Jeg går 6400 kroner i minus hver måned av å studere. Hva er vitsen?

Mitt studentbudsjett går 6400 kroner i minus. Hver måned.

Studiestøtten er ikke dekkende. Utenom storstipendet i august, får vi utbetalt 9 403 kroner i måneden. Når husleia ligger på rundt 8000 kroner, er det ikke mye igjen å leve på.

Med 1 403 kroner skal vi betale for månedskort på kollektiv, kjøpe mat og drikke, mobilabonnement og toalettpapir.

Mamma vil gjerne at jeg reiser hjem en tur innimellom også.

Jeg kan ikke gå 6400 kroner i minus. Så jeg jobber for å spe på budsjettet. Og det gjør meg ingenting. Det er sosialt og gøy, og kollegaene er blitt gode venner.

Men selv med jobb, er det trangt. Da jeg skulle trekke visdomstenner og fikk en uforutsett regning på over 4000 kroner, slet jeg med å betale for meg. Og jo mer jeg jobber, jo mindre tid får jeg til å studere.

Hva er vitsen med å være student hvis jeg må jobbe så mye at jeg risikerer å stryke på eksamen?

Økningen er nytteløs

Å være student i dag er tøft. Politikerne sa i fjor at de prioriterte studentene, og økte studiestøtten med 750 kroner mer i måneden. Men økningen er nytteløst når prisene siden i fjor har galoppert av gårde. De ekstra hundrelappene er ubetydelige når husleia øker og resten forsvinner i at alt annet også blir dyrere.

I høst er det kommunevalg. Kommunene har en kjempemulighet til å minske utgiftene våre: vi trenger at de bygger flere studentboliger og sikrer billigere kollektivtilbud.

Den største muligheten til å hjelpe studentene ligger til Regjeringen: når de planlegger statsbudsjettet i høst, er de nødt til å øke studiestøtten.

Kjære medstudenter: Fortell historiene deres. Vi trenger at vi sammen snakker høyt om hvordan det er å være student i dag. Snakker vi høyt nok, vil politikerne til slutt lytte. Bruk stemmen din.

Stem i valget.