Må du drepe for å bli stoppet?

Det er sterkt å lese historikken til 19 psykisk syke drapsmenn som det siste tiåret er dømt til tvungen psykisk helsevern for til dels bestialske drap.

Alle har vært i kontakt med politi, helsevesen eller andre offentlige instanser før de endte med å ta liv. Likevel ble de ikke tatt ordentlig hånd om av psykiatrien før de ble drapsmenn.

TV 2s kartlegging av drapsdømte med psykiske lidelser er sterk lesning. Flere har en lang historikk med voldsepisoder og anmeldelser i forkant.

Lørdag kunne TV 2 fortelle om Anni Godager, som ble knivdrept på jobb i Nav av en klient som viste seg å ha vært i politiets søkelys en rekke ganger for vold og trusler.

Søndag fortalte TV 2 om John Gerhard Steen (71), som ble brutalt drept av sin ekssamboer etter gjentatte voldsepisoder og anmeldelser.

Politiet henla en rekke voldsanmeldelser mot begge disse gjerningspersonene, og flere andre psykisk ustabile personer, som endte med å drepe. Påtalemakten konkluderte med at de var psykisk utilregnelige og følgelig ikke kunne dømmes til fengsel, men at voldsepisodene ikke kvalifiserte til at de ville bli dømt til tvungent psykisk helsevern.

Are (50) ønsket kona en fin dag – så får han en forferdelig telefon

I Annis tilfelle skriver politiet i begrunnelsen for henleggelsen at vedkommende på det tidspunktet var tvangsinnlagt og at de forutsetter at han følges opp av helsevesenet.

Men den forutsetningen er ikke verdt noen ting hvis etatene ikke snakker sammen, deler informasjon og legger en plan for videre oppfølging.

Personer som tvangsinnlegges uten dom, slipper ofte raskt ut igjen. Det er nesten ikke mulig å holde noen som har såkalt «samtykkekompetanse» tvangsinnlagt over tid. Annis drapsmann hadde gått inn og ut av psykiatrien før han begikk knivdrapet.

Det finnes ingen enkle svar på hvordan vi både kan hjelpe mentalt ustabile og voldelige personer, og samtidig beskytte samfunnet mot dem.

I et åpent og liberalt samfunn som det norske skal det være høy terskel for at politiet kan gå inn og utøve makt mot noen før de har gjort noe alvorlig.

Men historien til gjerningspersonene i TV 2s omfattende kartlegging gir assosiasjoner til «ressursene som ikke fant hverandre», den brutale konklusjonen i Gjørv-kommisjonens knusende rapport etter 22. juli-terroren.

Det fremstår som at det fortsatt er mulig å forbedre samspillet mellom politi, domstoler, helsevesen og til syvende og sist lovgiverne på Stortinget.

Politiet skriver i sin siste trusselvurdering at «det har vært en økning i vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser de siste fem årene». De slår også fast at «gjerningspersonene i de alvorligste sakene har ofte vært i kontakt med politi- og helsetjenestene før voldsutøvelsen».

TV 2 avslører: Var livredd for at hun skulle gjøre det igjen

Psykisk ustabile personer utgjør med andre ord en alvorlig trussel her til lands. TV 2s kartlegging viser at flere drapsdømte har hatt en kjent voldshistorikk, men har fått tidligere forhold henlagt. Sakene reiser en mengde spørsmål om systemet er godt nok rigget for denne type trusler.

• Henlegger politiet for mange av disse sakene, burde flere vært prøvd for domstolen, kunne flere vært dømt til tvungen helsehjelp?
• Deles det tilstrekkelig med informasjon og bekymringsmeldinger om psykisk ustabile personer mellom politi, helsevesen og andre relevante offentlige etater?
• Er det tilstrekkelig med kapasitet i psykiatrien til å gi de med psykiske lidelser og utagerende atferd hjelp?
• Hvordan kan vi beskytte samfunnet mot, og samtidig hjelpe, de som nekter å motta helsehjelp?

Dette er ikke enkle spørsmål. Politiet kan heller ikke overvåke og følge etter alle psykisk syke med noe utagerende tendenser. Dette er mennesker som åpenbart trenger hjelp.

Det er også grunn til å stille spørsmål ved lovverket her. Så vidt jeg forstår, er det ikke hvor syk du er som avgjør om du kan dømmes til tvungent psykisk helsevern, men hvor alvorlig kriminalitet du har begått.

I gjerningsmannen til Anni sitt tilfelle, hadde han truet og utøvd vold mot tilfeldige personer gjentatte ganger, men politiets påtaleansvarlig vurderte det som for lite alvorlig til at domstolen ville dømt til tvungent psykisk helsevern. Det var bare å henlegge saken.

I ytterste konsekvens kan en stille spørsmål ved om man er nødt til å begå et drap eller alvorlig skade andre for å kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern.

Og flere kommer dessverre til å dele skjebne med Anni Godager og John Gerhard Steen, hvis vi skal tro politiets egen trusselvurdering. De konkluderer med at «det er meget sannsynlig at vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser og problematisk rusmiddelbruk vil fortsette å utgjøre en betydelig trussel, hvor enkelte hendelser vil medføre tap av liv.»

Er det på tide med en ny «Gjørv-kommisjon»?