Nå haster det, rett og slett!

Mer enn noen gang trenger norsk skisport ledere som tør å lede. Nå trengs det hærførere som vil gå i krigen for nasjonalsporten, med flagget på brystet og grasrota i ryggen.

Lenge har jeg trodd det var klimaet som skulle ta knekken på skisporten i Norge, men etter den siste tids krangler er jeg snart mer bekymret for diskusjonsklimaet i Skiforbundet enn jeg er for varmegrader og snømangel.

Når skisportens egen president, Tove Moe Dyrhaug, til gamle kjente i Adresseavisen nærmest sier at om det skal være så mye krangling i Skiforbundet så gidder hun ikke dette mer, da blir jeg oppriktig bekymret.

Legger du til at alt fra landslagsløpere til trenere og frivillige på grasrosrotnivå lurer på hvorfor i all verden lederen av langrennskomiteen, Torbjørn Skogstad, tjener over én million kroner i året, blir dette bare verre.

Skisporten i Norge har et ledelsesproblem, men problemet er ikke nødvendigvis selve lederne. Problemet er at lederne ikke tar lederansvar og tør å ta de vanskelige avgjørelsene. Da blir en heller aldri kvitt problemene.

Før en for alvor kan kritisere norske skiledere er det en forutsetning å vite hvordan Skiforbundet er bygget opp. Allerede her er det nok mange som må slippe feltet, for her er det fort gjort å få is i rubben.

Selv om det ikke alltid oppleves sånn er norsk idrett en demokratisk organisasjon. Det samme gjelder Skiforbundet. Tove Moe Dyrhaug ble valgt til skipresident, eller Skiforbundets styreleder om du vil, da Erik Røste for halvannet år siden takket for seg.

Tove Moe Dyrhaug er altså valgt og ikke ansatt, og som skipresident er hun da leder av styret for Norges Skiforbund – Skistyret. I dette styret sitter blant annet de ulike styrelederne for hver enkelt gren, komitélederne. Torbjørn Skogstad er leder av langrennskomiteen, og også han er valgt og ikke ansatt.

Felles for Tove Moe Dyrhaug og Torbjørn Skogstad er altså at de begge er valgt, av henholdsvis skiidretten og langrennssporten. Felles er det også at de er arbeidende styreledere, noe som innebærer at dette er fulltidsstillinger og ikke et verv som innebærer et styremøte eller to i måneden.

Der kommer også lønna inn i bildet. Slik den økonomiske situasjonen er i Norges Skiforbund er det ikke så rart at mange reagerer på at Tove Moe Dyrhaug tjener over 1,6 millioner kroner og at Torbjørn Skogstad med lønna fra langrennskomiteen og styrehonorar fra Skistyret passerer han millionen han også.

Akkurat dette kan man imidlertid snu på, og hevde at slik økonomien er i Norges Skiforbund er man helt avhengig av lønnsbetingelser for topplederne som sikrer at en tiltrekker seg ledere fra øverste hylle. Ledere som tør og vil lede.

Nettopp slik en gjorde da en ansatte Arne Baumann som ny generalsekretær i Norges Skiforbund. Baumann kom fra konsernledelsen i OBOS og hadde neppe vært aktuell som ny generalsekretær om ikke lønna hadde vært på 1,5 millioner kroner.

Hva gjør så en generalsekretær i Skiforbundet, spør kanskje du. Jo, Arne Baumann er daglig leder på Skiforbundets kontorer, og etter en litt forsiktig start virker det som Baumann har begynt å ta tak i det som rører seg i gangene på Ullevål. Det er et godt utgangspunkt.

Om snaut halvannet år er det VM i nordiske grener i Trondheim, et mesterskap som eies av blant andre Skiforbundet selv. Parallelt med dette søkes det om VM i alpint i Narvik, og som om ikke det var nok leker forbundet med tanken om å kunne arrangere FIS’ egne mini-OL, FIS Games, på Lillehammer i 2028.

Samtidig er økonomien i forbundet i beste fall utfordrende, krangelen mellom hoppleiren og resten av Skiforbundet så ille at hoppledelsen vurderer å bryte ut og danne sitt eget forbund og diskusjonene mellom forbundet og stjerner som Lukas Pinheiro Braathen, Aleksander Aamodt Kilde og Johannes Høsflot Klæbo ser heller ikke ut til å være over med det første.

Legger en langrennssportens egne problemer i potten, med blant andre stjerner utenfor landslag, krangling, dårlig kommunikasjon og budsjettkutt på lista, blir det hele enda tydeligere. Aldri har behovet for ledere som tør å være ledere vært større.

Ledelsen i norsk skisport må vise ledelse ikke bare gjennom ord, men også gjennom handling. For å virke samlende må de også tørre å bryte opp, og for å bli populære må de våge å bli upopulære. Eller for å bruke Kristian Kjellings ord, da han i et foredrag for noen år siden fortalte om hvordan det var å være herrelandslagets mest populære syndebukk: Noen må tørre å ta de avgjørende skuddene!

Jeg tviler ikke nødvendigvis på at Tove Moe Dyrhaug og Torbjørn Skogstad har egenskapene som trengs for å lede Skiforbundet inn mot VM på hjemmebane i 2025, men da er det i så fall på tide å vise det nå – før det er for sent. Å leke stilleleken løser i hvert fall ingenting.

Nå er det på tide å ta de upopulære avgjørelsene. Tove Moe Dyrhaug må rydde opp i hoppbråket, som rir forbundet som en mare. Innebærer det å kvitte seg med det som i hoppleiren er en meget populær leder i Clas Brede Bråthen, så må hun faktisk tørre å gjøre det for én dag å kunne skape ro i rekkene. Å skyve problemet foran seg skaper bare nye problemer. En kan ikke stryke alle medhårs.

Samtidig må Skistyret med Tove Moe Dyrhaug i spissen akseptere at både NIFs og forbundets egne lovutvalg gir utøverne rett i diskusjonene rundt utøveravtalene og deres rett til bruk av bilder. Skisporten kan ikke miste flere som Lukas Pinheiro Braathen. Avtalene må moderniseres og tilpasses både nåtid og fremtid skal en ha sjans til å verne om den uslåelige norske landslagsmodellen.

Heller ikke her nytter det å lukke øynene og håpe at problemene blir borte med nye møter, samtaler og avstemninger. Også Torbjørn Skogstad må heve blikket og vise at han ser hvilke utfordringer langrennssporten står overfor.

En sviktende økonomi og kutt som rammer de aktive burde vært håndtert både tidligere og annerledes. En opprydning i administrasjonen er helt nødvendig og Skogstad er nødt til å ta en større og tydeligere plass som leder både innad og utad.

At langrennssjefen slutter midt i sesongen, ett år før VM på hjemmebane, er fullstendig uakseptabelt. Så upopulær som Espen Bjervig har vært blant store deler av Ski-Norge burde han fått beskjed om å gi seg på topp senest etter VM i Planica, slik at en kunne bygget en ny og bærekraftig organisasjon i god tid før VM på hjemmebane. Nå haster det, rett og slett!

Til slutt må Torbjørn Skogstad ta rollen som tilrettelegger og fredsmegler og sørge for å få Kristine Stavås Skistad og Johannes Høsflot Klæbo tilbake på forbundslag. Stavås Skistad må få tilretteleggingen hun trenger. Den kan hun selvsagt få enten treneren heter Lage Sofienlund eller Sjur Ole Svarstad.

For undertegnede er det klart at Klæbo selv egentlig ønsker å være en del av verdens beste langrennslag. Det verdigrunnlaget sportens største stjerne etterlyser er det sindige Skogstad som må vise at preger organisasjonen. Er det noen som bør skjønne at norsk langrenn trenger gullkalven Klæbo, så er det bonden fra Balsfjord, Torbjørn Skogstad.

Jeg tror Tove Moe Dyrhaug og Torbjørn Skogstad kan finne løsninger alt dette og mer til, med flagget på brystet og grasrota i ryggen. Nå er det imidlertid opp til dem å bevise det for kritikerne, undertegnede inkludert.