Panikkangst: Hjelpen finnes, men helsevesenet svikter

Panikkangsten ødelegger for mange. Med riktig hjelp er den imidlertid fullt mulig å bli kvitt.

DELER: Aslak Hartberg deler sin historie om panikkangst. Foto: Anton Soggiu
DELER: Aslak Hartberg deler sin historie om panikkangst. Foto: Anton Soggiu

I ti år har jeg forsøkt å formidle kunnskap om panikkangst.

Likevel vet jeg godt hvordan det er å sitte på den andre siden av bordet.

Da jeg var i midten av tyveårene ble jeg brått grepet av en forferdelig frykt på et hotellrom i Shanghai.

I halvannet år var livet mitt et mareritt.

Anfallene kom med ujevne mellomrom, men hele tiden gikk jeg rundt og fryktet at det skulle skje igjen.

I denne perioden ble jeg en skygge av meg selv.

Jeg sluttet med alt jeg som var gøy.

Jeg sluttet å gå på fest, jeg sluttet å drikke alkohol, sluttet å drikke kaffe og holdt meg mest mulig hjemme.

Hele livet ble lagt opp for å forsøke å unngå nye anfall.

I bandet ble jeg en brems, jeg ble en dårlig venn og en dårlig kjæreste.

TRIOEN: Aslak Hartberg er en del av den norske hiphop-gruppen Klovner i kamp sammen med Thomas Gullestad (Fingern) og Esben Selvig (Dansken). Foto: Heiko Junge / NTB
TRIOEN: Aslak Hartberg er en del av den norske hiphop-gruppen Klovner i kamp sammen med Thomas Gullestad (Fingern) og Esben Selvig (Dansken). Foto: Heiko Junge / NTB

Heldigvis hadde jeg flaks.

Ved et lykketreff havnet jeg helt tilfeldig hos en av de få spesialistene på panikkangst som fantes i Norge på den tiden.

Det forandret alt.

Dessverre er ikke alle like heldige som jeg var.

Køene for å få hjelp er endeløse, og tanken på å vente et halvt år eller mer på en time, må føles uutholdelig.

Av de som til slutt får hjelp, er det dessuten mange som får feil behandling.

Noen blir satt på medisiner uten at annen behandling er forsøkt.

Andre blir liggende på en divan og fortelle om barndommen sin i time etter time.

Men når det kommer til panikkangst er det imidlertid helt andre behandlingsformer som hjelper.

Une Cecilie fikk uventet hjelp da hun slet med angst

Fulle gutter

Mange, spesielt gutter, våger ikke engang å fortelle sine nærmeste om problemene sine.

Enda mindre våger de å søke hjelp.

Opp i gjennom årene har jeg imidlertid ofte opplevd at gutter eller menn kommer bort til meg etter et par øl.

De later kanskje som de vil snakke om musikk, men litt etter litt dreier de samtalen i en annen retning.

Det aner meg hvor de vil.

På en eller annen måte har de fått med seg at jeg kan en del om panikkangst, og sakte men sikkert begynner de å nærme seg emnet.

Det er disse guttene jeg har hatt i bakhodet mens jeg skrev min nye bok.

Hva jeg forteller fulle gutter som kommer bort og later som de ikke vil snakke om panikkangst.

Boka er tilegnet alle tøffe, sterke, barske og livredde gutter og menn som ikke tørr å søke hjelp.

I begynnelsen av boka forteller jeg min egen historie.

Ikke fordi den er så utrolig interessant eller unik.

Tvert imot bruker jeg den fordi den er veldig typisk.

Håkon (36) sleit med angst og depresjon - et enkelt spørsmål fra kompisen ble vendepunktet

Vi mennesker liker å innbille oss at vi er unike.

At ingen kan hjelpe oss.

Det var jo det jeg også tenkte.

Men når alt kommer til alt har jeg innsett at vi er likere enn vi tror.

Derfor kan det som hjalp meg, heldigvis også være til hjelp for deg.

Hvorfor blir vi egentlig redde?

Fryktens funksjon er kort fortalt å holde oss i live så vi kan forplante oss.

Uten frykten hadde ikke menneskene blitt verdens mest utbredte dyreart.

Det som skjer i kroppen vår er altså styrt av eldgamle, nedarvede egenskaper.

Hver gang kroppen tror den er i fare, kommer derfor symptomene: Hjertebank, kvalme, uvirkelighetsfølelse, klamme hender og ben som kjennes ut som spagetti.

Hvis vi faktisk er i fare tenker vi ikke så mye over det.

Men når det skjer uten at det foreligger en konkret fare, føles det som om noe er alvorlig galt.

Mange drar på legevakta og tror de har hjerteattack.

Victor slet med angst og depresjon – nå er han kåret til Norges hyggeligste kassamann

Andre tror feilaktig at de ikke får puste.

Det første psykiateren lærte meg var hvorfor disse symptomene oppstår, og hvorfor de har vært nyttige for oss i millioner av år.

Han forklarte meg at årsaken til at hjertet banker fortere, er at du skal kunne løpe fra en fare.

At uvirkelighetsfølelsen skyldes endorfinene som kroppen skiller ut for å bedøve oss så vi kan sloss videre.

Slik gikk han igjennom alle symptomene en etter en, og ufarliggjorde dem.

Da psykiateren forklarte meg hva frykt egentlig er, og hvorfor den oppstår, var det som om noen plutselig slo på lyset.

Før hadde jeg tenkt på angsten som noe snikende, mystisk og psykisk.

Når jeg fikk forklart teorien ble alt mindre skummelt og mer håndterbart.

Da han i tillegg gå meg ulike teknikker til å stanse frykten om den likevel kom, og hindre den fra å komme tilbake, var det så jeg nesten ville slå salto av glede.

Jeg gikk inn til timen med bøyd hode, men etter en eneste time gikk jeg ut i livet med verdens største smil om munnen.

Etter den dagen har jeg aldri hatt panikkangst igjen.

Alle kan bli kvitt frykten

Kanskje høres det utrolig ut? Mistenkelig bra? For godt til å være sant? Jeg forstår hva du mener.

Jeg hadde sikkert tenkt det samme selv.

Men at jeg ble frisk er faktisk heller ikke unikt.

De aller, aller fleste blir kvitt frykten når de bare får rett behandling.

Høres det useriøst ut? Mer likt kjerringråd og selvfølgeligheter? Egentlig er det stikk motsatt.

NRK-Abu (33) var dypt inne i depresjon og dødsangst

Hele behandlingsformen og forklaringen av kroppens fysiske reaksjoner, er ren vitenskap.

Ved hjelp av vitenskapelige forklaringer, avkler vi frykten.

Når man forstår hvorfor man blir redd, og hva som skjer i kroppen er det ikke lenger like skummelt.

Når man lærer om hva frykt er, forstår man også hvorfor man reagerer som man gjør i mange ulike situasjoner og på mange nivåer.

Hvorfor man blir svett og uvel når man får en baksmell man vet man ikke kan betale eller hvorfor mange gruer seg til sosiale sammenkomster.

Frykten styrer oss i større grad en vi tenker på til daglig.

Å lære hva frykt er burde derfor være pensum på skolen. Det handler om usynlige tråder som styrer mange av valgene vi tar.

Det er sårbart å innrømme at man er redd.

Det krever mot å søke hjelp.

Men livet er for kort til å stenge seg inne mens alle andre løper rundt og koser seg.

I boka mi forteller jeg om det siste psykiateren sa til meg før jeg gikk ut av kontoret hans den dagen for over tyve år siden:

Nå vet du hvorfor du blir redd. Du vet hva som skjer i kroppen,

og du vet hvordan du kan stoppe det.

Nå ligger verden for dine føtter.

Gå ut og lev livet!

Lykke til.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no