Høyt spill i Kigali
Ett år etter sin legendariske debut blant fotballens mektige menn skal Lise Klaveness igjen møte et samlet FIFA. Årets FIFA-kongress blir en krevende taktisk øvelse for en fotballpresident i valgkampmodus.
På FIFA-kongressen i Doha i fjor var Lise Klaveness fortsatt et ubeskrevet blad for de fleste i salen. Verken FIFA eller Klaveness visste egentlig hva de hadde i vente.
FIFA-president Gianni Infantino hadde allerede rukket å sause hele kongressen inn i en tyktflytende suppe av selvforherligende hyllest av FIFA. Selv satt jeg bakerst på pressebenken i den pompøse kongressalen og så utover et hav av dresskledde menn. Infantino er glad i å trekke fram fotballens mangfold, men FIFA-kongressen er og blir en mannsbastion.
Klaveness hadde vært fotballpresident i snaut to måneder da hun gikk den lange veien opp til talerstolen. Talen hun holdt har blitt sitert og analysert verden rundt. Det satte henne og norsk fotball på kartet. Enten hun vil det eller ikke, har Lise Klaveness nå blitt en lederfigur i et lite, men potensielt viktig, opprør internt i FIFA.
Sammen med fotballtopper fra hele verden har hun nå reist til Kigali i Rwanda for å være med på årets FIFA-kongress. Også i år har FIFA valgt å legge kongressen sin til et regime med grove menneskerettighetsbrudd på samvittigheten.
Det ville være en sterk overdrivelse å påstå at Norge reiser til Rwanda med gode kort på hånda.
Gianni Infantino kommer til å bli gjenvalgt uten en eneste motkandidat. Så lenge han sitter med makten, har jeg begrenset tro på forandring til det bedre i FIFA.
Den sveitsiske fotballtoppen er en mester i å omgi seg med mektige og rike menn fra autoritære regimer og selger mer enn gjerne fotballen til høystbydende. Inn mot VM i Qatar viste han også at han behersker det å splitte og herske til fingerspissene. Han utnytter en polarisert verden til å styrke sin posisjon.
FIFA er formelt en demokratisk organisasjon, men kongresser minner mest om vekkelsesmøter.
Norge er det eneste landet som faktisk har fremmet forslag til årets FIFA-kongress. Akkurat som NFF var de eneste som tok til ordet for reell debatt på forrige kongress. FIFA-kongressen er normalt ikke en arena for demokratisk debatt og meningsbryting, det er en arena for enetale fra FIFA-presidenten og hans allierte.
Likevel må man selvsagt prøve. Og det er først og fremst tre ting som står på spill for Norges Fotballforbund på årets kongress:
Kampen om Qatar-VMs ettermæle
I FIFAs årsrapport kan du gang etter gang lese at VM i Qatar var tidenes beste. President Infantinos forord innledes slik:
«The 22nd edition of the FIFA World Cup was everything we had all hoped for, and more.»
Selv kan jeg komme opp med en ganske lang liste av ting vi kunne håpe på, men aldri fikk. Som anstendige arbeidsforhold for alle migrantarbeiderne som gjorde Qatar i stand til å arrangere VM. Rettferdighet for alle migrantarbeiderne som reiste hjem fra Qatar med ødelagte kropper og skader for livet. Kompensasjon til alle familiene som mistet sine kjære i Qatars brennhete ørken. En fotballorganisasjon som faktisk tok ansvar for sine egne arrangementer og som fulgte opp sine egne flotte ord om menneskerettigheter og sosialt ansvar.
Ifølge FIFA var Qatar-VM en suksess fra ende til annen. Norsk fotball vil ikke være med på en så ensidig historieskrivning om et av tidenes mest kontroversielle idrettsarrangement. NFF har fremmet forslag om at kongressen skal diskutere hvorvidt FIFA har etterlevd sin egen menneskerettighetsforpliktelser i forbindelse med Qatar-VM.
Gianni Infantino kommer sannsynligvis til å tviholde på sitt glansbilde av VM i Qatar. Han kommer til å fortsette å si at det var tidenes beste VM, uansett hva menneskerettighetsaktivister og brysomme presidenter fra Norge måtte mene. Nettopp derfor må kampen tas. Forhåpentligvis vil Lise Klaveness få drahjelp fra flere av sine europeiske allierte denne gangen, men foreløpig har det vært vanskelig å få andre land til å være med på å fronte det formelt.
Kampen mot fryktkulturen
Lise Klaveness har flere ganger den siste tiden snakket om en fryktkultur i fotballens internasjonale organisasjoner som kveler debattene. Hun beskriver hvordan frykten for å ikke bli tildelt mesterskap eller frykten for å miste makt og posisjoner hindrer folk i å si det de mener.
En slik fryktkultur der er det å ha sterke meninger straffes er totalt ødeleggende for enhver demokratisk organisasjon. Hvis ingen tør å utfordre de som sitter med makten, kommer man aldri noen vei.
Det var tilløp til opprør mot Infantino under VM, da flere europeiske land ble nektet å spille med kapteinsbind fra OneLove-kampanjen. Spørsmålet er om de forbundene som raste under VM har mot nok til å utfordre Infantinos glansbilde nå som stormen fra VM har lagt seg.
Kampen om en plass i UEFA-styret
Det er ingen hemmelighet at valgkampen for å få Lise Klaveness inn i UEFA-styret er i gang for fullt. Det er bare tre uker til UEFA-kongressen i Lisboa. FIFA-kongressen denne uka blir en helt avgjørende arena for å sanke stemmer, både for Klaveness og for hennes motkandidater.
NFFs initiativ til å diskutere menneskerettigheter på FIFA-kongressen er ikke nødvendigvis noen fordel for hennes kandidatur i UEFA. Behovet mange fotballpresidenter har for å være venn med Infantino kan også gjøre valgkampen i Kigali vanskeligere. Norges fotballpresident må hele tiden balansere ønsket om rask endring med behovet for å være taktisk smart inn mot UEFA-kongressen.
FIFA er et spill også i den virkelige verden. Og i dette spillet er Lise Klaveness fortsatt en nybegynner.