergs aksjeskandale

Erna Solbergs omfattende aksjeskandale ble kjent to uker etter Huitfeldts sak, og slo ned som en bombe i det politiske miljøet.

En solid del av Solbergs forsvarsstrategi har vært at ektemannen hadde gjort det samme som Huitfeldts ektemann. Hun hadde også vært «uvitende inhabil», noe Støre-regjeringens jurister mente var så formildende at eventuelle «inhabile vedtak» likevel var gyldige.

Det ble raskt åpenbart for Aps strateger, og for så vidt alle andre som følger norsk politikk, at Huitfeldts sak kunne bidra positivt for Erna Solberg.

Eller for å si det på en annen måte; hadde Anniken Huitfeldt gått av som statsråd, ville det gjort situasjonen verre for Solberg.

Stortingets kontrollkomite skal gjennomføre en omfattende kontrollsak og høring om habilitetssakene denne høsten.

Tre av disse sakene handler om habilitet og aksjekjøp. Hvis Erna Solberg hadde stått i disse høringene med en sittende utenriksminister i trøbbel ved siden av seg, ville komiteens fokus i langt større grad vært på Huitfeldt.

Komiteens primæroppgave er å kontrollere den sittende regjering.

Erna Solberg er en avgått statsminister, og kan dermed ikke få mistillit mot seg fra Stortinget. Det kunne Huitfeldt i ytterste konsekvens fått, hvis hun var utenriksminister.

Nå er det kun tre avgåtte regjeringsmedlemmer som skal i høring om sine aksjeskandaler: Ola Borten Moe, Anniken Huitfeldt og Erna Solberg. Som sittende Høyre-leder og ambisjon om å bli statsminister igjen, vil trykket dermed flytte seg fra Huitfeldt til Solberg.

Støres utfordring med å vrake Huitfeldt nå er at det kan fremstå som kalkulert og et strategisk offer for å gjøre livet surt for Erna Solberg og Høyre.

En slik kynisme tror jeg ikke velgerne setter spesielt pris på.

Derfor balanserer han nå på en knivsegg når han sier at Solbergs sak svekker tilliten til politikere flest og politikken som sådan., på en måte som gjør at Huitfeldt likevel må gå av. Det er ekstremt krevende å kommunisere.

For konsekvensen av Støres beslutning er uansett at Erna Solberg rammes, selv om det ikke skulle være hensikten. Støre er avhengig av at velgerne kjøper hans versjon.

2. Valgnederlaget

Den andre forklaringen til Støre på Huitfeldt-avgangen er valgnederlaget. Det kom også etter Huitfeldts aksjeavsløring.

Han sier han har «hørt fra flere», blant annet fra medlemsundersøkelsen til Ap, at habilitetssakene bidro til at valgkampanjen til partiet ble skadelidende, og dermed bidro til at partiet gjorde historiens dårligste valg.

Før Aps egen valgevaluering er over, legger han altså deler av skylda på Anniken Huitfeldt, Anette Trettebergstuen, Ola Borten Moe, og sin egen nestleder og arbeidsminister Tonje Brenna for valgnederlaget.

Støre konkluderer med at Huitfeldts andel av dette valgnederlaget er så stort at hun må gå av.

Internt skal Støre ha vist til at meningsmålingene var noe bedre i mai, før habillitetsskandalene begynte på rulle ut, mens kritikerne internt gjerne minner om at Ap har falt jevnt og trutt gjennom hele Støres snart ti år lange ledertid.

Pekelek

Den type peking på hvem som har skylda for valgnederlaget er også ganske risikabelt for en partileder og statsminister som sliter veldig med egen popularitet ute blant velgerne.

Det er flere i Ap som misliker en slik pekelek etter syndebukker for valgnederlaget, og hva gjør Støre om de mange som svarer på Aps velger- og medlemsundersøkelser også peker på han som en årsak til valgnederlaget?