KUNNSKAPSHULL: Vi vet altfor lite om døden, mener Thea Klingenberg. Derfor startet hun en egen podkast om temaet. Foto: Privat
KUNNSKAPSHULL: Vi vet altfor lite om døden, mener Thea Klingenberg. Derfor startet hun en egen podkast om temaet. Foto: Privat

Ja, du skal også dø

Så hvorfor vet vi så overraskende lite om døden?

Få ting er sikkert i livet.

Du vet ikke sikkert om du ender opp i drømmejobben, om kjæresten din kommer til å gå fra deg noen gang.

Du har ikke peiling på når vårværet faktisk kommer i år, eller om du noen gang kommer til å få til den surdeigsbakinga.

Vi har svært få garantier for at ting blir sånn som vi ser for oss.

Men en ting er helt sikkert for oss alle sammen; vi kommer til å dø.

Ikke for å gni det inn, men la meg bare kjapt få understreke poenget mitt; du kommer til å dø, alle du liker kommer til å dø, alle du ikke liker i det hele tatt kommer også til å dø.

Naboene dine kommer til å dø, folk du ser på tv kommer til å dø, kjendiser med glatte fjes og små bikinier kommer til å dø, alle du møter i kassakøen på butikken kommer også til å dø.

Se litt rundt deg der du er når du leser dette; alle du kikker på akkurat nå kommer helt garantert en gang til å dø de også.

Så hvorfor vet vi så overraskende lite om døden?

Lærer ikke nok

Jeg mener det er et kollektivt hull i bevisstheten til folk flest, meg selv inkludert, når det gjelder døden.

Ikke lærer vi om det på skolen, ikke snakker vi om det med familiemedlemmene våre, når døden vises på TV, så er den enten voldelig (noen blir skutt i filler/angrepet av en zombie/begge deler) eller så er det den klassiske «puster stille ut»-scenen, hvor den døende holder sine kjære i hånden mens hen hvisker «jeg elsker deg».

La meg fortelle deg en ting; Det er IKKE sånn døden ser ut.

Døden er ikke nødvendigvis stille, den er ikke alltid rolig, den har lyder og lukter og opptrer ofte helt annerledes i virkeligheten enn den gjør på film.

Vanlige fenomener i siste fase av livet er for eksempel: terminal uro, dødsralling, hallusinasjoner, marmorering og delir.

Hva de ordene betyr? Hva man skal gjøre med det? Hvordan det ser ut? Nettopp! Dette trenger vi å snakke mer om.

Skulle vært mer forberedt

For drøyt tre år siden døde pappaen min av kreft.

Vi visste at han skulle dø, jeg vil si at vi var relativt forberedte, søstrene mine og jeg.

Vi satt på dødsleiet hans i en kort uke og våket over ham.

Jeg har aldri sittet ved et dødsleie før, jeg har sett døde mennesker, men jeg har ikke sett døende mennesker.

Jeg skulle vært mer forberedt.

Det er usigelig trist å miste noen man elsker, det er uforståelig og brutalt og fortvilende.

Men det hadde ikke trengt å bli så forvirrende.

Da oldeforeldrene mine vokste opp, var døden en naturlig del av livet.

Når gamlemor på gården døde før jul, lå hun på låven til tæla var gått, før man fikk lagt henne i jorda.

Vi fødte unger hjemme, og vi døde hjemme.

Nå er begge ender av livsløpet vårt satt bort til institusjoner, både hjemmefødsel og hjemmedød er uvanlig.

Samtidig som det føles trygt og ryddig at fagpersoner følger oss gjennom livets inngang og utgang, så mister du og jeg, vi vanlige folk, en del av eierskapet til det som skjer.

FORBREDT: Jeg skulle vært mer forbredt da jeg mistet pappa, skriver Thea Klingenberg. Foto: Privat
FORBREDT: Jeg skulle vært mer forbredt da jeg mistet pappa, skriver Thea Klingenberg. Foto: Privat

Jeg hadde aldri hørt om dødsralling før pappas pust hørtes ut som en kaffetrakter.

Jeg hadde aldri hørt om marmorering av armer og bein før en sykepleier kjente på leggene til pappa for å anslå hvor lenge det var igjen av livet hans.

Jeg var unødvendig forvirra og unødvendig redd i de dagene før pappa døde, og jeg ønsker så veldig gjerne at du skal få føle deg litt tryggere den dagen det er du som sitter ved senga til en du er glad i.

Et paradoks

Denne vinteren har jeg laget en podkast om døden, et slags grunnkurs i døden om du vil, fordi det er sånn jeg håndterer uforståelig og vanskelige ting.

Tre år etter at pappaen min sluttet å leve, så har det vært min måte å rydde opp på.

Det er min metode. Men hva er din? Har du tenkt på hvor du vil dø for eksempel? Vil du dø hjemme eller på sykehjem? Vil du kremeres eller begraves?

Har du sjekket hva mammaen din vil? Har hun kanskje lyst til å dø på hytta når den tid kommer? Hvem arver hunden din hvis du plutselig forsvinner ut av livet? Og hvem vil du ha rundt deg de siste dagene du lever?

Jeg vet dette er brutalt folkens, jeg vet at vi snakker lite om døden fordi vi synes det er ubehagelig.

Men jeg kan love deg; det å lukke øynene for at du også en gang skal dø, gjør det ikke noe mindre sannsynlig at det kommer til å skje. Dessverre.

Med tanke på hvor mye energi vi legger i bittesmå valg i hverdagen, så er det et paradoks synes jeg, at vi snakker så lite om hva vi ønsker rundt døden.

Snakk om døden

Da vi pusset opp i sommer, brukte kjæresten min og jeg ekstremt mye tid på å velge fliser til badet.

Når du skal på hyttetur så planlegger du både handleliste og hva du skal pakke og hvilken snacks du vil ha med.

Men døden, hvordan vi skal avslutte selve hovedprosjektet: LIVET, snakker ingen om.

Da stiller vi svært sårbart til målgang.

Min oppfordring er altså: snakk mer om døden.

Lær mer om dødsprosessen, tenk litt på hvor du selv vil avslutte livet når den tid kommer, fortell om tankene dine til dine nærmeste.

Les en bok eller hør en podkast, still spørsmål, og få svar.

Jeg tror ikke bare det vil gjøre sorgen mindre komplisert for deg når du en gang skal miste en du elsker, jeg tror det vil gjøre deg bedre til å leve. Og akkurat nå er det jo det du gjør.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no