Nå kreves det selvransakelse
Det er ennå et godt stykke unna full krise i norsk langrenn. Går man imidlertid feil i dette løypekrysset kan det være for sent å snu. Tør toppledelsen å stille seg selv de vanskelige spørsmålene?
Resultatmessig går norsk langrenn så det suser. Mesterskapsgull. Verdenscupen sammenlagt. Stafettseier. Tour de Ski. I løypa har det meste gått på skinner for norsk langrenn, også under ledelse av Torbjørn Skogstad og Espen Bjervig.
Når sistnevnte nå takker for seg, er det likevel viktig at man ikke lar seg blende av glitrende gullmedaljer og stjerner som skinner på toppen av pallen. Espen Bjervigs erstatter må man rett og slett treffe med.
Espen Bjervig gir seg i Skiforbundet
Samtidig holder det ikke bare å treffe i den siste svingen inn på oppløpet. Her må man treffe med hvert eneste stavtak frem til man er i mål. Det vil kreve en selvransakelse en hittill ikke har sett tegn til hos forbundsledelsen.
Tar en høyde for inflasjon og økte kostnader har inntektene til NSF langrenn i praksis blitt redusert de siste årene, selv om det samlede budsjettet har vært mer eller mindre det samme som før. Slik kan man ikke fortsette når alt i samfunnet blir stadig dyrere.
Medieinteressen er også langt fra det den var bare for noen år siden. Når en betydelig del av sakene i altfor stor grad handler om misnøye, uenigheter og interne stridigheter nytter det heller ikke å skylde på færre profiler. Norsk langrenn omtales for ofte med negativt fortegn, ofte godt hjulpet av ledelsen selv.
Mange av de negative sakene er direkte knyttet til hvordan ledelsen opptrer både internt og eksternt, i møte med kolleger, media, sponsorer og grasrota i norsk langrenn. Vår soleklart største stjerne vil ikke være en del av landslaget nettopp på grunn av hvordan han oppfatter at ledelsen behandler folk. Da har man et ledelsesproblem, og derfor trengs det nå en leder med stor L.
At inntektene ikke strekker til fikk man konkrete eksempler på i vår. Da fikk løperne for alvor kjenne sparetiltakene på kroppen, til tross for at det fra øverste hold ble varslet at man ikke skulle kutte i det sportslige tilbudet.
– Det blir tøffe tider framover
Der man derimot ikke ser ut til å kutte er på forbundets egen administrasjon, som litt satt på spissen snart teller flere enn løpere på landslag. Da må man nesten spørre seg om hvorfor det finnes et Skiforbund.
Er det for at norske skiløpere skal gå fort på ski, eller er det for at norske skiledere skal få jobbe på kontor?
I samme periode som man ikke fant det nødvendig å erstatte landslagssjef Vidar Løfshus, slik at langrennssjef Espen Bjervig fikk både administrativt og sportslig ansvar, klarer man altså å gi lederen av langrennskomiteen en lønn de aller fleste landslagsløperne bare kan drømme om.
Senere ble det ansatt en fagsjef fra egne rekker som skulle utfordre langrennssjefen på det sportslige, mens de 30-40 prosentpoengene Torbjørn Skogstads lønn ble økt med kanskje skulle tilsi at Espen Bjervig fikk hjelp med det administrative. Likevel oppfattes ikke arbeidsmengden som overkommelig for den nå avtroppende langrennssjefen.
Eksperten mener disse kan overta sjefsjobben: – Et spennende navn
Er det virkelig nødvendig at styrelederen i norsk langrenn skal tjene tett over én million kroner, styrehonorar inkludert? Kunne noen av disse pengene blitt brukt på å skaffe norsk langrenn den lederen de så sårt trenger? Trengs det virkelig så mange på kontorene på Ullevål at man ikke har råd til å ansette en sportslig leder under den administrative lederen?
Faktisk kan man spørre seg om man i det hele tatt trenger kontorer på Ullevål? Kanskje trenger man også bare én sjef for de nordiske grenene, som tross alt har et felles mesterskap i Trondheim om halvannet år? I mine øyne bør det være én sjef i langrenn. Under der bør det imidlertid være en landslagssjef. Den som er sjef må også selge langrenn i både media og blant sponsorer. Er det noen som tror media og potensielle sponsorer ønsker å snakke med andre enn sjefen?
Disse spørsmålene - og mange til - må ledelsen i norsk langrenn nå stille seg, vel vitende om at dette kan gå utover deres egen jobbhverdag. For å få svar på disse spørsmålene bør de også gå bredt ut og søke innspill fra kritiske røster om hvor veien går videre for norsk langrenn. Tør de det? Jeg er redd svaret er nei, og da tør ikke undertegnede tenke på hvilken vei det går i neste løypekryss.
