– Hun er et unikum

«I Bakvendtland der kan alt gå an» sang Alf Prøysen. Det kunne like gjerne vært sangen om Marte Olsbu Røiseland.

Jeg vet at Froland hadde, og har, et skiskyttermiljø. Det kan sikkert være vinter der også, men Froland høres ikke ut som en fremtidig arrangør av store vintermesterskap.

Jeg skal ikke påstå at ingen hadde troen på at Olsbu Røiseland kunne bli god fra start heller, men noen ungdomsstjerne var hun overhodet ikke. Det vil si, det å kvalifisere seg for et junior-VM i skiskyting er da godt gjort. Men den gang da i 2011 kaller vi å delta. Hun kjørte til og med ut av løypa i et renn og ble hengende fast i et sikkerhetsnett.

32-åringen var verken et talent eller talentløs. Hun var en habil skiskytter og fryktelig sta. Stillferdig, hardtarbeidende, sikkert stort sett blid og grei. God til å skyte, ganske god til å gå på ski og hvert eneste år i lang tid ble hun bittelitt bedre. Et lite steg for Olsbu Røiseland, men ikke noe stort sprang for norsk skiskyting. For det var knapt noen som merket hennes små fremskritt.

For det manglet én ingrediens som ingen visste hva var. Skipperen trengte spinat for å få frem superkreftene. Clark Kent måtte bare skifte kledning for å bli Supermann.

Olsbu Røiseland trengte press, enorme mengder av det faktisk. Dytter man verdens snilleste skiskytter skikkelig opp i hjørnet, da kommer superkreftene.

Dette kom frem nærmest ved en tilfeldighet i 2016. Under stafetten i VM på hjemmebane. Det var svært få som forventet noe stort av det norske laget, de hadde sånn sett ikke noe å tape. Stafettlaget var oftere i strafferunden enn på pallen før mesterskapet i alle fall. Plutselig endret de rekkefølgen på laget og satte Olsbu Røiseland på den siste etappen.

På dette tidspunktet var hun fremdeles en anonym skiskytter. I verdenscupen i forkant av mesterskapet hadde hun alt fra en 7. plass til å ikke komme topp 60 og få gå jaktstart, men det norske laget med nytt og litt Bakvendtland-oppsett klinte til.

De tre første etappene gikk så det suste, og jeg antar hennes nervøsitet økte og økte i takt med lagvenninnenes strålende prestasjoner. I stedet for å la seg knekke av presset ved å gå ut på siste etappe i ledelsen, dukket superkreftene opp.

Rovdyret våknet så til de grader. På skiskytingens vanskeligste scene. For ingen oppgave i skiskyting er verre enn ankeretappe foran fulle tribuner når en vertsnasjon kan ta et overraskende gull. Marte fikset det, og vips så var Froland på verdens skiskytterkart.

Olsbu Røiseland er selve definisjonen på skiskytingens mesterhjerne. Eller rettere sagt mesterskapshjerne. Tre OL gull, og mestvinnende i verden på kvinnesiden i antall VM-gull med sine tretten.

Det råeste for meg er likevel ingen enkeltprestasjon, men summen av det hele som skjedde i februar 2020 da hun ble historisk med sju av sju medaljer under VM i Anterselva. Råskapen nådde 2016-nivå, men med en stabilitet vi ikke hadde sett før. Vi har hatt mange store før Olsbu Røiseland, og det kommer flere etter. Men hennes unike side er den lange løypa hun gikk for å nå toppen. Sta som et esel, snill som et lam, rå som en gepard.

Hun er et sjeldent unikum som presterer bedre jo større presset er. Det er bare å håpe hun havner i noen dueller under helgens verdenscuprenn i Holmenkollen. Hvis du ikke er konkurrent vel og merke. For i Holmenkollen har ingen av hennes hittil 19 individuelle seire kommet.

Så vi bestiller en seier på hjemmebane før vi sier tusen takk for laget!