Putins usynlige døde

Dagbok, 19. oktober, Lyman, Donetsk fylke

Da vi kom til skogholtet like sør for Butsja den 2. april, steg det fortsatt røyk fra stridsvognvrakene ved siden av veien. Den russiske panserkolonnen hadde blitt tatt i bakhold et par dager før, og blitt tilintetgjort av et ukrainsk artilleriangrep da de prøvde å trekke seg tilbake fra stillingene ved Europavei 40 sør for Butsja.

I stridsvognvrakene lå det flere drepte russere tilbake. En ukrainsk heimevernssoldat viste oss ID-papirene som ble funnet på noen av de døde soldatene.

De hadde tilhørt 64. motoriserte infanteribrigade fra Khabarovsk i det østlige Russland. Passbildene viste soldater med et asiatisk utseende. I papirene var det stempler som viste at de hadde passert den belarusiske grensa ved Tsjernobyl.

Brannrøyken sved i nesa da vi filmet de sønderskutte panservognene. Dette var den mørkeste dagen i krigen så langt, like etterpå ble drapene på sivile i Butsja vist fram for hele verden.

Putins tale

Først da Putin holdt sin tale 21. september, der han truet vesten med atomkrig og erklærte mobilisering av opp til 300.000 nye soldater, gikk det opp for mange russere at krigen i Ukraina var noe mer enn et TV-show.

Denne onsdagskvelden kunne vi se videoer av demonstrasjoner i Moskva og St. Petersburg mot Putins mobiliseringsordre og angrepskrigen i Ukraina. Det brutale russiske opprørspolitiet arresterte over 1000 mennesker før dagen var omme.

Senere har vi sett hvordan menn i alle aldre ble hentet inn på gata, i husene sine og på arbeidsplassen for at mobiliseringskvotene skulle bli oppfylt.

De mobiliserte ble uten nåde sendt rett til militærbaser rundt om i Russland, der de fikk utlevert våpen og uniform.

Nødvendig utstyr som soveposer og førstehjelpsutstyr måtte de kjøpe selv.

Det var store bilkøer ved grensene og fulle fly til utlandet fordi tjenestedyktige menn heller ville rømme landet enn å bli sendt til Ukraina. Og de hadde en svært god grunn til å være redde.

Sikker død

Helt siden invasjonens første uker har russere flest vært klar over at «spesialoperasjonen» i Ukraina hadde betydd «en sikker død» for mange av de som allerede tjenestegjorde i den russiske hæren.

Selv om russiske medier ikke rapporterte hele sannheten, tegnet det seg snart et bilde gjennom sosiale medier at krigen ikke gikk helt som planlagt. Ukrainske påvirkningskampanjer spredte bilder av drepte, skadde og tilfangetatte russere.

Men all denne brutaliteten ved fronten vekket ikke spesielt mye motstand mot krigen. Folk i Moskva fortsatte tilsynelatende å leve som normalt, og ingen visste helt sannheten om hvor mange som hadde blitt drept.

«Kontraktniki»

I sovjetsamfunnet var militærtjenesten obligatorisk for alle samfunnslag, selv om de aller mektigste familiene kunne frita sønnene sine fra den mest utfordrende tjenesten.

Det er fortsatt ettårig verneplikt i Russland, men loven forbyr forsvaret å sende soldater i førstegangstjeneste til krigsoperasjoner.

Da Russland skulle modernisere forsvaret på 2000-tallet, skjedde det dermed en endring. For å kunne sende styrker til krigsområder måtte man ha yrkessoldater. Dermed ble verving til militærtjeneste etter vernepliktsåret en sjanse for menn fra fattige familier til å sikre seg økonomisk og få et bedre liv.

Dette har gjort at en stor del av de såkalte «kontraktniki», vervede menige soldater og lavere befal, til nå har kommet fra fjerne landsbyer i Sibir, i den asiatiske delen av Russland.

Dette er så langt fra kaffebarene i Moskva som man kan komme.

Og det er en overvekt av disse som har møtt «den sikre død» under invasjonen av Ukraina.

Mange peker på at dette er noe av grunnen til at de høye tapstallene ikke har nådd allmennheten i samme grad som under krigene i Tsjetsjenia og Afghanistan.

For å motta krigserstatning for de drepte sønnene, har mange familier blitt skremt til å skrive under på taushetserklæringer.

Tapstallene, hvor og hvordan soldatene ble drept, skulle holdes hemmelig for å sikre resten av befolkningens støtte til Putin.

Godt hjulpet av et russisk pressekorps styrt av myndighetene, har historiene om alle de døde og den grusomme virkeligheten ved fronten blitt holdt langt unna offentligheten og middelklassen i de store byene. Alle de som kunne tenkes å protestere mot krigen.

Mobilisering

Få timer etter Putins tale i september ble ordren om mobilisering satt i verk over hele Russland.

I ordren stod det også at alle russlands regioner måtte fylle opp bestemte kvoter av menn i stridsdyktig alder.

Regionskvotene betød at de sparsomt befolkede områdene i øst måtte stille enda flere av sine sønner til rådighet. Men det betød også at tusenvis av menn fra millionbyene i vest måtte belage seg på å bemanne skyttergravene i Donbass.

Putins skrekkscenario er at bybefolkningen skal samle seg om et omfattende opprør mot regimet dersom tapstallene blir mer synlige i samfunnet.

Enda verre er det hvis antallet døde gjør at hans nærmeste støttespillere i Kreml-eliten vender ham ryggen.

Dødens forgård

De siste ukene har vi sett at russerne fremdeles mister soldater i hopetall. Skal vi tro ukrainske myndigheter er tapstallene nå uvanlig høye.

I den ukrainske offensiven mot Lyman i Donetsk fylke, ble mange av de drepte lagt igjen der de falt. Og det var ukrainske styrker som til slutt måtte fjerne de russiske likene i veikanten.

Mange av de mobiliserte russerne har allerede blitt sendt hjem fra Ukraina i likposer. Slik som 28 år gamle Aleksej Martynov som hadde jobbet for byadministrasjonen i Moskva før han ble sendt i militæret.

Etter en svært kort opptrening, ble han drept etter bare noen få dager ved fronten i Ukraina.

Martynovs død fikk mye mer oppmerksomhet enn noen av de andre drepte fra steder som Ulan-Ude eller Khabarovsk. Slik er det i Russland.

Putin visste at mobiliseringen ville føre til dårlig stemning i storbyene og det var derfor han ventet så lenge med å gjennomføre den.

Nå risikerer han at de døde kanskje ikke lenger vil være så usynlige.