Hvem har ansvaret for voldsofrene når de flytter ut av krisesenteret?

I en mening hos TV 2 den 19. mars skriver Høyrepolitiker og ordførerkandidat Anne Lindboe om den økende volden i samfunnet vårt.

Det er en viktig tematikk å løfte opp, og det er forferdelig å høre Lindboes beskrivelser fra sine tidligere yrker.

Det tror jeg de fleste av oss kan enes om.

Det er også en tematikk som er viktigere enn på lenge å sette øverst på agendaen, fordi tidligere erfaringer fra krisesentrene viser at i dyrtid så øker også volden i nære relasjoner.

I en fersk sak hos VG så viser det seg også at de tidene vi nå står i bringer samme tendenser.

Siden 2018 har antallet som kontaktet senteret for dagsamtaler nesten doblet seg.

I fjor hadde de flere slike samtaler enn noe år tidligere, samtidig som færre velger å anmelde.

Dette gjenspeiler det som ble rapportert hos NKVTS for noen uker tilbake.

Merkelig avpolitisering

«Overskriftene var store, en dag eller to. Så ble det stille», skriver Lindboe om rapporten.

Hun mener at det viktigste vi kan gjøre nå er å ta praten med våre barn, at den enkelte forelder må ta grep.

Det er en veldig merkelig avpolitisering av en kvinne som burde vite bedre.

For voldsfeltet er et felt som først og fremst lider av en skylapp-problematikk, fordi det har manglet en skikkelig politisk struktur og ressurser til å løfte disse sakene opp og fram.

Om Lindboe virkelig tror at dette skal ordne seg om foreldre bare snakker litt mer med sine barn så er hun i beste fall naiv, i verste fall er det en ugrei måte å unndra seg ansvar på.

Lite politisk interesse

Både som forfatter, journalist og tidligere informasjonsrådgiver for Krisesentersekretariatet har jeg gjennom mange år intervjuet og snakket med ganske mange kvinner etterhvert, som alle har vært rammet av vold på ulike måter.

Likevel er det én ting som går igjen i alle disse samtalene, og det er stillheten.

Det er ingen god stillhet, det er følelsen av å aldri bli hørt og forstått.

Og det verste med det, har jeg alltid tenkt, er at ingen på toppen har sett ut til å bry seg.

Hvorfor er det ikke flere som leser disse sakene og flytter de rett opp på den politiske prioriteringslista?

For dette er et felt som i veldig mange år, under blå regjering, er blitt systematisk nedprioritert og oversett.

Det har vært svært lite politisk interesse av å forebygge, kanskje fordi det er vanskelig å skryte politisk av, og det ser vi konsekvensene av nå.

Sosial ulikhet

Det er viktig å understreke at volden i nære relasjoner kan skje hvem som helst, i alle samfunnslag, også dem på toppen.

Men det er noen spesielle betingelser som kan gjøre disse kvinnene ekstra sårbare. En av de viktigste er økonomi.

For én ting er at det finnes hjelp å få på krisesentrene, men hva med tiden etterpå?

Hvor skal du ta veien om mannen som kontrollerer hele livet ditt også kontrollerer økonomien din?

Hvordan skal du få lån om du ikke lenger har en tilknytning til arbeidslivet?

Hvordan skal du ta vare på barna dine om du ikke har råd til å bo noe sted med dem på egenhånd?

Dette er helt sentrale og virkelige spørsmål som kvinner på norske krisesentre står i hver eneste dag, og som de enkelte foreldre der ute kan hjelpe dem null og nada med.

Sosial ulikhet er en driver i risikoen for vold, det har krisesentrene tidligere erfart.

Og selv om vi vet altfor lite om dette så kommer denne sammenhengen også fram i omfangsundersøkelsen fra NKVTS.

Da er det vel ganske åpenbart at vi trenger en politikk mot ulikhet for å hjelpe?

Ignorert varskorop

Det finnes i alle fall ingen tvil i mitt sinn, dette skyldes først og fremst en politikk med skylapper på.

En politikk som i årevis har ignorert varskorop fra både krisesentrene og kvinnebevegelsen om den alvorlige situasjonen for dem dette gjelder, ofte barn og kvinner.

Da den første Solberg-regjeringen overtok makta i 2014, overtok de også en rød-grønn handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Men i 2017 løp «Et liv uten vold» ut og Norge hadde dermed ingen plan for å bekjempe volden i nære relasjoner.

På tross av at kvinnebevegelsen hadde og har veldig lite ressurser, så etterlyste vi en ny plan flere ganger, og flere ganger ble vi lovet en ny.

Den kom i ellevte time, rett før den siste Solberg-regjeringen gikk av høsten 2021.

Da gikk det også mot slutten av en pandemi som hadde isolert voldsofrene ytterligere, uten at en egen krisepakke hadde vært der for dem.

Frekk påstand

Og nå er altså de økende økonomiske forskjellene enda en trussel for denne gruppa.

Da er det jammen meg ganske frekt å påstå at det er opp til hver enkelt av oss å ta denne kampen.

Jeg velger å tro at Lindboe selv vet at voldens strukturer stikker litt dypere enn som så.

Det voldsutsatte i dette landet først og fremst trenger nå er noe så grunnleggende som økonomisk selvstendighet, de trenger en sosial boligpolitikk og en politikk som vil styrke velferdsstaten.

De trenger ikke enda et forsøk på gjøre det politiske personlig.

Livet blir kanskje aldri det samme igjen, men det kan bli så mye bedre hvis politikerne tar politisk ansvar.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no