Mener regjeringen at Ukraina ikke skal få kampfly?

Jeg var stolt da jeg på torsdag denne uken sto sammen med et bredt flertall på Stortinget og presenterte Nansen-programmet – en historisk ekstrabevilgning på 75 milliarder kroner til Ukraina over fem år. Men la det være klart. 75 milliarder gjennom Nansen-programmet kan på ingen måte representere et tak. Nå bygger vi fundamentet for en mangeårig forpliktelse til Ukraina.

Når programmet nå er vedtatt, kommer diskusjonene om hva pengene skal brukes til.

Norge har foreløpig bidratt med viktig materiell til Ukraina, blant annet har vi sammen med amerikanerne bidratt til donasjon av luftvernsystemet NASAMS, som har vært helt avgjørende for at Ukraina har greid å stå imot noen av de russiske angrepene fra lufta.

Åtte stridsvogner doneres i disse dager.

På tross av til dels betydelige donasjoner, må vi likevel kunne si at Norge så langt i denne krigen har valgt en rolle der vi ikke har vært blant initiativtakerne til våpendonasjoner, men vi har vært relativt raske til å bli med.

Det er klart at dette skyldes en risikovurdering fra regjeringens side. Norge har lang tradisjon for å ikke å ville provosere Russland.

Men jeg mener at det det siste året har vist oss, er at Russland responderer på makt og makt alene.

Så lenge Norge reelt sett bidrar militært, bryr ikke Russland seg om vi gjør det lavmælt eller med brask og bram.

Bygge rullebaner

Jeg er derfor spent på hvordan Norge vil stille seg til enda mer krevende donasjoner, om vi vil fortsette med den samme tilnærmingen, eller om vi vil vurdere å gå foran hvis det trengs.

Det mener vi også det er viktig å kunne ha en politisk debatt om.

Som utgangspunkt for en slik debatt, mener vi Regjeringen bør vurdere og fortelle hvordan de ser på en vestlig donasjon av kampfly, og hva Norges bidrag til en sånn donasjon kan være.

Er det mulig å se på en løsning sammen med Romania og USA når det gjelder våre F-16 som er blitt solgt, men ikke levert, til Romania?

Hvis ikke, har vi ekspertise på å bygge rullebaner? Bør vi heller støtte med trening og opplæring?

Eller er det først og fremst finansielt vi kan og bør bidra?

Eller mener regjeringen at Ukraina ikke burde få kampfly – også det hadde vært fint å få vite.

I alle tilfeller mener jeg at det viktigste her og nå er at Ukraina må få den militære støtten de trenger for å stå imot Putins krigsmaskin.

Nazistene

Institute for the Study of War melder om at den ventede russiske storoffensiven er i gang i Øst-Ukraina.

Behovet for å støtte Ukrainas forsvarskamp militært er derfor akutt. Vesten må stille til rådighet alt som kan leveres av materiell bistand for at Ukraina fortsatt kan stå imot russiske innovasjonsstyrker. Volodymyr Zelenskyj ber nå vestlige land om å sende jagerfly.

Heller ikke det bør være uaktuelt for NATO.

Vi bør kjenne vår egen historie godt nok til å vite at det er slik demokratier hjelper hverandre.

Norge mottok selv bistand da vi desperat trengte materiell i krigen mot nazistene.

16. september 1942 ba president Franklin D. Roosevelt kronprinsesse Märtha ta imot krigsskipet King of Norway som gave fra USA til Norges kamp mot nazistene.

«Måtte dette skipet leve lenge på havet i kampen for friheten» sa presidenten ved overleveringen.

I 2023 ber Volodymyr Zelenskyj Vesten om samme type bidrag som avgjorde vår frihetskamp for 80 år siden.

Da må vi stå på riktig side av historien.

Krigen gnagde

Det er nå ett år siden russiske styrker rykket inn i et fredelig, demokratisk land i Europa. Hundretusener av liv har gått tapt fordi Putin ikke klarte å se på at Ukraina vendte seg mot vesten og EU.

De ble sett på som en trussel mot eget regime, egen makt.

Helt fra starten har Venstre vært krystallklare på at vi må gjøre alt i vår makt for å støtte de ukrainske styrkene.

Nå er våpnene på plass i ukrainske soldaters hender og stridsvognene settes på slagmarken innen få måneder.

Ukraina vet at de ikke står alene mot Russland. Det samme er i ferd med å gå opp for Russland.

Men det har vært en tung prosess. Nylig vegret Europa seg for å sende stridsvogner, og Zelenskyj ba lederne om å tenke seg om raskere.

Tvilen var stor fordi frykten for at det ville ha en «eskalerende effekt» på krigen gnagde, tilsynelatende spesielt på Tyskland.

Enkelte mener at ved å gjøre det vi kan for at Russland ikke skal valse over Ukraina, så er det vi som driver eskalering.

Men en sånn logikk forutsetter at det i denne krigen er to likeverdige parter. Det er det ikke.

Det er kun én aggressor, og det er Russland. Ukraina eskalerer ikke når de forsvarer seg mot en invasjon.

Norges egen sikkerhet

Kai Eide er blant de som mener Norge bør tenke seg godt om før en slik beslutning tas, fordi Russland kan oppleve det som en provokasjon som igjen kan utløse irrasjonelle beslutninger.

Men det er Russland som har vært den eskalerende part helt siden 2014 og frem til nå. Ukraina kjemper en forsvarskrig for å ta tilbake sin egen fred, frihet og uavhengighet.

Da er det helt riktig at vestlige land ser på hele verktøyskaffen for å finne ut hvordan vi kan bidra best mulig til at Ukraina vinner krigen.

Eller kommer i en situasjon der de selv ønsker forhandlinger. Det må være en suveren ukrainsk beslutning. Vår oppgave er å støtte dem uansett.

Å være politiker i et fritt demokrati forplikter langt utover våre egne landegrenser.

Når demokratiske land blir invadert av totalitære regimer er det vår moralske plikt å hjelpe.

Det er også viktig for Norges egen sikkerhet. Nå er vi satt på prøvelser jeg aldri trodde vi ville møte. Det må vi stå i, selv om det koster.

Som vi i 1942 fikk våpenhjelp fra USA, må vi i dag yte dette til våre demokratiske venner i en desperat kamp.

Jeg og Venstre kommer til å stå fast ved vår støtte til Ukraina når vi går inn i krigens andre år. Nå og helt frem til de seirer mot innovasjonsstyrkene.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no