Mobbing: Jeg vil be om noe kontroversielt

Vi foreldre kan lære barna våre forskjellen på en ubehagelig eller ugrei opplevelse, og systematisk mobbing og ekskludering.

Tonje Sundby Thuen, sosiallærer og kontaktlærer i ungdomsskolen Foto: Privat
Tonje Sundby Thuen, sosiallærer og kontaktlærer i ungdomsskolen Foto: Privat

Jeg jobber på en skole som er over snittet opptatt av godt skolemiljø. 

Hver dag er jeg omgitt av masse trygge, kloke, omsorgsfulle og oppmerksomme voksne – fra lærere til assistenter til vaskepersonell – som gjør alt de kan og holder øyne og ører åpne for at alle elevene på vår skole skal ha det trygt og bra.

Mange tiltak

Vi har systemfestede en-til-en samtaler med elevene hver måned. Vi har utviklingssamtaler hvor de redegjør for trivsel skriftlig to ganger i året. Vi har to sosiallærere, to miljøarbeidere, en nydelig helsesykepleier og masse flinke assistenter. 

Vi er MOT-skole. Vi har åpen gymsal under oppsyn av lærer i storefri, en provisorisk kantine i skolegården, et spillrom med PlayStation i regi av miljøarbeider, åpent meditatek og stillerom i storefri. 

Vi har lav terskel for å opprette aktivitetsplaner for enkeltelever, for klassebytter ved ønske om det, for samarbeid med andre kommunale instanser som PPT og psykisk helse barn og unge. 

Vi har altså, vil jeg påstå, så godt som alle systemer på plass for å sikre en trygg og god læringsarena for alle.

River meg i håret

Allikevel opplever vi nå, i takt med resten av landet, at mobbetallene våre øker. Og jeg river meg i håret, grubler meg halvt i hjel, og blir søvnløs av det.

For det er, tross alt, vårt ansvar som skole og ikke minst mitt ansvar som sosiallærer at elevene på vår skole har det bra. Og det hviler tungt på skuldrene mine, det ansvaret. 

UTENFORSKAP: Flere opplever mobbing og det å ikke bli inkludert på skolen. Foto: Christian Roth Christensen / TV 2
UTENFORSKAP: Flere opplever mobbing og det å ikke bli inkludert på skolen. Foto: Christian Roth Christensen / TV 2

Jeg hadde vært villig til å gi høyrearmen min for at hver enkelt elev hos oss skal ha det bra på skolen. Men dessverre så tror jeg ikke at det er høyrearmen min som hjelper. Jeg tror vi trenger hjelp utenfra. 

Og den hjelpen, den tror jeg må komme fra dere foreldre. Etter 16 år i ungdomsskolen, har jeg kommet til at jeg nå er nødt til å be dere om i hovedsak to ting.

Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø. Denne rettigheten er lovfestede, og jeg vil påstå at så godt som alle elever og foreldre er kjent med den. Men med alle rettigheter, følger det også visse plikter. Så også denne. Og plikten i dette tilfellet, det er det ansvaret hver enkelt elev har for å selv bidra til å skape et slikt trygt miljø. Det er umulig for oss voksne alene å oppnå dette, uten hjelp og bidrag fra elevene.

Så derfor vil jeg be dere foreldre om en ting: kan vi snu spørsmålet ved middagsbordet fra «Hvordan har DU hatt det i dag?» til «Hva har DU gjort for at andre skal ha det bra i dag?» 

Dersom vi systematisk stiller våre barn dette spørsmålet, fra de begynner i barnehagen til de er ferdige med russetida, så tror jeg mye er gjort.

Mobbing: Bønn til foreldre

 Det andre jeg vil be dere om, er noe mer kontroversielt. Jeg vil nemlig be dere om å bidra til å nyansere mobbebegrepet. 

Slik det er nå, er vi i skolen pliktig til å handle på hver minste lille kommentar eller skeive blikk. Det kan være greit, det, men faren er at vi oversvømmes av så mange mindre saker, at vi mangler tid og ressurser til å ta oss av de mest alvorlige sakene (for ja, de finnes fortsatt). 

Vi foreldre kan lære barna våre forskjellen på en ubehagelig eller ugrei opplevelse, og systematisk mobbing og ekskludering.

MOBBING: Illustrasjonsfoto.
MOBBING: Illustrasjonsfoto. Foto: Christian Roth Christensen / TV 2

La meg ta et nærliggende eksempel: Jeg har fire barn. Selvsagt har de også opplevd å være i situasjoner på skolen og andre arenaer som har vært ugreie. 

Noen ganger har jeg tatt en telefon til andre foreldre og sagt «hei, i dag har det vært en liten hendelse, kan vi ordne opp?». Noen ganger har jeg tatt kontakt med læreren og spurt om en liten prat.

Men ganske ofte, jeg gjetter 90 prosent av gangene, sier jeg: Drit i det! Talk to the hand! Walk away! Det er de som sier sånt det er mest synd på! 

La meg understreke at mine barn verken er ofre eller på noen måte utsatt for systematisk plaging. Alle barn som blir det, har selvsagt krav på grundig og god og tydelig hjelp og oppfølging av skolen. 

Men når så mange elever oppgir at de mobbes, så må jo nødvendigvis tallet på mobbere også gå oppover. Og de barna finnes også i skolene våre.

Til sammen er det vårt felles ansvar som både skole og foreldre å sørge for at våre barn ikke havner i noen av kategoriene.