Nå må vi komme oss videre, Arbeiderpartiet
Vi mangler fremdeles svar på hvem Arbeiderpartiet mener er rusavhengige nok til å få hjelp, fremfor straff.
Vi inviterer regjeringen med på et forlik om rusreformen, men møtes med en kald skulder fra Arbeiderpartiet. Når invitasjonen blir avvist er det først og fremst et slag i trynet for dem som trenger en rusreform.
På tide med handling
Arbeiderpartiets innvending er at de ikke vil forhandle på grunnlag av Solberg-regjeringens rusreform. Hvilken reform mener Ap at vi skal legge til grunn for å forhandle? Deres egen «forebygging- og behandlingsreform» er varslet først i 2023, og ingen vet hva den kommer til å inneholde. Vi vet likevel to ting: Det er ingen motsetning mellom å satse på forebygging og å gjennomføre en rusreform, og det er for lenge å vente til 2023 med å gjøre noe.
Det er også verdt å spørre seg hva mer vi skal utrede. Det er allerede satt ned et offentlig utvalg som har hentet inn store mengder kunnskap om hvordan en rusreform kan og bør se ut.
Ny rusreform fra regjeringen: – ikke aktuelt å avkriminalisere
Rusreformutvalget leverte en rapport på over 400 sider. Vi har hatt flere runder med høringer der både organisasjoner, politi, domstolene, brukere og andre har fått uttale seg til både departementet og Stortinget, og rusreformen har vært en del av den offentlige debatten over flere år nå.
Vi vet allerede hva straff bidrar med i arbeidet med rus. Vi vet at det skader mer enn det virker, vi vet at dagens politikk er feilslått og vi mener rusfeltet hadde vært tjent med et politisk flertall som sier noe om hva vi vil.
Det er ikke et forsøk på omkamp når vi ber Arbeiderpartiet om å se på rusreformen på nytt. Vi peker på løsninger som kan få oss videre. Rusreformen var nær ved å vedtas, og mange i Ap er for den.
Vi har tre konkrete forslag til punkter som kan styrke forebyggingen, som kan føre oss nærmere en løsning og som møter noe av kritikken mot rusreformen som ble lagt frem i 2021:
1. Terskelverdiene for hvor mye illegale rusmidler man kan ha før det blir straffbart.
2. Flere obligatoriske besøk hos kommunal oppfølgingsenhet for rus-saker.
3. Bedre lokal rus- og kriminalitetsforebygging i kommunene. Vi er villige til å inngå kompromiss for å komme videre, for å få en ruspolitikk som bygger på hjelp, og ikke straff.
Nå må vi videre
Uavhengig av om invitasjonen til å se på rusreformen på nytt blir godtatt eller ikke, er vi nødt til å komme oss videre fra den politiske debatten vi har nå. Det blir igjen og igjen hevdet fra Arbeiderpartiet at «Høyesterett har slått fast at rusavhengige ikke skal straffes. Det vil si at den differensieringen Arbeiderpartiet har ønsket viser seg å være mulig».
Differensieringen de sikter til er at det skal være mulig å lage et skille mellom hvem som er rusavhengige og skal slippe straff, og hvem som ikke er det. Det er riktig at Høyesterett har sagt at rusavhengige ikke skal møtes med straff, men det er ikke riktig at det var denne differensieringen Ap ønsket.
Rusavhengige er ikke fritatt fra narkotikaforbudet. Men når straffen skal utmåles har de fått lavere eller ingen straff. Det er to vesentlige forskjeller.
Ja, ulike forhold ved gjerningspersonen kan tas i betraktning i skjerpende eller formildende retning, men det er noe vesentlig annet enn at rusavhengige er fritatt fra forbudet. Etter grunnloven har vi likhet for loven. Én handling kan ikke være straffbar for noen, men ikke for andre, slik som Ap foreslår.
Høyesterett har tvert imot eksplisitt uttalt at de ikke har tatt stilling til om Arbeiderpartiets forslag vil bryte med likhetsprinsippet i Grunnloven. Dommene viser hvor vanskelig disse grensedragningene er og har fått oss inn i en rettstilstand der man i praksis har avkriminalisert uten å ta inn helse og forebygging i rusreformen.
Motstanderne av rusreformen sier de vil unngå å straffe de rusavhengige, men vil gjerne møte nye og unge brukere med straff.
Hvem peker Ap på?
Vi mangler fremdeles svar på hvem Arbeiderpartiet mener er rusavhengige nok til å få hjelp, fremfor straff. Vi tror ikke det er hverken mulig eller bra å lage et slikt skille. Hele premisset bygger på en politikk vi mener er fullstendig feilslått.
Vi kan ikke si til ungdommer eller nye brukere at de må bli sykere, mer avhengige og få livet sitt mer ødelagt, før de får hjelp fra oss. Straff dytter ungdom og nye brukere unna hjelpeapparatet, og har ikke hatt den effekten samfunnet skulle ønske.
Hvordan mener man at en ung person som blir tatt for å bruke illegale rusmidler skal få det bedre av en straffereaksjon? Da definerer man samtidig denne som kriminell. Vi må ta tak i det grunnleggende: Hvorfor velger man å ruse seg, og hva kan vi gjøre for å hjelpe denne personen opp. Ikke trykke videre ned.
Det er de rusreformen handler om: De som trenger den, ikke hvem som foreslår den.