ULYKKE: Cecilie Bjørndal, ble lam etter en trafikkulykke i januar 2009. Foto: Kristian Myhre / TV 2
ULYKKE: Cecilie Bjørndal, ble lam etter en trafikkulykke i januar 2009. Foto: Kristian Myhre / TV 2

Jeg rakk akkurat å rope «nå treffer den oss». Så smalt det

8. Januar 2009, en dag som aldri kan glemmes. Trafikkofrenes dag det året snudde opp-ned på livet på et blunk.

Jeg og mamma var på vei til en butikk i hennes bil, en eldre Mitsubishi Galant.

Vi stoppet i et kryss på en farlig strekning med fartsgrense på 70 km/t og ventet på at det skulle bli klart.

Jeg lente meg frem for å legge sjokoladepapiret mitt på dashbordet , og på vei tilbake mot seteryggen ser jeg noe stort og blått komme mot oss i speilet.

Jeg rakk akkurat å rope «nå treffer den oss» til mamma før det smalt. Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg strammet alle muskler for å gjøre meg klar.

En lastebil traff bilen vår bakfra så den ble løftet opp, før den falt ned igjen på bilen og dyttet den over i motsatt kjørefelt og halvveis opp på en midtrabatt.

Han kjørte deretter inn langs hele siden på en annen bil som kom imot og så inn i ene delen av fronten på en tredje bil før han selv havnet i grøften i det kjørefeltet han opprinnelig skulle ligge i.

TOTALVRAK: TV 2 dekket ulykken i 2009. Cecilie satt i den totalvrakede bilen. Foto: TV 2
TOTALVRAK: TV 2 dekket ulykken i 2009. Cecilie satt i den totalvrakede bilen. Foto: TV 2

Bilen vår ble totalvrak og ikke til å kjenne igjen.

Mamma satt som vanlig i setet sitt, men hadde blant annet slått ansiktet i rattet under sammenstøtet.

Setet mitt sto vendt mot rattet, mens jeg lå med beina fastklemt under dashbordet og med hodet på skulderen til mamma.

En farlig veistrekning kombinert med høy fartsgrense og sjåførens valg om å plukke opp mobiltelefonen til feil tid ble katastrofalt.

Resultatet ble en ødelagt kropp som aldri vil fungere som før. Brukne ribben, arm og rygg, en rift i milten, punkterte lunger.

Jeg lå i kunstig koma i en måned og våknet til beskjeden «Du er lam, og vil aldri kunne gå igjen» Jeg var 19 år.

Åtte måneder på sykehus og opptrening måtte til før jeg kunne starte livet igjen. Jeg var plutselig i en ukjent kropp som jeg måtte lære å kjenne på nytt.

Den nye verden var skummel og ny og rullestolen fikk navn for å gjøre det lettere å forholde seg til den.

Bjartleif og jeg ble heldigvis fort venner.

BLE LAM: Tiden etter ulykken har vært tøff. Foto: Kristian Myhre / TV 2
BLE LAM: Tiden etter ulykken har vært tøff. Foto: Kristian Myhre / TV 2

Jeg flyttet etter hvert inn i egen tilrettelagt bolig. Jeg fikk hjelp av hjemmesykepleien daglig, og etter noen år fikk jeg personlige assistenter.

Sistnevnte gjorde livet veldig mye lettere og jeg kunne leve mer fritt. Jeg hadde mange som støttet meg og livet var ikke så ille som jeg hadde trodd det kom til å bli. Kjærlighet gikk og ny kjærlighet kom.

Ett år etter ulykken ble jeg en del av Trygg Trafikk Rogaland og et nytt kapittel startet. Plutselig fikk ulykken en ny mening fordi jeg fikk bruke det til noe godt.

Foredragsholder, jeg? Ja, jeg.

Jeg dro rundt på ungdom- og videregående skoler hvor jeg fortalte rom fulle av store øyner om ulykken og hvordan det nye livet var.

Jeg sluttet helt å tenke at det var negativt at jeg var lam. Jeg ble en Positivt rullende, som også ble navnet på facebookgruppen jeg og en kompis laget for rullestolbrukere i 2015. (I dag nærmer vi oss 2500 medlemmer.)

Jeg som aldri hadde tenkt å ta lappen fikk den likevel, sammen med en spesialbygget bil i 2012, tre år etter ulykken.

REISER RUNDT: Cecilie reiser rundt og forteller sin historie. Foto: Kristian Myhre / TV 2
REISER RUNDT: Cecilie reiser rundt og forteller sin historie. Foto: Kristian Myhre / TV 2

Jeg flyttet til Oslo, deretter til Tromsø. Kjørte Norge opp, ned, frem og tilbake. Vekk fra alt det som hadde vært trygt etter ulykken, og til nye opplevelser og utfordringer.

På de årene fikk jeg opplevd mye mer enn jeg noen gang hadde trodd jeg kom til å gjøre når jeg ble lam, i tillegg til at jeg fikk en enorm mestringsfølelse.

I Tromsø fant jeg en nordlending som etter et år ble med meg tilbake til Rogaland.

I 2019 var jeg tilbake på Haukeland på avdelingen hvor jeg var etter ulykken, denne gangen på et treningsopphold.

Etter en uke hadde jeg lært å bli helt selvstendig, og kunne kjøre hjem til Sandnes å si fra meg all hjelp.

Det tok 10 år å bli helt selvstendig. Samme året rullet jeg stolt opp kirkegulvet og giftet meg med nordlendingen min.

Kort oppsummert er jeg nå 33 år gammel, jeg er lam fra midjen etter en bilulykke, jeg er helt selvstendig, kjører egen bil, eier egen leilighet ,er gift, jeg er foredragsholder og driver eget firma.

Alt i alt har det jo egentlig gått ganske bra, har det ikke?

Det er noe jeg ikke har fortalt ennå.

ÅPEN: Cecilie Bjørndal er glad hun har vært åpen om situasjonen sin etter ulykken. Foto: Kristian Myhre / TV 2
ÅPEN: Cecilie Bjørndal er glad hun har vært åpen om situasjonen sin etter ulykken. Foto: Kristian Myhre / TV 2

Å være ryggmargsskadet innebærer dessverre ikke «bare» det å bli lam.

Følgeskadene er massive og det er bokstavelig talt en fulltidsjobb å passe på kroppen.

Jeg har ikke kontroll på verken blære eller tarm og har derfor stomi for begge deler.

Jeg har en medisinpumpe i magen som gir meg muskelavslappende 24/7 for at jeg skal slippe vonde spasmer som bokstavelig talt kan kaste meg ut av rullestolen.

Det er fryktelig frustrerende å måtte leve med konsekvensene av noe som kunne vært unngått, og ikke minst at det ikke er min egen feil engang.
Cecilie Bjørndal

Jeg har ingen hudfølelse fra midjen, men nervesmertene i bein og mage er så ille at det føles ut som jeg brenner.

Fordøyelsen fungerer ikke som før og jeg må tenke over alt jeg putter i meg for å unngå forstoppelse og tarmslyng.

Jeg må bruke støttestrømper og ikke minst passe på så jeg ikke får trykksår på den delen av kroppen som er skadet, fordi blodsirkulasjonen er mye dårligere og jeg er dermed utsatt for å få blodpropp, og sår vil ikke gro skikkelig.

Jeg har heller ikke god lungekapasitet som følge av skadene jeg fikk, noe som gjør at jeg egentlig burde sove med pustemaskin.

Dårlig lungekapasitet, stomiene og dårlig blodsirkulasjon gjør meg utsatt for å få infeksjoner som kan føre til både det ene og det andre.

Jeg har blitt operert 28 ganger til nå og det vil bli mange flere.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt hentet med ambulanse, hvor mange timer, dager, uker og måneder jeg har vært på sykehuset siden 2009.

Jeg har også hatt flere ganger der det har stått om livet.

Jeg liker ikke å klage og gjør det sjelden.

Jeg var tross alt heldig som overlevde og som har alt jeg har i dag.

Her går det nesten galt: – Jeg klarte ikke å tenke

Så hvorfor sier jeg det?

Den første torsdagen i januar hvert år er trafikkofrenes dag i Rogaland.

Jeg ble skadet 8 januar 2009 som var trafikkofrenes dag det året.

I 2022 var det enormt mange som døde som følge av ulykker på norske veier.

Ulykkene som skjer i Norge kommer gjerne i avisene og vi leser stadig om dem.

Det skrives om mennesker som på tragisk vis dør i trafikken , og at folk blir skadet.

«Utenfor livsfare» leser jeg ofte, og hver eneste gang lurer jeg på hva det innebærer.

Man leser nemlig ikke så ofte om vi som blir skadet og som må leve med konsekvensene resten av livet.

Og ikke minst hva konsekvensene faktisk er.

«Utenfor livsfare» er bra, for da lever man.

Men hva må man leve med og hvordan blir resten av livet?

I 2022 mistet 12 personer livet i ulykker i Rogaland. 350 ble skadet.

Politiet advarer fotgjengere og bilister med denne videoen

Hvor mange skadde er det da i hele landet?

Mange av ulykkene kommer av menneskelige feil.

Vi kjører for fort og for sakte, vi holder ikke vikeplikten, tar farlige forbikjøringer, bruker mobiltelefonen og diller med musikken.

Du tenker kanskje at 12 personer ikke er så mange, men hva om det var 12 personer du er glad i?

Alt over 0 er for mange.

Hvor mange drepte og skadde kunne vi spart om alle fulgte trafikkreglene?

Jeg pleier å si i foredragene mine at om du tenker at det å bruke mobiltelefon bak rattet er en bagatell, så er jeg også en bagatell.

Det er en bagatell at jeg må leve med mine skader pga en annen persons feil.

Det samme gjelder alle andre unødvendige ting man gjør i bilen som gjør at du ikke har øyene på veien.

Uansett hvor flink du mener du er så har du ikke kontroll om du ikke er oppmerksom.

Det å lese en melding tar for eksempel ikke bare et par sekund, det tar i gjennomsnitt opp mot 30 sekunder når man kjører bil.

Hva kan gå galt på 30 sekunder?

Misforstå meg rett.

Jeg er glad i livet, jeg er positiv og det gjør meg generelt ingenting at jeg er lam.

Jeg er et levende bevis på at man kan ha et fantastisk liv likevel.

MEN, det er fryktelig frustrerende å måtte leve med konsekvensene av noe som kunne vært unngått, og ikke minst at det ikke er min egen feil engang.

Jeg er langt fra den eneste, og enda verre er det med de som mister sine kjære.

Mitt spørsmål til deg er: Vil du være med inn i det nye året med en tanke om at du skal gjøre det du kan for å unngå at det skjer flere ulykker? Vi har ingen å miste.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no