Meningsløs hvalfangst

Når nordmenn blir spurt om sin holdning til hvalfangst, er over 60 prosent skeptiske til fangsten og avlivingsmetodene med eksploderende granatharpun. Men mange er heller ikke klar over at Norge fortsatt tar livet av hvaler. Og når de får vite det, lurer de ofte på hvorfor.

Det er et vanskelig spørsmål. Tidligere kunne man ofte høre politikere komme med vitenskapelig tvilsomme påstander om at man må ta livet av hvaler for at de ikke skal «spise opp fisken» og for å «skape balanse i havet».

Men av og til dukker levninger av denne argumentasjonen opp – som hos vår statsminister nå nylig. Jonas Gahr Støre hevder at «hvalen spiser mye av den fisken vi ellers høster.» Støre hevder også at bestanden er «bærekraftig» og prøver å fremstille det som om det er mange vågehvaler i havet og ingen grunn til bekymring for dem.

Få driver med hvalfangst

Men vågehvalbestanden er desimert av fangst og står også overfor en rekke andre trusler, inkludert forurensing, klimaendringer og bifangst, samtidig som Vitenskapskomiteen innrømmer at man ikke vet hvordan det går med bestanden. Fisk som sjøpattedyrene spiser er slett ikke noe de «stjeler» fra mennesker, slik man kan få inntrykk av fra Støres kommentar - tvert imot bør vi fiske mindre slik at havets økosystemer i større grad kan fungere uberørt.

Og sist, men ikke minst, hvalene har en svært positiv effekt for disse økosystemene: Forskning viser at hvaler driver et «pumpesystem» som flytter næring både vertikalt og horisontalt gjennom havet. Det gir næring til planteplankton, som betyr at flere hvaler gir flere fisker. Hvaler øker samtidig havets evne til karbonfangst og -lagring.

Forskningen på hvalenes betydning – og manglende resultater fra den statsfinansierte norske forskningen utført i den hensikt å «bevise» at hvalene er «negative» for fiskebestandene – har ført til at myndighetene ikke lenger flagger feilinformasjonen om «balansen i havet» like høyt. Det er derfor skremmende at vår statsminister ikke har fått med seg dette, og tydeligvis henger igjen på 1990-tallet i sin oppfatning av hvalfangst.

Det er også lenge siden myndighetene brukte «arbeidsplasser» som argument, men statsministeren trekker dette utdaterte argumentet opp fra glemselen og hevder at hvalfangsten er «viktig» for kystsamfunn i Norge. Men hvalfangst har i mange år vært en sommerjobb som ingen strengt talt er avhengig av. Med bare ni fangstbåter ute i år, er et foreløpig bunn-nivå nådd. Det er kort sagt svært få som driver med hvalfangst.

Det argumentet man fortsatt hører mest fra politikere er at hvalene må drepes på grunn av kjøttet: Vår fiskeriminister har uttalt følgende: «Skal vi nå FNs bærekraftmål, må vi spise mer mat fra havet, ikke mindre. Norsk hvalfangst er et lite, men viktig bidrag til sunn og kortreist sjømat.»

Neppe noe FN er enig i

Å bruke FNs bærekraftmål som et «argument» for økt hvalfangst, er neppe noe FN er enig i – gitt at hvalfangstforbudet, som Norge bryter med, er en av de første miljøavtalene som er en direkte følge av FNs første miljøkonferanse. Det er også en grov generalisering at vi må spise «mer mat fra havet», all den stund jakt og fangst er den nest største årsaken til naturkrisen både på land og til havs.

Også i havet gjelder regelen om mer plantebasert: En rapport fra Universitetet i Bergen slår fast at «den eneste måten å få betydelig mer mat og biomasse fra havet på en bærekraftig måte, er å høste sjømat som er lavere i næringskjeden».

At hvalkjøtt er sunt er en svært tvilsom uttalelse fra ministeren, all den stund Folkehelseinstituttet advarer om at kjøtt fra hval har «høye konsentrasjoner» av miljøgifter. Det eneste fiskeriministeren har rett i er at det er et «lite» bidrag til nordmenns matseddel. Bare 2 prosent av nordmenn spiser jevnlig hvalkjøtt. Og siden det er så lite populært, brukes det også i stor grad til hundefôr. Man bør snart kunne innrømme at hvalkjøtt først og fremst er et unødig bidrag til matfatet.

Mener Norge bør slutte

Bare Norge og Japan driver nå fangst, mens Island er i ferd med å slutte. Årsaken til stans på Island er dyrevelferd. For hvalfangst skader ikke bare økosystemene i havet, ved å fjerne hvalenes viktige økosystemtjenester. Hvalfangst fører også til lidelse. Norske myndigheter innrømmer selv at en av fem hvaler lider i betydelig tid, etter at granatharpunen er eksplodert – selv om statsministeren foretrekker å kalle denne lidelsen for «akseptabel».

Dør hvalene egentlig bare for en utdatert «tradisjon»? For at ministre som baserer seg på feilslåtte argumenter skal føle at de «fører tradisjonen videre»? Nå når hvalfangstsesongen går mot slutten i Norge, bør vi vurdere om ikke hele denne «tradisjonen» bør gå mot slutten her, som i resten av verden.