Fengsel

Jeg har sluttet å fortelle hva slags jobb jeg har hatt

La meg gi deg et innblikk i «hotellet» jeg har jobbet på.

Linn Holmager Olsen i Kriminalomsorgens Yrkesforbund forteller om den tøffe yrkeshverdagen til en fengselsbetjent. Foto: Marte Christensen / TV 2
Linn Holmager Olsen i Kriminalomsorgens Yrkesforbund forteller om den tøffe yrkeshverdagen til en fengselsbetjent. Foto: Marte Christensen / TV 2

Jeg har for lengst sluttet å fortelle hva slags jobb jeg har hatt.

Hvorfor? Fordi jeg er lei av å måtte forsvare yrket mitt, som på folkemunnen kalles «hotell».

La meg gi deg et innblikk i «hotellet» jeg har jobbet på. Rommet du får utdelt er av generelt dårlig standard, og muligheten for å lufte er minimal.

Det er såpass luksus at du kan sitte på do samtidig som du kan ta på senga di!

Døren på rommet har kun et håndtak, og håndtaket kan ikke låses opp fra «gjesten» sin side.

De andre gjestene på «hotellet» tar ikke hensyn til kveldsro og kan oppfattes som svært uforutsigbare og truende.

Dette høres kanskje mer ut som et fengsel enn et hotell, ikke sant?

Nettopp. Jeg er tidligere fengselsbetjent.

 Foto: Marte Christensen / TV 2
Foto: Marte Christensen / TV 2

Jeg bar uniformen min med stolthet, og følte jeg gjorde en svært samfunnsnyttig jobb.

Fengselsbetjenter jobber på skift i en døgnkontinuerlig turnus. Hver eneste dag, kveld og natt, mot et mål om at de innsatte skal forstå forskjellen på rett og galt.

Målet er at de som har vært en trussel for samfunnet, på sikt skal kunne bli en god nabo for deg.

Dette samfunnsoppdraget er blitt mer krevende enn noen gang, og følelsen av at allmennheten tenker at «det angår ikke meg» blir stadig tydeligere!

Norsk Kriminalomsorg inspirer andre land, ikke bare fordi man har en lav tilbakefalls statistikk, men fordi vi er gode på det vi holder på med! Fengselsbetjenter har et brennende engasjement for å gjøre en forskjell, og de i blått fortjener mer oppmerksomhet og anerkjennelse enn de får.

Overgår film

Jeg kan komme med eksempler på hva din samfunnstrygghet har kostet meg, og det skal sies at det finnes tusenvis av andre med sine historier.

Når jeg kom som nyutdannet fengselsbetjent til Oslo fengsel var det en kollega som sa til meg, «du skal nå få se at virkeligheten overgår det du ser på film» og jammen hadde kollegaen min rett.

Jeg har fått så mye skjellsord ropt etter meg at jeg vil bli imponert om du klarer å komme på et nytt.

Jeg har sett mennesker som i fortvilelse gjør gjentatte forsøk på å avslutte sitt eget liv, hvor betjenter gang på gang blir overmennesker for å redde liv.

Jeg har vært med på å avverge hengingsforsøk, pumpet luft i lunger, lappet sammen sår som er så dype at jeg kan se kroppens indre anatomi, og sett mennesker som er så psykisk belastet at de dekker til hode med håndkle, i et håp om å stenge stemmene ute.

Trenger du noen å snakke med?

  • Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpent)
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpent)
  • Leve Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: Tar imot henvendelser på e-post: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00 (hverdager 9-15)

Kilde: Helsenorge.no

Jeg har sloss i raserte celler, i avføring og blitt angrepet uten forvarsel.

Det finnes mange fler historier, men de egner seg rett og slett ikke på trykk!

Blåmerker i ansiktet

Vi er bare mennesker som jobber med mennesker, og det finnes ikke noe sånt som et psykisk skjold.

«Du må lære deg å ikke blande jobb og privatliv» heter det seg.

Uniformen blir hengt igjen i skapet på jobb, og jeg skulle ønske det var plass til den psykiske belastningen inni der også.

For en fengselsbetjent tar dessverre ofte med seg jobben ufrivillig hjem.

 Foto: Marte Christensen / TV 2
Foto: Marte Christensen / TV 2

Jeg har selv reist hjem med blåmerker i ansiktet, løse tenner og kloremerker på armen. Og da jeg gikk på butikken med samboeren min etter disse hendelsene, gjett om han ble uglesett.

Behovet for å skrike ut hva som hadde skjedd buldret i meg.

Det fysiske blåmerke er lett å se, men det psykiske blåmerke må snakkes om, bearbeides og belyses i enda større grad!

For inntrykkene denne jobben gir lagres i hjernebarken om man vil eller ei, og minnene dukker opp i form av lyder, lukt og blant annet synet av blod.

Det skjer mye mer bak murene enn det media skriver om, og jeg har enda tilgode å se en ren artikkel om ansattes behov!

Vi (fengselsbetjenter) føler oss veldig alene, og lite hørt om hva vi trenger for å fortsette å orke å jobbe med det samfunnsoppdraget vi er utdannet til å gjøre.

Jeg regner med det engasjerer deg at farlige mennesker må skjermes for samfunnet.

Barn, kvinner, menn og dyr skal få slippe å bli mishandlet av samme person gjentatte ganger.

Jeg har et ønske om at vi skal bli anerkjent og hørt for jobben og yrkesutøvelsen vi gjør, slik at du kan slappe litt mer av i nabolaget!

JA, da angår fengselsbetjentene sin jobb i aller høyeste grad deg.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no