På vei mot amerikanske tilstander

Nei, valget ble ikke stjålet. Økokrim er ikke politiske, og media holder ikke bevisst igjen informasjon.

Hva du mener om Ernas håndtering bør ikke utelukkende avgjøres av ditt politiske ståsted, økonomiske donorer bør holde seg på bakrommet, og politisk spinn kan ikke bli en erstatning for politiske svar.

Norge er ikke, og må ikke bli, USA.

«October surprise»

Roten til problemene i USA er at politiske ledere, i jakten på å erobre og beholde makt, overser ødeleggende populisme så lenge, at den ikke lar seg reversere.

Konsekvensen blir at polariseringen øker. Populistiske parti vinner fram med argumenter om at styringspartiene har fjernet seg fra folket, media overfokuserer på politisk spill og persondrama, byråkratiets objektivitet mistenkeliggjøres, og velgerne unnskylder sitt parti, fordi den andre siden sikkert er verre.

Nå må begge sider av politikken ta ansvar for at amerikanske tilstander ikke blir en varig importvare.

Det har aldri vært et norsk valg med flere skandaler enn denne. I amerikansk politikk har de fenomenet «October surprise», hvor en skandale kan komme på oppløpet av valgkampen og påvirke resultatet.

I norsk valgkamp er det ikke tradisjon for slike – før nå. Denne gangen fikk vi hele seks slike negative overraskelser.

Dårlige følelser

Erna Solberg fikk en dårlig følelse helgen før valget.

Norske velgeres dårlige følelse begynte da Rødt-leder Bjørnar Moxnes stjal solbriller på Gardermoen. Så fortsatte det bare. Med aksjekjøpene til Ola Borten Moe som gjorde at han måtte gå, aksjekjøpene til Anniken Huitfeldts som likevel ikke gjorde hun måtte gå, styrevervene Anette Trettebergstuen involverte seg i som gjorde at hun måtte gå og styrevervene Tonje Brenna involverte seg i som gjorde at hun likevel ikke måtte gå.

Så kom den aller mest dramatiske.

Dette er historiens største politiske skandaler

Ernas mann, Sindre Finnes, handlet aksjer i stor stil. Selv om han vekselvis hevdet han bare handlet litt, skulle sette alt i fond og ikke handlet i det hele tatt.

Mens budskapet fra den mangeårige statsministeren hele tiden har vært at her er det fullgode kontrollmekanismer, som har gitt tilstrekkelig informasjon.

Men den største valgskandalen ga likevel ikke den største valgeffekten. I stedet ble den sterkt begrenset av en mediehåndtering som sikret at omfanget ikke ble kjent før valglokalene stengte.

«Spinn spinn»

Først et par dager etter valget viste det seg ikke å stemme at Erna til enhver tid hadde tilstrekkelig informasjon om mannens aksjehandel. Det viste seg ikke å stemme at det var en systematikk i kontakten mellom ektefellene om disse aksjekjøpene.

Det viste seg ikke å stemme at det på noe tidspunkt var tidkrevende for ektefellen å dokumentere sine aksjekjøp, eller for partilederen å svare på medias betimelige spørsmål.

Jo, Sindre Finnes har løyet, men Erna Solberg har ikke oppfylt kravene jobben som både partileder og statsminister stiller til å innhente sannheten.

I stedet for å gi offentligheten de svarene de har krav på – både før og etter valget – har en gitt noe som kjennetegner amerikansk politikk: Politisk spinn.

Kritikerne av Erna Solberg har også skrudd opp volumet til 11. Rødt-politiker Mats Gilbert mente Høyre stjal valget. Denne retorikken snek seg interessant nok også inn i Dagsrevyen, da anker Ingunn Solheim snakket om at Høyres mål er å «få vekk all mistanke om at de såkalt stjal valget og holdt tilbake informasjon».

Dette begrepet fungerer like dårlig både som anklage og metafor, gitt at landet vi arvet grunnloven vår fra har en tidligere president tiltalt i rettsvesenet for nettopp dette.

Trakk tilbake

Både avgående byrådsleder for AP i Oslo, Raymond Johansen, og LO-leder Peggy Følsvik, som gikk langt i å antyde at media bevisst har trenert informasjon, som dermed ble en fordel for den andre siden i politikken. Begge dementerte raskt, og skyldte på følelsesmessige reaksjoner.

Om en ikke ønsker assosiasjoner til trumpske tilstander er det greit å holde seg langt unna hans favorittøvelse «A lot of people are saying», med en formulering som: «Og så hører jeg jo også at det snakkes om at denne saken kanskje burde kommet fram i mediene før valget, og i så fall mener jeg at dette er veldig problematisk, hvis det er noen som har sittet på informasjon her og ikke latt den komme ut, med tanke på at vi står rett foran et valg».

Medias uavhengighet er det naturlig å ha et kritisk søkelys på.

Verre er det med forvaltningen, ikke minst den som tilhører rettsstaten. Det er selve kjernen i USAs politiske problemer.

Opp til velgerne

En Høyre-ordfører antyder at Økokrim ikke klarer å oppfylle sin uavhengighet, men i stedet lar seg påvirke av partipolitikk, ved å «undres over at de brukte noen timer på å legge Anniken Huitfeldts sak til side, men skal bruke måneder på dette». I amerikansk politikk er pengestøtte avgjørende og donorer har ofte tatt stor plass i mediene.

I utgangspunktet er det også i Norge tradisjonelt vært rom for å støtte et partis politiske verdier, slik LO støtter AP og rike onkler støtter Høyre. Men det er grenser for hvor involvert velgerne ønsker at de skal være.

Nå er Høyres økonomiske støttespillere blant kringvernet om Erna Solberg. Og i Trondheim blandet LO seg inn i arbeidet med å sette sammen Aps politiske koalisjon, selv om en her raskt skjønte at en var på ville veier og beklaget.

Polariseringen i USA har gjort at uansett hvilke skandaler noe av kandidatene havner i, så flytter det ikke på velgerne. Tvert imot kan en Donald Trump øke oppslutningen sin i en skandale, fordi hans støttespillere opplever kritikk som urimelig, eller at den andre siden uansett er like ille.

Må vinnes tilbake

Det er naturlig at Erna Solbergs helt spesielle personlige popularitet er svært slitesterkt, men det blir samtidig interessant å se hvor lenge det til være det.

Til nå vider meningsmålinger viser at et stort flertall av Høyres velgere (80,6 prosent), tross medieavsløringene, sier de ville stemt det samme.

Partiets nestleder, Henrik Asheim, kaller tilliten hennes i Høyre for «urokkelig». Det er ikke nytt med skandaler i norsk politikk, og som Harald Stanghelle skriver, så har tilliten tradisjonelt overlevd skandalene. Det gjør den nok denne gangen også.

Men det er verdt å merke seg de urovekkende mange trekkene fra amerikansk politikk, og heller ikke glemme at antallet valgkampskandaler denne gangen er langt større enn tidligere. Det er ingen automatikk i at tillit gjenopprettes, den må vinnes tilbake.

Tilgivelse kan være nok i et ekteskap, også i det som er i sentrum for den siste skandalen. Men for velgerne, så vil – og må – konkrete tiltak være avgjørende.