«Klubblederen gjorde opp regningen på herreklubben - dagen etter gikk de til finale»

Søndag avslørte dansk TV 2 en rapport som knytter en rekke internasjonale toppdommerpar til kampfiksing.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at jeg er sjokkert, men dessverre er jeg ikke det.

Det er selskapet Sportradar som har utarbeidet rapporten, som jeg nå har fått lest meg gjennom. Og det er skremmende lesning.

Du skal legge ekstremt mye godvilje til for ikke å konkludere med at disse kampene er fikset. Det er også flere dommere som virker å ha svært tette bånd til personer i mafiagrupperinger.

Rapport knytter VM-dommere til kampfiksing

Sportradar er et selskap som overvåker spill hos bookmakere, og alarmene deres gikk da det var unormalt mye spill på enkeltutfall i enkeltkamper.

I en kamp var for eksempel 38 prosent av innsatsen på uavgjort - det minst sannsynlige utfallet - og kampen endte uavgjort.

Håndball er en idrett hvor dommerne tar veldig mange avgjørelser i løpet av en kamp, og de har stor påvirkningskraft på resultatet.

For veldig mange situasjoner må dommerne bruke skjønn for å avgjøre hva de skal blåse. Det er for eksempel mange situasjoner hvor det er marginer som avgjør om det skal blåses angrepsfeil (brøyt) eller sjumeterskast til angripende spiller. Dersom en dommer ønsker det, så er det lett å vippe det en vei i en jevn kamp.

Korrupte dommere er et evig tilbakevendende mareritt for håndballen.

På 1990-tallet var det en spøk med seriøse undertoner at en måtte ha med seg en 15-målsledelse til en bortekamp i europacupen i Øst-Europa, hvis ikke var en sjanseløs på å gå videre.

På den tiden gikk mange av toppdommerne rundt med fete klokker og gullkjeder, og det verserte historier om både seilbåter og feriehus rundt omkring.

En tidligere topptrener fortalte meg en gang en historie fra klubben han var trener i.

De skulle spille andre semifinale i Champions League på hjemmebane. Etter en svak første semifinale, måtte de ha et godt resultat i returkampen for å ta seg til finale.

Klubbens mektige leder valgte selv å dra på flyplassen for å ønske dommerne velkommen. Der utstyrte han dem med et kredittkort til fri bruk under oppholdet.

Sent på natten ble klubblederen ringt opp av dommerne. De var da på en av byens herreklubber og hadde gått langt over limiten på kredittkortet. Klubblederen måtte dra til herreklubben og gjøre opp regningen for dommerne. Dagen etter gikk hjemmelaget ubesværet til finale i turneringen.

De to dommerne har i dag tunge verv i internasjonal håndball.

Dessverre er dette neppe en enkeltstående hendelse. Slike historier er det mange av.

I 2006 ble det tyske dommerparet Frank Lemme og Bernd Ullrich stoppet i tollen i Moskva med 50 000 dollar i kontanter i kofferten.

De hadde da akkurat dømt returoppgjøret i cupvinnercupfinalen mellom russiske Chekovskie Medvedi og spanske Valladolid, hvor russerne hadde vunnet hjemmekampen med åtte mål og dermed vunnet med ett mål sammenlagt.

Lemme/Ullrich ble først utestengt i fem år, men vant frem med anken sin fordi det ikke var bevist at de hadde mottatt pengene. Selv hevdet de at de var blitt plassert i kofferten uten deres viten. De to valgte likevel å legge opp som dommere og kom aldri på banen igjen.

Lemme/Ullrich var på denne tiden regnet som verdens beste dommerpar. Og det er det som er så skummelt. For de beste parene vet veldig godt at de ikke trenger å dømme partisk for å fikse et resultat. Det holder å ta noen nøkkelsituasjoner og dermed fremstå som nøytrale kampen sett under ett.

Lemme/Ullrich var også dommerparet som skulle dømme den asiatiske OL-kvalifiseringen mellom Kuwait og Sør-Korea i 2007, men som ble byttet ut med et ukjent dommerpar fra Jordan like før kampstart.

Det var den mektige IHF-presidenten Hassan Moustafa som egenhendig sto for dommerbyttet.

Kuwait vant 28-20 og kvalifiserte seg til OL i Beijing. Men etter at en uavhengig dommerrapport konkluderte med 38 grove dommerfeil - alle i favør av Kuwait - ble kampen spilt om igjen og Sør-Korea gikk seirende ut av denne.

Under VM i Qatar i 2015 var det flere kamper der det var mistanke om «urent trav». Spesielt oppgjøret mellom Polen og vertsnasjonen Qatar ble heftig diskutert i etterkant. Tilfeldigvis ble kampene den gangen dømt av dommere som nå er i søkelyset i rapporten fra Sportsradar.

Det er flaut, flaut, flaut

Av de åtte dommerparene som blir pekt på i rapporten, så var det ikke mange av dem som overrasket meg. Flere av dem har det versert rykter om lenge, men sentrale personer høyt oppe i systemet har holdt sin klamme arm rundt dem og beskyttet dem.

Svenske Handbollskanalen kjørte i fjor en serie med saker rundt kampfiksing i håndballen. Her ble lupen satt på flere kamper i de ulike europacupene. Hvor dommerne i flere av kampene åpenbart var partiske. De gadd ikke en gang å skjule hvilket lag de dømte for.

Det er skuffende at verken Det internasjonale håndballforbundet (IHF) eller Det europeiske håndballforbundet (EHF) ønsker å uttale seg i saken. EHF innrømmer å ha fått rapporten fra Sportradar i 2018, men har altså ikke agert på det de fikk vite.

Det er skuffende at dommerpar som er nevnt i rapporten får lov til å dømme videre under VM. Nå vil mistanken henge over dem. Når lag etter hvert begynner å ryke ut, så vil det fort være noen som peker på dommerne og så tvil om habiliteten deres i kampen. Det er ikke en vei IHF ønsker å begi seg ut på.

Og det er skuffende at dette dukker opp igjen. Håndballen fortjener bedre enn dommere som gir avkall på all integritet for å berike seg selv. Men så lenge håndball er en idrett med forholdsvis lite penger, så er det enkelt å lokke noen når betalingen for å fikse kampen går langt over det en har som honorar for å dømme den.

Så lenge det er mulig å spille penger på idrettsresultater, så vil det være noen som vil prøve å påvirke for å berike seg selv. Sånn fungerer dessverre verden. Men de internasjonale forbundene kan gjøre sin del av jobben med å ta rapporter som den fra Sportradar på alvor. Skal vi komme videre så må dommere som «svartelistes» av bookmakerne også tas ut av tjeneste. En kan ikke stikke hodet i sanden og tro at problemet forsvinner av seg selv.

Selv om det er skuffende at dette dukker opp igjen, så får det være en liten trøst at det er blitt bedre. Det er ikke lenger så åpenbar kampfiksing som vi opplevde på 1980- og -90-tallet. Vi får bare jobbe for at utviklingen fortsatt skal gå i riktig retning.