«Quiet quitting» handler ikke om å late seg på jobb

«Quiet quitting» er en videreføring av en veldig viktig diskusjon. Begrepet oppsto på sosiale medier, og handler om at du skal fokusere på det som står i stillingsbeskrivelsen din, fremfor å hele tiden overprestere i arbeidssituasjoner.

Fenomenet retter altså søkelyset mot overarbeid, med et underliggende mål om å forebygge utbrenthet.

For noen kan dette oppfattes som latskap, men det er jeg uenig i.

For meg handler det om å sette rimelige grenser for seg selv, og ta vare på en generasjon som strekker seg langt og lenger for å levere. Selv om «quiet quitting» er en internettrend, setter det også fokus på en verdi som er og lenge har vært en viktig del av sosialdemokratiet: nemlig balansen mellom arbeid og fritid.

Aran Milan skriver i sin kronikk at jeg oppfordrer unge til å ikke gjøre mer på jobb enn akkurat hva man får betalt for.

Det mener jeg ikke. Jeg oppfordrer derimot unge til å ta vare på egen helse og livskvalitet, og til ikke å la urealistiske målsettinger gå på bekostning av dette.

Skapes rom

Det er lett å bli påvirket av en overpresteringskultur, og derfor er det viktig å sette sunne grenser for seg selv.

Det finnes utrolig mange flinke og engasjerte mennesker som strekker seg langt både på jobb, for seg selv og for andre.

Nytt fenomen: Vi gjør minst mulig på jobb

Disse skal man så klart løfte frem og heie på. Man kan alltid bli bedre og lære mer.

Dette er også verdier jeg selv setter høyt, og når man har det bra og trives på jobb, skapes det rom for akkurat dette.

Jeg mener på ingen måte at man skal bane vei for de som ikke gjør en innsats, eller lene seg tilbake og slappe av i arbeidstiden.

Det er viktig at man gir jernet når det gjelder og at man utvikler seg i arbeidet sitt, men dette bør gjøres innenfor sunne rammer. Den norske arbeidsmiljøloven bidrar til å sikre nettopp dette, med tydelige og trygge rammer.

Minimumsvern

Som Aran nevner, er det norske arbeidslivet tilnærmet gjennomregulert.

Det skaper en trygghet for oss arbeidstakere. Viktigst av alt er den preseptoriske vernelovgivningen, som tegner opp grensene for minimumsvernet vårt.

Og det er dette som er det sentrale. Arbeidsmiljøloven danner ikke mer enn et minimumsvern.

I praksis er det nemlig både vanlig og ønskelig å avtale gunstigere vilkår gjennom den individuelle arbeidskontrakten enn det som følger av arbeidsmiljøloven.

Loven tar deg bare imot der alt annet svikter, og den tar dessverre ikke alltid høyde for alle aspekter rundt den enkelte arbeidstakers velvære.

Jeg jobber selv i en kreativ bransje med store prosjekter og varierte arbeidstider.

Overprestere

Noen ganger jobber man lange dager for å nå et mål. Dette målet strekker jeg meg gledelig for å nå, fordi det betyr noe for meg å skape gode resultater sammen med kollegaene mine.

Samtidig vet jeg at det ikke kommer noe positivt ut av å overarbeide i lengre perioder.

Jeg, som mange andre, yter best og presterer best når jeg har det bra.

Aran peker på en trend han mener skader arbeidslivet, men jeg tror det kan skade samfunnet mer om folk sliter psykisk fordi de påvirkes av en forventning om å hele tiden overprestere.

Vi tjener ikke på det prestasjonspresset de unge opplever i dag, derimot tror jeg det kan føre til at flere opplever utbrenthet.

Man skal ikke prioritere arbeidsplassen sin sist i rekka, men man bør finne en balanse mellom arbeid og fritid som er bærekraftig for både en selv og arbeidsplassen.

«Quiet quitting» er mer enn en internettrend. For meg handler det om å sette psykisk helse og sunne arbeidsforhold på dagsorden.

Det er viktig å prate om, og vi må fortsette med det. Gjerne enda litt høyere også.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no