Nå må NFF treffe blink

Internasjonalt utvikler kvinnefotballen seg i et rivende tempo. Norge har allerede havnet bakpå. Det så vi med all mulig tydelighet under sommerens VM. Vi henger ikke med når det virkelig drar seg til, verken fysisk, teknisk eller taktisk.

Etter fjorårets fiasko i England var det helt klart at Martin Sjögren ikke var mannen som kunne ta Norge inn i en æra. I mine og mange andres øyne satt han på lånt tid allerede før EM. Han fikk mange år og god tid til å implementere sitt prosjekt, men det ga aldri resultater.

Hege Riise var en åpenbar kandidat til å ta over da Sjögren til slutt fikk sparken, men også denne gangen ble det full bom da det virkelig gjaldt som mest. VM ble en stor skuffelse både sportslig og omdømmemessig. Kommunikasjonsproblemer både internt og eksternt gjorde ikke saken bedre.

Nå tas det grep allerede etter ett år med henne som landslagssjef. NFF sier at noe av det som har kommet frem i evalueringen av mesterskapet er at de har ulike syn på rollen som landslagssjef for dette landslaget der de står nå. Klaveness er tydelig på at Riises fotballfaglige kompetanse er mer enn god nok, men at landslaget nå trenger en sjef med en langt tydeligere lederstil.

I så fall er det helt riktig å ta affære tidlig. Norges Fotballforbund har ikke tid til å vente og se an.

Kravspesifikasjonene til en ny landslagstrener er omfattende og handler om mer enn bare det å finne en tydeligere leder. Lista over hva man trenger i en ny landslagssjef er strengt tatt langt mer grunnleggende enn den burde være, men den inneholder såpass mange punkter nettopp fordi vidt forskjellige forgjengere med vidt forskjellig fotballfilosofi har mislyktes i å skape sportslig suksess og harmoni i spillergruppa.

Alle som følger aktivt med på internasjonal kvinnefotball ser at vi er i ferd med å bli stadig mer akterutseilt sportslig, til tross for at vi har store stjerner i Europas største klubber. Vi er gang etter gang langt bedre på papiret enn i virkeligheten.

Derfor er valget av vår neste landslagssjef ekstremt viktig. Hvis Norge skal kunne bite fra seg internasjonalt i tiden som kommer, er Lise Klaveness og co helt nødt til å treffe blink denne gangen.

Norge trenger en landslagssjef og et prosjekt som kan skape entusiasme både i spillergruppa og ute i befolkningen.

Når forbundet nå skal ut og jakte på en ny landslagssjef, må de finne noen som har en tydelig og troverdig plan for hvordan Norge skal begynne å ta igjen noe av det tapte. Vi trenger en landslagstrener som har et ærlig og realistisk syn på vår plass i dagens fotballhierarki.

Den nye landslagsledelsen må ta innover seg at vi har blitt en B-nasjon. Som en av mine tidligere sjefer pleide å si: Man trenger et prosjekt som er stort nok til å drømme om, men også konkret nok til å tro på.

Vi har enkeltspillere med ekstreme ferdigheter som er stjerner for sine klubber. Men kvaliteten i laget varierer voldsomt. En ny trener må klare å håndtere både superstjerner som er vant til en fullprofesjonell hverdag i Europas best drevne klubber og toppseriespillere som er vant til helt andre krav og forutsetninger.

I en gruppe som er satt sammen av spillere med så vidt forskjellige utgangspunkt og erfaringer, vil det kunne oppstå gnisninger. Spiller du i Lyon, Barcelona eller Chelsea er du vant til en helt annen kultur og helt andre krav enn om du spiller i Vålerenga og Brann.

Ideelt sett bør NFF finne en trener som både har erfaring fra Toppserien eller lignende nivå og har erfaring på internasjonalt nivå med å håndtere store stjerner med høye krav både til seg selv og omgivelsene.

Den nye treneren må også håndtere det faktum at våre største stjerner skinner mest i en langt mer ambisiøs spillestil enn det Norge per i dag har kapasitet til. Skal man da legge opp spillestilen etter det som passer stjernene best eller det som passer kollektivet best? Hvordan får du offensive stjerner til å akseptere og beherske de defensive oppgavene som følger med å spille for en utfordrer i stedet for et lag som dominerer?

Sommerens mesterskap har også gjort det klart at vi trenger en landslagsledelse som er langt sterkere på kommunikasjon og ledelse, både innad og utad. Kvinnelandslaget tåler ikke flere runder med boikott, opprivende konflikter og misnøye internt.

Valget av vår neste landslagssjef kan bli helt avgjørende for norsk kvinnefotballs fremtid. Det er nå eller aldri, hvis Norge skal ha håp om å være et landslag å regne med det neste tiåret.