Idrettsboikott til tross - I Melbourne kan vi få en helrussisk finale

I helga spilles finalene i Australian Open. Med halvparten av kvartfinale unnagjort er vi i den smått absurde situasjonen at vi kan få en helrussisk finale, en snau måned før årsdagen for Putins invasjon av Ukraina.

Karen Khatsjanov er allerede klar for semifinale. I natt møtes Andrej Rubljov og Novak Djokovic for å gjøre opp om en av de andre semifinaleplassene. Tablået videre er satt opp slik at de to russerne ikke kan møtes før i en eventuell finale. Begge vil i så fall spille under nøytralt flagg, slik de har gjort hele veien.

Det vil være en finale som vekker sterke følelser. For mens verdenscupen i langrenn og skiskyting, håndball-VM og europeiske fotballturneringer går uten russisk deltakelse, kan russiske tennisspillere fortsatt delta på lik linje med alle andre i tennisens største turneringer.

Boikotten av idrettsnasjonen Russland har pågått i snart et år, og det er fortsatt lite som tyder på at man kan ønske Russland tilbake i varmen med det første. Rapportene fra Ukraina er grusomme og hjerteskjærende. De menneskelige tapene og lidelsene er enorme.

Putin har gang etter gang brukt idretten som et politisk verktøy for å styrke sin egen posisjon og som en del av en giftig og farlig nasjonalisme. Derfor har det vært både riktig og viktig at den internasjonale idrettsbevegelsen satte ned foten. Idrettsnasjonen Russland bør ikke få være en del av idrettens fellesskap så lenge krigen pågår.

Det er imidlertid ikke like enkelt i idretter som tennis, der utøverne representerer seg selv mer enn landet de kommer fra. Russland er som seg hør og bør utestengt fra lagkonkurranser mellom nasjoner som Davis Cup og Billie Jean Cup. Men på ATP-touren representerer ikke Khatsjanov og Rubljov Russland. De representerer seg selv, og er kvalifisert utelukkende gjennom sine egne prestasjoner på tennisbanen.

I Australian Open har verken Norge eller Russland noen kvote for deltakere, man kvalifiserer seg ikke gjennom nasjonale konkurranser eller uttak. Kvalifisering baserer seg på ATP-rankingen og det har vært tennisens begrunnelse for å ikke utestenge russiske fra ATP-Touren. Da Wimbledon likevel bestemte seg for å utestenge russiske og belarusiske spillere fra sommerens turnering, svarte de internasjonale tennisforbundene med stryke alle rankingpoengene fra den tradisjonsrike turneringen.

Denne striden fra i sommer viser at dette er et vanskelig spørsmål. Hvor skal grensen gå? Skal man straffe russiske statsborgere utelukkende fordi de er russere? Eller skal man kun holde seg til formelle representanter for nasjonen Russland? Og er det i det hele tatt mulig å skille russiske enkeltutøvere fra russisk idrett i et land der idretten er så til de grader politisk?

Jeg tror mange kommer til å reagere hvis vi får en finale mellom to russiske spillere. Fordi Russland er utestengt fra det meste av internasjonal idrett, føles en helrussisk finale i en så prestisjetung finale feil.

Samtidig er det få som krever at russiske spillere skal kastes ut av håndballag, fotballag eller ishockeylag rundt omkring i Europa og USA. Russiske Nikita Haikin voktet buret for Bodø/Glimt hele forrige sesong. I sommer hentet Vipers russiske Anna Vyakhireva for å erstatte Nora Mørk. Selv om norsk idrett er en del av en aktiv boikott mot idrettsnasjonen Russland, kan russiske utøvere fritt delta i norske turneringer som en del av norske lag.

Her er det selvsagt viktige forskjeller mellom lagidretter og individuelle idretter, fordi enkeltindividet er mye mer i fokus i individuelle idretter. Dermed blir også deres navn, identitet og bakgrunn mer synlige og får en større symbolsk verdi. Likevel er prinsippet det samme. Håndballspillere og fotballspillere som hentes til Norge hentes som enkeltutøvere på bakgrunn av sine egne prestasjoner, ikke som representanter for Russland.

Jeg tror det er mulig å trekke grensa her. Det er mulig å skille mellom russiske utøvere som konkurrerer på vegne av Russland og er kvalifisert i kraft av å være en del av russisk idrett, og russiske utøvere som bare konkurrerer på vegne av seg selv og har kvalifisert seg helt på egenhånd.

Så må håpet være at utøvere som Rubljov og Khatsjanov velger å bruke den plattformen de får i kraft av idrettsprestasjonene sine til å gjøre en forskjell. Slik Rubljov faktisk gjorde da han spilte mot landsmannen Medvedev i november. Etter seieren gikk han bort til tv-kameraet og skrev “Peace Peace Peace All We Need”. Slik han også gjorde rett etter Putins invasjon, da han skrev “No War Please” på TV-kameraene.

Nettopp fordi Putin har brukt idretten kynisk og konsekvent som politisk verktøy, kan det ha enorm effekt hvis de utøverne som fortsatt kan konkurrere internasjonalt velger å vise sin motstand mot krigen. Kanskje kan vi få russisk seierherre i Melbourne som benytter anledningen til å tale Putin midt i mot.

Så uansett hvor feil det føles, er det sannsynligvis likevel riktig at vi nå kan få en helrussisk finale i Australian Open. Ironisk nok kan vi også få en helbelarusisk finale på kvinnesiden.