Jeg gråt da jeg tenkte på hva de ville si om vekta

Siden jeg var rundt ti år gammel har jeg visst at jeg har vært stor.

Da er man gjerne i en alder hvor spørsmål om vekt, og hvor stor man er, ikke har noen konsekvenser. Jeg ignorerte det uansett. Etterhvert som tiden gikk ble jeg bare større, og det hele eksploderte da jeg var rundt 18 år gammel.

For ett år siden var jeg på mitt aller tyngste.

Da startet reisen som endte opp med en selvransakelsesprosess, en dokumentarfilm og en tenniskamp mellom meg og Casper Ruud.

Se dokumentarfilmen «Du og jeg, Casper» på TV 2 Play!

Prosjektet startet med at jeg gikk på vekta, og beskjeden jeg fikk slo meg rett i bakken. Målebåndet som ble brukt for å måle midjen var såvidt langt nok. Det gjorde direkte vondt. Og hjelp så pinlig det var!

Det er rett og slett det jævligste jeg har vært gjennom.

På det tidspunktet var det kun mine nærmeste venner, familie og noen få kollegaer som visste hva jeg gjorde den dagen.

Etter at jeg hadde fått vekta rett i trynet, ble jeg helt fjern. Jeg klarte ikke å se folk i øynene og jeg klarte i hvert fall ikke å snakke om det. Jeg gikk hjem, låste døra, slo av mobilen og ble sittende i sofaen. Jeg tror jeg så på TV ti timer i strekk, men jeg husker ikke et sekund av hva jeg så på. Ingenting rundt meg ble registrert. Jeg var midt inne i min mest brutale indre kamp.

Jeg gråt da jeg tenkte på hva de rundt meg ville si om vekta.

Da natten kom, sov jeg faktisk som en stein. Jeg tror aldri jeg har sovet bedre. Og da jeg våknet uthvilt, var nedturen snudd til motivasjon. Det gikk en faen i meg. Og det var godt å kjenne på. At den gigantiske nedturen brått snudde til noe positivt. Det ga med et indre driv til å stå i det.

Å være åpen om vekt og eget syn på sin egen kropp synes jeg er vanskelig. Kropp og vekt er noe man skal ha stor respekt for, men mennesker håndterer det på svært ulike måter. Man ser oftere og oftere at man skal være fornøyd med seg selv. At alle kropper er like fantastiske. Det er helt åpenbart noe man må hylle, og jeg tenker det samme - men ikke om meg selv.

Jeg skiller mellom to ting for min egen del. Det er den «sosiale selvtilliten» og den «kroppslige selvtilliten». Selv om jeg har fått mange blikk og kommentarer, har jeg aldri følt meg mobbet. Jeg har vært trygg i meg selv og den jeg er. Jeg ønsker genuint å tro om meg selv at jeg er en likandes type.

At personen Morten Asbjørnsen er god nok. Problemet er at figuren Morten Asbjørnsen er ikke det. Den har jeg hatt store problemer med. Det har jeg fortsatt.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har valgt bort ting, kommet med unnskyldninger og andre måter å unngå og vise meg selv frem. Bading om sommeren, dusje etter en fotballkamp, løpetester på skolen... Å få utdelt fotballdrakter var også et helvete. Uten unntak måtte jeg be om minste én størrelse større. Ofte hadde de ikke så store drakter en gang.

Og så er det kjærlighetslivet. Jeg har aldri hatt en ordentlig kjæreste. Og i alderen 16-22 har jeg løyet på meg x antall «one night stands». Frykten for hva de andre tenker om meg har vært stor. Jeg ville ikke være han som aldri fikk ligge, han som ingen ville ha. Jeg var livredd for at den eventuelle partneren for en kveld skulle våkne dagen derpå å angre seg i hjel. «Lå jeg virkelig med han feitingen der?», «Hva faen drev jeg med i går?», «Herregud så stor han var»…

For meg har overvekt vært en brems. Jeg har prøvd å gå ned og gjøre endringer sikkert 20 ganger. Forskjellen fra før er at denne gangen har jeg virkelig klart det. Jeg har gått ned 36 kilo, fått en kropp som tåler å gjøre det jeg vil og en selvtillit til å gjøre mer av det jeg vil.

Jeg er på ingen måte i mål, men jeg vet nå at jeg skal klare det. Å feile nå er ikke et alternativ. Et år med syke oppturer og nedturer er lagt bak meg.

Casper Ruud har allerede klatret helt opp blant verdens beste. Selv har jeg så vidt begynt.