Kjenner ikke du på skyldfølelsen?

Klimaendringene kjenner ingen landegrenser.

De rammer skjevt, vondt og urettferdig.

Aldri før har jeg uttalt meg om klima, for jeg trodde det var mange nok stemmer i denne kampen og at politikerne gjorde alt de kunne i denne saken.

Aldri før har jeg vært så skuffet og flau over hvor naiv jeg faktisk var. Flomkatastrofen som har rammet over 33 millioner i Pakistan i disse dager er en konsekvens av klimaendringene.

Landets klimaminister trygler om hjelp for å sikre de humanitære behovene i landet for en krise de selv har hatt svært liten skyld i.

Det vonde her er at landene som har stått for mest av klimagassutslippene nå vender ryggen til de som er berørt som følge av deres handlinger – inkludert Norge.

I Norge har vi enorme klimagassutslipp per innbygger. Konsekvensene av klimaendringene så langt her hjemme har bare vært at det har blitt litt varmere, noe vi nordmenn jubler over.

Samtidig har vi politikere som nesten daglig snakker om klima som vår tids største krise og en regjering som later som om de gjør alt for å bidra til å løse denne krisen.

Men så har jo realiteten truffet oss etter at Pakistan har blitt rammet av denne enorme flomkatastrofen og dagens regjering ikke vil bidra med mer enn 80 millioner kroner til humanitær hjelp i Pakistan.

Døde barn

Når Pakistan tidligere har vært rammet av slike flomkatastrofer, har Norge pleid å bidra med flere hundre millioner.

Dagens regjering kan ikke kalle seg klimaforkjempere hvis ikke de hjelper de som er rammet av denne krisen nå.

Pakistan: Kan ta et halvt år før flomvannet er borte

De kan ikke si at de vil løse alle klimaproblemer, hvis ikke de bidrar til å hjelpe de som har mistet sine hjem, fått ødelagt sine skoler og mistet sine foreldre.

For konsekvensene av denne flommen er brutale. 18.000 skoler er ødelagt som følge av den.

Mange av de døde er barn, og de som lever, men har fått alt rundt seg ødelagt, har en svært uviss fremtid foran seg.

For allerede vet vi at det er altfor mange barn som ikke får utdannelse i Pakistan.

Med de 18.000 skolene som nå er ødelagt og de millioner som er rammet av flommen, kan vi vente oss at enda flere barn vi bli fratatt sin rett til utdannelse.

Og helt ærlig, jeg har ikke samvittigheten til å sitte i Norge og vite at jeg, landet mitt og våre allierte har vært med på å bidra til situasjonen som nå er i Pakistan gjennom våre klimagassutslipp, og at vi på toppen av det ikke gidder å hjelpe ofrene engang.

Fordømte plikt

På grunn av utslippene vi har bidratt med, er nå millioner av barns fremtid ødelagt.

Familiene har mistet alt de eier, økonomien i Pakistan har en forferdelig utvikling og vi sitter bare og ser på – for det rammer jo ikke oss.

Men jeg tror fortsatt på menneskeverdet, selv om kanskje dagens regjering ikke gjør det.

Jeg tror på at 17 år gamle Fatima i Pakistan har det samme menneskeverdet som meg, og dersom hennes hjem har blitt ødelagt og hun er fratatt sin rett på skolegang, så har hun rett på å bli hjulpet, på samme måte som det jeg har.

TV 2 i Pakistan: – Det er grusomt

Og da er det vår fordømte plikt til å bidra med det vi kan for å sikre henne og alle andre barn, familier og eldre den humanitære hjelpen de så sårt trenger og fortjener.

Jeg skjønner ikke hvordan regjeringen har samvittigheten til å bare sitte og se på, når de vet at våre utslipp har noe av skylden for situasjonen i Pakistan.

Det er så innmari vondt å se på en slik handlingslammet regjering som ikke tar ansvar og bidrar med den økonomiske hjelpen Pakistan trenger på denne tiden.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no