KREFT: Maren Walvik Johnsen har livmorhalskreft, som skulle vært avdekket flere år tidligere. Foto: Isabell Ekløff
KREFT: Maren Walvik Johnsen har livmorhalskreft, som skulle vært avdekket flere år tidligere. Foto: Isabell Ekløff
«Norge bak fasaden»:

Prisen for en feiltolket celleprøve

«Her kommer en litt kjip beskjed ...»

Som 25-åring la jeg ut på reisen mot den beryktede gynekologstolen. Vi hadde snakket om det i venninnegjengen.

Sjekk deg.

Jeg tror ingen av oss helt visste hvorfor det var så viktig å sjekke seg, men vi gjorde det likevel. Bare for å være sikre. Hvorfor ta risken?

Vi skulle jo bli gamle sammen. Ingenting skulle røre ved det.

Prøvene så heldigvis fine ut. Ny sjekk om tre år, var anbefalingen. Men dit kom vi aldri.

Kun to år senere gikk det ut en fellesmelding i Messenger til de samme jentene. «Her kommer en litt kjip beskjed ...» innledet den. Det kjentes surrealistisk å formulere de neste ordene. Jeg hadde livmorhalskreft.

Nå var det alvor.

Hva kan vi stole på?

Celleprøver av livmorhalsen har i mange år vært blant myndighetenes tydeligste anbefalinger for å sikre unge kvinner mot livmorhalskreft.

Da jeg, i likhet med venninnene mine, pliktoppfyllende troppet opp til første celleprøve, var det ingenting i meg som tvilte på at svaret jeg fikk var riktig. Jeg stolte blindt på systemet.

For det burde man jo kunne gjøre i sosialdemokratiske Norge. Et av verdens rikeste land.

Ingen hadde fortalt meg at en celleprøve kun fanger opp halvparten av alle kvinner med høygradige celleforandringer.

Da ville jeg antakelig brutt ut i latter. For sånne feilmarginer er det vel ingen som opererer med. Ikke her. Ikke i trygge Norge.

Jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde rett.

Men her er jeg likevel. Med en feiltolket celleprøve og medhold i erstatning, som så mange andre før meg. Kreft som kunne vært unngått.

Kreft, som burde vært unngått. Meg, med et nakent hode, en herjet kropp og et hjerte som aldri vil tilgi. Ingen erstatning kan gjøre opp for den prisen jeg har betalt.

Jeg skulle jo bli mamma. Jeg skulle planlagt en familie. Klatret karrierestigen. Betalt skatt. Spart til hytte og hus og det gode liv.

Jeg skulle blitt gammel.

I stedet fikk jeg uhelbredelig livmorhalskreft som 27-åring. Du vet, den type kreft som kan unngås hvis du bare sjekker deg. Eller hvordan var det der, egentlig?

Når unge liv rammes

Det er januar 2023. Når jeg skriver dette, har det verste sinnet lagt seg. Eller kanskje er det bare den siste morfintabletten som spiller meg et puss. Jeg vet ikke.

Jeg er i alle fall roligere. På mange måter har jeg lært meg å akseptere kreften som en del av meg, for hvilket valg har jeg egentlig? Jeg er 28 år.

Jeg skal fortsatt se verden.

Jeg skal fortsatt spise ost og drikke vin og synge høyt til Frida Kahlo sammen med venninnene mine. Jeg må bare gjøre alt sammen litt fortere. Slik myndighetene burde prioritert meg litt fortere.

Men dette handler ikke om meg lenger.

Dette angår oss alle. Når unge liv rammes må vi alle ta kostnaden. Og hvem er jeg til å sitte stille i båten og være livredd for å skape usikkerhet rundt et livmorhalsprogram som så åpenbart har svakheter?

Vi kan ikke unngå å stille kritiske spørsmål fordi vi er redde for at unge jenter ikke vil møte opp til screening. Screening må først og fremst være noe vi kan stole på, så kan vi begynne å snakke om oppmøte.

Og siden vi er inne på det. I løpet av 2023 får vi endelig en sikrere screeningmetode også for yngre jenter, en såkalt HPV-test. Men hvorfor tok det 10 år for myndighetene å implementere en test som redder liv? Hvorfor i alle dager har ikke unge kvinners ve og vel vært i vår beste interesse før?

Livmorhalskreft er den vanligste kreftformen blant norske kvinner under 35 år, og tilfellene har økt med hele 30% i denne aldersgruppen de siste årene.

Jeg er ikke ute etter å så tvil rundt livmorhalsprogrammet. Men jeg kommer heller ikke til å trekke på skuldrene og kalle feiltolkningen min uflaks.

Kvinnehelse er også folkehelse

For meg handler dette om å tørre å stille de spørsmålene som drar samfunnet vårt i riktig retning, men også i et tempo vi kan leve med. Når HPV-testen tar ti år å implementere, hva kan vi forvente av fremtidige medisiner? Vaksiner?

Min, og så mange andre kvinners kreft, kunne vært unngått hvis Norge hadde prioritert livmorhalskreft tidligere. I stedet har sikre testrutiner havnet langt nede på agendaen sammen med mye annet som utgjør denne fryktelig skumle kategorien «kvinnehelse».

Sannheten er at kvinnehelse også er folkehelse. Prisen for en feiltolket celleprøve er ikke bare min å betale. Min kreft rammer ikke bare meg og mine nærmeste. Den rammer samfunnet vårt som helhet.

Det er på tide å snakke litt mindre om validering og utprøving, og litt mer om hvordan vi kan redde liv.

Vi har mistet alt for mange på 10 år.

Mer om min historie i sesongpremieren av «Norge bak fasaden», se på TV2 Play nå.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no