«Jeg vil ikke dø, men er villig til å risikere det»

Tankene mine går til mine kolleger som ble skadet i Bakhmut, Sander Sørsveen Trelvik og Simon Johnsen.

At de nå er skadet, viser atter en gang at russiske tropper bomber sivile og bevisst går etter helsepersonell som hjelper de skadede.

Jeg ble selv beskutt under et redningsoppdrag i Bakhmut 6.januar, dagen hvor Russland og Putin påstod at det var en julevåpenhvile.

Men krigens regler betyr ingenting for de russiske krigsforbryterne. Så hvorfor utsetter jeg og flere andre oss for dette frivillig?

– Dette er ingen heltehistorie

Jeg er stolt over den jobben frivillige som jeg og mine kolleger i Frontline Medics, som Sander og Simon, gjør.

Med livet som innsats har vi berget liv, og bidratt med det vi kunne for å redusere lidelsen og smerter til sivile og militære i Ukraina.

Men jeg vil ikke glorifisere det å være frivillig. Dette er ingen heltehistorie.

Du kommer ikke ut fra fronten uten merker. Det gjorde heller ikke jeg. Drar du til fronten i Ukraina nå, blir du drept, skadet eller traumatisert.

Tilbake i Norge, men krigen raser videre

Etter seks uker som frivillig for Frontline Medics er jeg nå tilbake i Norge, hvor jeg jobber som sykepleier ved Finnmarksykehuset.

Men krigen er ikke over for meg. Jeg er sliten og tom, men følelsene er mange.

Jeg har sett og opplevd ting jeg ønsker ingen andre skal se og oppleve. Jeg har kjent på redselen ved fronten og tanken på at denne dagen kanskje er den siste jeg opplever.

Tilbake i Norge kjenner jeg på håpløsheten og fortvilelsen over at jeg dessverre ikke ser noen ende på dette marerittet.

Jeg kjenner også på et sinne overfor Putin-regimet som har sluppet helvete løs på sitt naboland og terroriserer befolkningen i Ukraina i et håpløst forsøk på å tvinge dem i kne ved å bevisst bombe sivil infrastruktur og hjemmene til uskyldige.

Bomber som dreper, lemlester og traumatiserer barn, eldre, mødre og fedre for et følelsesløst ord; interessfære.

Et ord som lyder som et hult ekko fra en annen krig som slet Europa og verden i fillebiter ...

Helvete på jord

At helsearbeidere blir skadet eller drept i Bakhmut, er dessverre en tragisk konsekvens av måten det russiske regimet fører krigen på. For om helvete på jord finnes, er frontlinjen i Ukraina en god kandidat.

Bakhmut er hvor de hardeste kampene er. Der Putins private hær, Wagner-gruppen, sender utrente soldater rekruttert fra fengslene inn i det som omtales som den russiske kjøttkvernen.

Bakhmut er hvor sivile lever uten strøm, vann, varme, helsehjelp og i konstant frykt, og hvor vi frivillige må være på vakt: Holde oss i bevegelse. Ha vinduer på ambulansene åpne for å kunne høre imøtegående artilleriild og prøve å skjule ambulansene for russiske droner.

I Bakhmut er frivillige målskiver.

Minnene som traumatiserer

Det er flere minner som vil sitte i meg som traumer.

Jeg har vært ved sanitetens samlingspunkt der sårede soldater kommer direkte fra fronten. De fleste blir evakuert til andre sykehus, men mange blir fraktet bort dekket av hvit plast.

Jeg og kollegene mine bistod under terrorbombingen i Dnipro 14. januar. En russisk rakett knuste en boligblokk og tok flere titalls liv. Vi fant bare omkomne.

Jeg bekreftet selv en person som død ved å kjenne etter pulsen på en kald kvinnehånd.

Om hun var gammel eller ung vet jeg ikke for det var bare hånden jeg kunne se, resten av kroppen var begravd av bygningsrester.

Jeg så også den heroiske innsatsen til hjelpemannskapene, mens de prøvde å finne dem som var begravd i ruinene og ropte etter hjelp. Jeg hørte også mødrene som skrek i fortvilelse og forbannet terroristen Putin.

Så igjen spør du meg kanskje: Hvorfor?

Fordi det er verdt det. Jeg angrer ikke.

Det er verdt det når man ser takknemligheten befolkningen viser for at verden bryr seg. Vissheten om at man har berget liv gir oppdraget mening til tross for risikoen dette innebærer.

Jeg hyller ikke krig, jeg har sett for mye hva krig fører til. Skader, traumer, død.

Jeg har heller ikke et ønske om å dø, men er villig til å ta risikoen for å hjelpe de som trenger det.

Til mine ukrainske venner; Jeg lover at jeg kommer tilbake. Forhåpentligvis for å feire freden, men også igjen for å kjempe sammen med Ukraina i deres rettferdige kamp for friheten.

Slava Ukraini!