Qatar-debatten må tre ut av ekkokammeret

De fleste har fått med seg boikottdebatten om Qatar-VM. Qatar er et land som har en helt annen forståelse av de universelle menneskerettighetene enn de fleste land i verden; et land som fikk tildelt fotball-VM under korrupte omstendigheter. Og et land som sakte, men sikkert får større del i verdens økonomi og stadig mer geopolitisk makt.

Dette er fakta.

Det siste året har Norge spilt en viktig rolle ved å tydeliggjøre forholdene arbeidsmigrantene opplever. Dette har ført til en stadig større bevisstgjøringskampanje i Norge, som har kulminert med et boikottforslag fra flere klubber og fotballsupportere. Boikotten ble likevel stemt ned av Norges Fotballforbund.

Den stadig økende medieoppmerksomheten det siste året finner støtte i et omfattende arbeid en håndfull journalister har gjort over lang tid for å avdekke den systematiske korrupsjonen i FIFA, og makten verdens fotballorganisasjon har fått i politikken. Hendelser som er blitt avdekket, gir gode grunner til å kreve en reform av organisasjonen.

FIFA er en internasjonal organisasjon som består av 211 nasjonale fotballforbund, og til tross for at store deler av norsk media insisterer på å portrettere FIFAs kritikk og ønsket om reformasjon som et krav fra hele verden, er sannheten en helt annen.

VM i Qatar slår rekorder på alle kontinenter

NRK melder at seertallene i Norge er mer enn halvert når man sammenligner med forrige VM i Russland. Fra 518.000 til 227.000 seere. Dette har mange forskjellige grunner, og det vil være feil å tro at boikottkampanjen ikke spiller en viktig rolle i å holde seertallene lave.

Samtidig, i resten av verden slår VM i Qatar stadige nye rekorder:

- I Japan så 36 millioner mennesker VM-kampen mot Costa Rica. Det var 74 prosent flere seere enn gjennomsnittlig seertall for Japans kamper i gruppespillet under VM i 2018.

- 11 millioner sørkoreanere så på kampen mot Uruguay, 18 prosent flere enn gjennomsnittlig seertallet for Sør-Koreas kamper i gruppespillet under VM i 2018.

- 65 prosent av alle TV-seere i Spania så kampen mot Tyskland. 11,.9 millioner så kampen på La1 og GOL MUNDIAL.

- 77 prosent av alle TV-seere i Nederland så kampen mot Ecuador, noe som er årsrekord for seerandel i Nederland.

- I Frankrike så 12,5 millioner kampen mot Australia. Det er bare 100.000 lavere enn seertallet for Frankrikes åpningskamp under VM i 2018.

- I Portugal så 5,3 millioner mennesker åpningskampen mot Uruguay, ny rekord for Portugal under en VM-kamp.

- I USA ble kampen mot England sett av 19,6 millioner mennesker på FOX, som er det høyeste seertallet for en herre-fotballkamp kommentert på engelsk i USA. For spansktalende, ble rekorden slått da Argentina møtte Mexico.

- I Mexico så 21 millioner kampen mot Argentina.

- I Canada så 4,3 millioner kampen mot Kroatia. 17% flere enn de som så åpningskampen mot Belgia.

- I Argentina så 8,5 millioner tv-seere kampen mot Mexico. Det er høyere enn gjennomsnittet for gruppekampene under VM i 2018.

- I Brasil ble kampen mot Serbia sett av 74 millioner mennesker, som er det høyeste seertallet for en åpningskamp i VM siden 2006.

Kilde: FIFA.com/Globo.com/Ladepeche.fr.

Dette er enorme tall, som bekrefter makten og betydningen fotballen og FIFA har i dag. Det er også en realitetsorientering på utbredelsen av boikottkampanjen, og et tydelig bilde på størrelsen av utfordringen.

Ekkokammer

Boikottkampanjen vedrørende Qatar-VM og FIFA-kritikk har vært, og er, et nord-europeisk fenomen. Debatten om korrupsjon i FIFA og brudd på menneskerettighetene i Qatar svinner hen jo lengre vekk man kommer fra de velfungerende velferdsstatene i den rikeste delen av verden. Skal FIFA reformeres, må denne debatten tre ut av det nord-europeiske ekkokammeret, og kommunisere til resten av verden.

Dette er lettere sagt enn gjort, og det vil ikke skje over natten.

FIFA bygger opp under en kompleks struktur og har klart å samle en organisasjon hvor forskjellige land med idéer, verdier, holdninger, regler, vaner, tradisjoner og moralske og religiøse leveregler ikke nødvendigvis passer like godt i alle medlemslandene.

På godt og vondt har FIFA faktisk flere medlemmer enn FN, og forskjellene mellom medlemslandene er så store at kampen om likestilling, klima og miljø dessverre ofte må vike for kampen om trygghet, mat på bordet og tak over hodet.

I mange av disse landene er fotball en flukt fra hverdagens problemer. Da skal man slappe av, heie på laget sitt og samles i et felleskap. I mindre grad gjelder dette også i en del europeiske land, men også i vesteuropeiske land, og i land som Brasil og Argentina, henger i tillegg det å vinne VM ekstremt høyt.

Da er det lite vits å svartmale et mesterskap man har en stor mulighet til å gå hele veien i. Dette ser man tydelig når man saumfarer mediebildet om fotball-VM i flere europeiske land, og land på andre kontinenter.

Dette må gjøres

For å nå ut til flere av medlemslandene i FIFA, må de nord-europeiske landene som har gått i fronten for denne kampanjen forstå kompleksiteten av problemstillingen, og tilpasse kommunikasjonen sin fra et regionalt til et globalt, men også lokalt perspektiv.

De må ha en bedre forståelse av betydningen og makten fotballen har i den enkeltes liv, særlig utenfor velferdsstatens bastioner, og endre den gamle «vi vet bedre hvordan du skal leve livet ditt-diskursen».

Arrangørene, kjendiser, og akademikere som støtter Qatar-VM bruker rasisme og diskriminering for å forsvare seg mot kritikken. Uansett hvor troverdig dette kan være, må dette ikke bare avvises som beleilige argumenter, men forstås i et historisk perspektiv der vestlig makt og eurosentrisme har preget og preger livet til hundrevis millioner, hvis ikke milliarder av mennesker den dag i dag.