Hva er det med franskmenn?

Jeg får mange spørsmål om hva det er med franskmenn. Hvorfor er de så sinte og streikevillige hele tiden ?

Over skjermene våre ruller videoer med opprørspoliti, skyer av tåregass, vannkanoner, brennende søppelkasser og svartkledde demonstranter. Rett ved de spektakulære severdighetene i Paris.

Fredelige demonstrasjoner som sporer av i bråk og opptøyer. Samtidig som hovedstaden gror igjen av 10.000 tonn med uhentet søppel, fordi renovasjonsarbeiderne streiker.

De siste ukene har det handlet om den omstridte pensjonsreformen, og jeg skal forklare den først.

Det som kommer nå er litt tørre tall, men les helt ned, så kommer det mer spenstig informasjon.

President Emmanuel Macron insisterer på høyere pensjonsalder. For færre må betale for flere pensjonister. Dette er noe som står på dagsorden til de fleste europeiske land. Hashtag eldrebølgen.

Derfor skal pensjonsalderen i Frankrike øke trinnvis fra 62 til 64 år. Det er fortsatt blant de laveste i Europa. For å få full pensjon må du ha jobbet i 43 år.

MEN franskmenn har ikke samme mulighet som mange nordmenn har. De kan ikke gå av med AFP, tidlig-pensjon, fra 62 år. Den norske pensjonsalderen er i praksis ikke 67 år. Den er lavere fordi mange slutter å jobbe tidlig. For noen år siden var den reelle pensjonsalderen i Norge litt over 63 år. Altså, under den nye pensjonsalderen som vil gjelde for franskmenn. Unntaket er hvis du har startet å jobbe veldig tidlig, f.eks som 16-åring. Da kan du gå av etter å ha jobbet i 43 år, altså som 59-åring.

I tillegg ligger Norge i Europa-toppen når det gjelder å ha folk utenfor arbeidslivet. Én av ti nordmenn i arbeidsfør alder mellom 18 og 67 år er uføretrygdet. Mange som i Norge ville ha fått uføretrygd, kanskje i ung alder, må jobbe i Frankrike. Nå til de blir 64 år.

Mister goder litt etter litt

ARBEIDSLIVET i Frankrike er tøffere enn i Norge for mange. Franskmenn har riktignok 35 timers arbeidsuke. Men i tillegg har mange lang vei til jobb. Ofte på overfylte tog og T-baner i flere timer hver dag. Eller i endeløse bilkøer inn til storbyene.

Et arbeidsliv med større hierarki og mindre medbestemmelsesrett enn i Norge.

Lyspunktet for mange som har tømt søppel i flere ti år, stått bak kateteret på en ungdomsskole eller vasket etter hotellgjester, har vært lav pensjonsalder. Etter 62 begynte det «gode liv» med en ok pensjon. Lav pensjonsalder har vært prioritert av mange, framfor høyere lønn.

Pensjonsalderen har vært enda lavere. Fram til 2011 var den faktisk bare 60 år. Da ble den forrige pensjonsreformen innført, også under sterke protester.

Som pensjonister stiller mange opp for barn og barnebarn. Fortsatt er det sånn i Frankrike at 9 av 10 skoler har ingen undervisning, eller bare halv dag på onsdager, Så elevene skal få hvile hjernen litt. Det blir gjerne en «besteforeldre-dag» til glede for både barnebarn og besteforeldre. Unge pensjonister får hjulene til å gå rundt, i et arbeidsliv som fortsatt har lange lunsjer. Derfor blir arbeidsdagene likevel lange, til tross for 35-timers-uka.

Mange franskmenn opplever at velferdsgoder tas fra dem. Litt etter litt og stadig oftere. Nå er det 64 år, hva blir det neste? 66?

Derfor sier de i fra. De streiker og de går i tog.

Jeg har dekket mange demonstrasjoner i Frankrike. Ofte er det godt voksne mennesker som kjemper for eller imot noe. Denne gangen er det mange unge som demonstrerer. For det er dem det handler om. Det er de som må betale prisen, når dagens priviligerte pensjonister trekker stigen opp etter seg. For det er nemlig i stor grad de som har stemt fram president Macron. De unge stemmer massivt enten på ytre venstre eller ytre høyre. Overraskende mange på ytre høyre-lederen Marine Le Pen.

Gatas parlament

Demonstrasjonene er kraftig fyrt opp siden torsdag. Grunnen er at presidenten, statsminister Elisabeth Borne og resten av regjeringen ikke engang lot Nasjonalforsamlingen stemme over pensjonsreformen.

Av frykt for at den ikke ville få flertall.

I aller siste minutt valgte Macron den forhatte «49.3». En paragraf i Grunnloven som gjør at presidenten kan presse gjennom vedtak uten å gå gjennom det demokratisk valgte parlamentet.

Franskmenn liker å trekke fram landets historie som «menneskerettighetenes vugge». Etter revolusjonen i 1789 ble verdens første erklæring om menneskers rettigheter skrevet i Frankrike. Det ble starten på det moderne demokratiet i Europa.

Derfor spør mange seg: Hvor demokratisk er det å presse gjennom en reform, som ifølge meningsmålinger, bare støttes av én av tre?

I Frankrike er det mange politiske nivåer, men et av dem er gatas parlament. Under ti prosent av alle som jobber er medlem av en fagforening. I Norge er rundt halvparten i jobb fagorganisert. Det er ikke den samme «Nå skal vi bli enige-tradisjonen» mellom fagbevegelsen, arbeidsgivere og politikere, som i Norge.

I stedenfor tar folk til gatene for å kjempe for sin sak. Og ofte lykkes de. Politiske forslag og reformer trekkes eller endres i deres retning.

De aller fleste demonstrer fredelig. Uten å brenne hverken bildekk eller knuse utstillingsvinduer. Det står gjerne «Les black blocs» for. Ofte unge maskerte demonstranter i svarte klær, villige til å bruke vold for å protestere og fjerne makthaverne. Revolusjon, rett og slett. I Norge ville vi kalt dem blitzere. Mange av dem er godt kjent av DGSI, det franske PST.

Torsdag kveld så jeg en plakat på Place de la Concorde, etter at demonstrantene var jaget bort med vannkanoner og tåregass: «Du ga oss 49.3. Vi gir deg ´68».

I 1968 startet studenter det største opprøret i nyere fransk historie. Det gikk så langt at den politiske eliten fryktet borgerkrig eller revolusjon. I noen timer flyktet presidenten i hemmelighet ut av landet og Frankrike hadde i prinsippet ingen ledelse.

Frykt for «gul-vestifisering»

Under opprøret til de «gule vestene» i 2018 og året etter, ble mange deltagere etterhvert radikalisert. De ble villige til å bruke vold. Demonstrasjonene kom mer og mer ut av kontroll. Det som begynte som en protest mot økt drivstoff-avgift ble etterhvert en protest mot «forjævliseringa», for å låne et uttrykk fra m-l (marxist-leninist)-bevegelsen.

Det er den store frykten nå. At demonstrantene blir «gul-vestifisert». Mange er nemlig misfornøyd med mye mer enn bare pensjonsreformen. Det bobler i det franske samfunnet. Mot høyere priser og større forskjeller. Et vanskeligere hverdagsliv.

Vaktholdet rundt presidentpalasset, politiske institusjoner og politikere er styrket de siste dagene.