Da vi gikk om bord på flyet i Frankfurt, var det bare noen få kvinner som hadde hodesjal på.

Når vi går av flyet i den iranske hovedstaden, gjør de fleste, meg selv inkludert, som loven i landet krever - tar på seg hijab. Men noen kvinner trosser altså prestestyrets påbud.

I ankomsthallen ser vi enda flere kvinner uten det muslimske hodeplagget.

Man legger veldig godt merke til løse lokker når man er i et land der absolutt alle kvinner har vært nødt til å dekke til håret i over 40 år.

Så når vi kjører gjennom Teherans gater og ser kvinne etter kvinne med håret løst, får jeg gåsehud.

Symboleffekten av det de gjør, er enorm.

Ved å gå utendørs, kledd som de selv ønsker, viser disse kvinnene tydelig opprør mot det mektige prestestyret som har styrt Iran med jernhånd siden 1979.

Les mer

Les mer

Les mer

Les mer

Og det gjør man ikke uten risiko.

Uventet

Bakgrunnen for at vi er i Teheran, startet med det som sto i en nyhetsmelding som kom på kvelden 16.september i fjor.

"Kvinne død etter å ha blitt arrestert av moralpolitiet i Iran", var overskriften.

I saken kunne vi lese at en 22 år gammel kurdisk kvinne som het Jina Mahsa Amini var død, etter å ha blitt pågrepet for å ha brutt hijab-reglene.

Dødsfallet viste seg å være en gnist som antente det iranske samfunnet.

Kvinner og menn over hele landet tok til gatene for å kreve rettferdighet. Så begynte folkemengdene å rope slagord mot regimet.

Sikkerhetsstyrkene slo brutalt ned på demonstrasjonene, men protestene bare fortsatte, dag etter dag, uke etter uke.

Videoer fra demonstrasjonene spredte seg i sosiale medier. Men å dra dit og dekke det selv, så ut til å være umulig.

Da vi søkte pressevisum til Iran i oktober hadde vi ikke særlig store forventninger om at det ville bli innvilget. Iran slapp ikke inn vestlige journalister.

Et diktatur som dreper folk som krever grunnleggende menneskerettigheter, ønsker ikke internasjonal oppmerksomhet.

Overraskelsen var derfor stor da det i slutten av desember kom en mail om at vi hadde fått visum.

En rekke spørsmål meldte seg.

Hvorfor var det bare vi som fikk visum? Hvorfor ville regimet slippe utenlandske journalister inn i landet nå? Og hva kunne vi få til journalistisk i et land uten pressefrihet?

Det første spørsmålet har jeg ikke funnet noe svar på.

Det andre kan kanskje besvares med at demonstrasjonene ikke hadde vært like omfattende i desember som månedene før, og at regimet på dette tidspunktet følte at de hadde kontroll nok til å åpne litt opp. I starten av januar blusset imidlertid demonstrasjonene voldsomt opp igjen.

Det tredje måtte vi gjøre grundige vurderinger rundt, før vi dro.

I Iran fengsles journalister for å gjøre jobben sin, og i tillegg har en rekke utlendinger blitt arrestert den siste tiden. Vi måtte innstille oss på å jobbe under begrensninger for å ivareta egen sikkerhet.

Men det iranske regimet er aller farligst for de som bor i landet.

I alt vi gjorde, måtte vi tenke på sikkerheten til menneskene vi kom i kontakt med.

20.000 mennesker har blitt fengslet siden opprøret startet i september. Da vi kom til Iran ved årsskiftet, var flere blitt dømt til døden og henrettet.

Regimet vil skremme innbyggerne sine til taushet. Men mange ønsket likefullt å snakke med oss.

Folk ble glade da de fikk vite at vi kom fra utenlandsk presse.

– Vær vår stemme, sa de.

Ettersom vi ikke kunne dekke demonstrasjonene eller de sterkt kritiserte rettssakene, måtte vi rette kameralinsen mot det vi fikk lov til å se.

Vi beveget oss rundt i Teheran, gikk gatelangs, på spisesteder og på basaren.

På Teherans Grand Bazaar snakket vi både med de som handlet og de som solgte, og fikk høre hvordan den økonomiske krisen i landet påvirket dem alle.

Inflasjonen løper løpsk i landet som har blitt stadig mer isolert fra verdensøkonomien.

– Prisene stiger dag for dag. Vi kan ikke gjøre noe med det, men det er vi som lider, sukket en kvinne som var på basaren for å handle nøtter og tørket frukt .

Og overalt i hverdagslivet sørget modige kvinner for at opprøret mot regimet var synlig, ved at de gikk uten hijab.

Når vi stoppet kvinner og spurte hvorfor de gikk uten det påbudte hodesjalet, var de klar i talen. De gjorde det i protest.

Flere av de vi snakket med, hadde også deltatt aktivt i demonstrasjonene - noen hadde fått juling av opprørspolitiet.

Hvorfor risikere å bli slått, fengslet eller i verste fall livet?

De vil ha frihet. De har fått nok av å bli fortalt hvordan de skal leve, av den politiske undertrykkelsen og den økonomiske usikkerheten.

– Et bra folk med grusomme ledere

Også da jeg besøkte Iran som turist for ti år siden, møtte jeg mange som var lei.

I taxier og på t-banen kom jeg i prat med folk, som under vår tilfeldige småprat kom med krass kritikk av regimet.

– Vi er et bra folk, men vi har dessverre grusomme ledere, sa en taxisjåfør.

En kveld på et tehus sør i Teheran, ble jeg invitert bort til et bord med en gjeng kvinner og menn som var ute og hygget seg.

De var kunstnere og forfattere, som hadde fått verkene sine sensurert. Fra scenen var det levende musikk.

– Se, det er bare menn som får lov til å spille og synge offentlig, sa den ene kvinnen til meg.

– Men du skulle sett når vi har fest hjemme, fulgte hun opp entusiastisk, og fortalte om venninnens vakre sangstemme og hvilke instrumenter de spilte.

– Hva syns du egentlig om å gå med hijab? spurte hun.

– For å være helt ærlig, jeg var lei etter en halvtime, svarte jeg.

– Tenk deg hvor lei vi er da, som har blitt tvunget til å gå med det i 30 år, sa hun oppgitt. Men å ta av hodesjalet da, virket helt utenkelig.

Ti år etter, ble Jina Mahsa Aminis død dråpen som fylte begeret for mange.

På det samme tehuset nyttårsaften 2022, sitter det kvinner uten hjiab.

Frykt

Men nesten alle kvinnene vi snakket med som hadde kastet hodesjalet, fortalte at de var redde.

Etter at demonstrasjonene startet, har manglende hijab blitt sett gjennom fingrene med.

Men alle vet at dersom regimet bestemmer seg for at de vil ha en slutt på det, vil de kunne gå hardt til verks.

Regimet er velkjent for sin brutalitet.

Samtidig fryktet mange av kvinnene også angrep fra konservative medborgere.

Men en ting er å kontrollere det som mennesker har på hodet.

Noe annet er å kontrollere det som skjer inni hodet til folk.

Til tross for iherdige forsøk i å strupe internett-tilgangen i landet, klarer ikke prestestyret å få full kontroll over informasjonsflyten.

At mange unge vet om og ønsker et annet liv enn det Iran kan tilby dem i dag, så vi da vi besøkte Book Garden i Teheran, like ved stedet der Jina Mahsa Amini ble pågrepet av moralpolitiet i september.

Vi visste at det satt vakter på kontrollrommet og fulgte med på alt vi foretok oss gjennom de mange overvåkningskameraene, så vi gjorde ingen tv-opptak eller intevjuer. Og det er synd, for å være der, gjorde inntrykk.

Idet vi kom inn i dette svære, moderne anlegget fylt av bøker og studenter, var det plutselig som om vi var i et helt annet land.

Her var det flere kvinner uten hijab enn med. Gutter og jenter gikk hånd i hånd, og satt tett i grupper og pratet og jobbet.

Mange av disse ungdommene ga så tydelig uttrykk for at de ikke vil la seg kue til å følge prestestyrets strenge leveregler. At de ønsker en annen fremtid for seg selv og for Iran.

Når vi kjører fra Book Garden, ser vi opprørspoliti som står oppstilt ved en rundkjøring.

Regimet ser ikke ut til å sky noen midler for å knuse motstanden. De har slått ned opprør før.

Men demonstrantene ser ikke ut til å ville gi seg denne gangen.

– Det kan ta tid, og det vil koste. Vi må betale en høy pris for vår frihet, sa en av kvinnene vi snakket med på gaten i Teheran.

Jeg tok av meg hijaben i det jeg gikk om bord på flyet hjem. Ved take off, er det nesten ingen kvinner i flyet som har hodesjal på.

I landet vi reiser fra, fortsetter kampen for kvinner, liv og frihet.