LANGT BAK: Foruten Therese Johaug har ingen vært i nærheten av medaljer for langrennsdamene under OL. Tiril Udnes Weng ble nest beste på 21. plass. Foto: Fredrik Varfjell
LANGT BAK: Foruten Therese Johaug har ingen vært i nærheten av medaljer for langrennsdamene under OL. Tiril Udnes Weng ble nest beste på 21. plass. Foto: Fredrik Varfjell

Hvor gikk det galt med norsk damelangrenn?

Therese Johaug er fortsatt best i verden. Bak henne er det imidlertid lite å juble for, men er vi egentlig overrasket over det? Det vi er vitne til i Beijing har vært varslet lenge.

Før en går i dybden på hva som feiler norsk kvinnelangrenn, må én ting være klart. De norske damene kan mye bedre enn det de har fått vist i Beijing.

Tiril Udnes Weng og Mathilde Myhrvold har begge vært på pallen denne vinteren, og både i årets og fjorårets sesong viste Helene Marie Fossesholm at hun på sine beste dager kan kjempe helt i toppen.

I OL-oppkjøringen har de derimot blitt sviktet av ledelsen, som ikke har sørget for at Norge har vært optimalt forberedt til det som møter dem i Beijing. Da blir utfordringene ekstra synlige. For utfordringene finnes i aller høyeste grad.

Hjemme sitter Heidi Weng, Anne Kjersti Kalvå og Ingvild Flugstad Østberg. Alle tre kunne fint ha gått torsdagens 10 kilometer i OL, og både Weng og Flugstad Østberg kunne på sine beste dager kjempet om medalje. Heller ikke det må man glemme oppe i all kritikken.

Felles for alle disse tre er imidlertid at de har passert 30 år. Det samme er Maiken Caspersen Falla, Ragnhild Haga og, ikke minst, Therese Johaug. Alle er de inne i siste del av karrieren, men hvem skal ta over gullarven?

At denne generasjonen med løpere født rundt 1990 skulle dominere internasjonal kvinnelangrenn var ingen stor overraskelse. Med Marit Bjørgen & co., som alle var født rundt 1980 som forbilder, utfordret Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Therese Johaug verdenseliten allerede som juniorer i VM i Sapporo i 2007.

Den gang ble det sprintgull på Uhrenholdt Jacobsen og tremilsbronse på ett år yngre Johaug. To år tidligere tok Astrid Uhrenholdt Jacobsen sin første medalje i junior-VM, i et mesterskap der det til sammen ble fem individuelle medaljer til de norske juniorjentene.

I perioden fra junior-VM i Rovaniemi i 2005 til Heidi Weng vant sitt siste gull i Otepää i 2011 tok norske juniorjenter 35 individuelle medaljer i junior-VM! Med fem individuelle medaljer i snitt per mesterskap kan du bare se for deg hvordan det gikk på stafettene …

Løperne som stod for grovparten av medaljene heter Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Therese Johaug, Marthe Kristoffersen, Ingvild Flugstad Østberg, Maiken Caspersen Falla, Heidi Weng og Ragnhild Haga. Resten er historie, som det så fint heter.

Hvordan gikk det så i junior-VM de ti neste årene? Der ble det totalt 16 individuelle medaljer, halvannen medalje i snitt, og ved flere anledninger var Norge utenfor pallen på stafetten.

Så gode har de norske damene vært, at norsk langrenn rett og slett har glemt å tenke på hvem som skulle ta over. Til tross for svakere resultater og manglende ettervekst har lederne på toppen solt seg i glansen fra aldrende stjerner uten å ta de nødvendige grepene.

Hvor gikk det galt?

TV 2S LANGRENNSEKSPERT: Petter Soleng Skinstad. Foto: Yngve Sem Pedersen / TV 2
TV 2S LANGRENNSEKSPERT: Petter Soleng Skinstad. Foto: Yngve Sem Pedersen / TV 2

På tidspunktet der dagens gulljenter for alvor begynte å yppe seg mot Bjørgen, Størmer Steira, Skofterud & Co., var kvotene i verdenscupen mer romslige enn i dag. Dette ga rom for at ungjentene fikk prøve seg, men med deres suksess ble kvotene fort fylt opp likevel.

Ungjentene født etter 1991 fikk derfor knapt sjanser i verdenscupen, og ble stående igjen på stedet hvil selv med suksess i nasjonale renn og skandinavisk cup. Nå er situasjonen enda mer krevende, ettersom kvotene i både verdenscup og mesterskap er reduserte nettopp på grunn av Norges dominans.

En forutsetning fremover vil derfor være å gi de nest beste flere sjanser i verdenscupen, på bekostning av landslagsløpere som ikke presterer som ønsket. Der har Skiforbundet en lang vei å gå, i hvert fall om en spør de aktive som banker på døra til verdenscupen.

Viktigst av alt tror jeg likevel det er å få endret strukturen i norsk langrenn. Per i dag er det noen få damer og ungjenter som får et betydelig bedre opplegg enn resten av de aktive, i en rekke tilfeller uten at det strengt tatt finnes resultater til å forsvare dette.

Regionlagene har aldri utviklet seg til å bli noe annet enn en lagringsplass for talenter, som etter hvert skiftes ut med andre talenter. Endestasjonen er i altfor mange tilfeller nasjonale renn og skandinavisk cup, rett og slett fordi de aldri får en reell sjanse til å ta neste steg.

Den mellomstasjonen på vei til verdenscup og landslag både rekruttlaget og regionlagene burde ha vært er de i hvert fall ikke, og det er her jeg mener norsk langrenn har størst forbedringspotensial. Løsningen er enkel. Få bort juniorlandslag og rekruttlandslag, og la regionene ta over rekrutteringsarbeidet.

Med 4-5 store, sterke regionale treningsgrupper bestående av landslagsløpere, de nest beste seniorene og de mest lovende juniorløperne, ville både dagens og morgendagens helter fått en helt annen matching. Samtidig ville en sørget for at det faktisk var en rød tråd i treningsjobben som legges ned fra ungt talent til verdensstjerne, i motsetning til i dag.

For det finnes talenter i norsk langrenn. Selv etter to år nesten uten skirenn på grunn av pandemien var det nesten 1000 deltakere da juniorene endelig fikk prøve seg i norgescupen igjen. Best av alle i eldste jenteklasse var Anna Heggen, Maria Hartz Melling og Emma Kirkeberg Mørk med hver sin seier.

Om noen uker går landets beste juniorløpere junior-VM på hjemmebane. La oss gi dem muligheten til å pynte på statistikken. Så får vi håpe Skiforbundet ser hvem de må satse på når senior-VM på hjemmebane også begynner å nærme seg, kanskje uten våre største stjerner på start.