Likestilling for syns skyld?

Ragnhild Haga mener det er feil å ha like mange løpere på kvinnelandslaget som på herrelandslaget når herreløperne har levert langt bedre enn kvinnene forrige sesong. Det er et godt utgangspunkt for en helt nødvendig diskusjon i norsk langrenn. Spesielt når vi nå ser at regionlagene er milevis unna den samme tallfestede likestillingen.

På flere regionslag ser vi nå en klar overvekt av mannlige løpere. Beskjeden er at det er for få jenter å ta av. I Midt-Norge er det sju mannlige skiløpere mot tre kvinnelige. I vest er det ni menn og kun to kvinner. Det er et alvorlig faresignal.

Nå som langrennsleiren må kutte i antall utøvere på grunn av trang økonomi, er det naturlig at vi også får en diskusjon om hvordan midlene fordeles mellom de ulike elitelandslagene. De siste årene har det vært flere løpere på herrelandslaget enn på kvinnelandslaget. Nå skal man ha like mange løpere på hvert lag, i likestillingens navn.

Det er lett å automatisk tenke at det bare skulle mangle. Langrennssjef Espen Bjervig sier at endringen handler om likestilling og slår fast at det skal være kjønnsbalanse i 2023. Storsamfunnet har forventninger til at idretten tar likestilling på alvor, også i toppen.

Tanken er god. Vi ønsker at menn og kvinner skal ha de samme mulighetene, også i idretten. Dermed kan det være et viktig signal fra langrennsledelsen at de vil ha like mange landslagsplasser for begge kjønn.

Prinsipielt sett gir det god mening. Kontrasten til situasjonen på regionlagene blir imidlertid ekstremt påfallende.

Når Ragnhild Haga går ut og kritiserer den nye ordningen med like mange landslagsplasser til begge kjønn, er det derfor god grunn til å lytte. Haga er kjent for å være frittalende. Hun er ikke redd for å si akkurat det hun mener, også i betente saker.

Det er bra at Haga sammen med Pål Golberg ville løfte denne diskusjonen. Poenget deres er at vi per i dag har en rekke mannlige utøvere som ikke får en plass på landslaget selv om de har prestert langt bedre enn kvinnelige løpere som får landslagsplass. Det er så mange mannlige løpere i Norge som holder internasjonalt toppnivå at nåløyet blir vanvittig trangt. På kvinnesiden er konkurransesituasjonen en helt annen, noe regionlagene tydelig illustrerer.

Norsk langrenn har i dag langt flere aktive løpere på herresiden enn på kvinnesiden. Vi har også et langt større felt av mannlige løpere som presterer bra internasjonalt enn på kvinnesiden. Dermed får vi en situasjon der menn med seier i verdenscupen blir vraket, samtidig som bare seks av ti kvinnelige landslagsløpere sto på pallen forrige sesong. Er det riktig?

Kanskje er det bedre å begynne arbeidet for likestilling i en annen ende. I ei tid der langrennsleiren må spare penger, må ressursbruken vurderes nøye. Kanskje kunne ressursene gitt mer likestilling for pengene lengre ned i pyramiden.

Her har langrennsleiren et vanskelig dilemma. Hvis man kun skulle sett på sportslige resultater, burde herrelandslaget selvfølgelig vært større enn kvinnelandslaget.

Samtidig har Bjervig og langrennsledelsen helt rett i at likestilling krever penger og ressurser. Langrennsleiren har et ansvar for å jobbe for at unge jenter og gutter har like gode muligheter til å lykkes. Det ville sannsynligvis kommet sterke reaksjoner hvis landslagsuttaket skulle gjenspeile det faktiske styrkeforholdet mellom kvinnelangrenn og herrelangrenn.

Landslagene for kvinner både på elitenivå, rekrutt og juniornivå må være store nok til at man får gode sportslige miljøer som legger grunnlaget for at flere kan bli gode nok til å hevde seg internasjonalt.

Det er en vanskelig balansegang, og det er ikke sikkert det finnes en enkelt fasit på hva som er riktig. Likevel virker det mer fornuftig å prioritere arbeidet lenger ned i næringskjeden fremfor millimeterlikestilling i toppen slik situasjonen er akkurat nå.

Det er noen helt grunnleggende strukturelle problemer i norsk langrenn som gjør at vi har fått et altfor stort gap mellom kvinnelangrenn og herrelangrenn hvis vi ser vekk fra de aller, aller beste. Både kvaliteten og kvantiteten i bredden på herresiden er mye høyere enn på damesiden.

Det grunnleggende problemet er egentlig ikke antallet landslagsplasser. Diskusjonen videre bør handle om hvorfor nivået på nummer 10, 30 og 50 på herresiden er så mye høyere enn på kvinnesiden hvis vi måler opp mot konkurrentene internasjonalt. Det er der den virkelig store utfordringen ligger.

Regionlagene skal være en viktig rekrutteringsarena videre oppover mot elitelandslagene og verdenstoppen. Hvordan i all verden skal man opprettholde målet om likestilling på landslaget hvis rekrutteringsgrunnlaget på regionsnivå er så forskjellig? Hvor stor blir nivåforskjellen på nummer ti blant damene og nummer elleve blant herrene hvis denne utviklingen fortsetter?

Halvparten kvinner og halvparten menn på elitelandslagene er en fin målsetting, men den gir ikke mening i praksis hvis man ikke klarer å løse rekrutteringsproblemene på kvinnesiden. Det er der kreftene nå må brukes.