Hoppjentene viser vei
Hopplandslaget har klart å skape et miljø der det er trygt å snakke åpent om vekt. Det er et stort og viktig steg i riktig retning. Nå bør den åpenheten spre seg videre til flere idretter.
Anna Odine Strøm forteller nå åpent at hun har gått ned 3-4 kilo i vekt. Vektnedgangen gjør at hun hopper bedre enn før. Det hadde hun neppe sagt høyt hvis det ikke hadde vært for Maren Lundby.
Maren Lundby åpna døra for å snakke om vekt og kropp på en helt ny måte. At en aktiv utøver hadde mot nok til å blottlegge sin sårbarhet og sine problemer med vekta flytta oss sjumilssteg i riktig retning.
Nå ser vi hvordan denne åpenheten smitter videre i hoppleiren.
Hopp er en av de idrettene som oftest har fått kritikk for radmagre utøvere og vektproblematikk. Nå går hoppjentene foran og viser vei til en langt sunnere diskusjon om toppidrettsutøveres viktigste verktøy: kroppen.
Alle oppegående mennesker skjønner at vekt og kroppsfasong påvirker prestasjonene i en rekke ulike idretter. Å late som at vekt er irrelevant for toppidrettsutøvere er både håpløst, meningsløst og farlig.
Spesielt blant kvinnelige utøvere har det altfor lenge vært tabu å snakke om sammenhengen mellom vekt og prestasjoner. Frykten for å skape slankepress og et usunt forhold til mat og kropp har trumfet behovet for å kunne snakke åpent og ærlig om hvordan man skal håndtere balansegangen mellom kropp, mat, vekt og trening.
Det er forhåpentligvis i endring. Når noen først har satt døra på gløtt, kan man ikke lukke den igjen. Heldigvis. Døra er nå åpna en gang for alle, og da følger flere etter. Det ser vi hver gang tabuer brytes.
Det er den dynamikken vi ser blant hoppjentene nå. Anna Odine Strøm har lært av det Maren Lundby gikk gjennom. Det gjør at hun kan bli en bedre hopper på en sunn og forsvarlig måte. Uten snarveier, og med lagvenninnens kunnskap og erfaring med i bagasjen. Og hun kan gjøre det som en del av et fellesskap, med hele laget i ryggen.
Hoppleiren har bevisst valgt åpenhet internt om kropp og vekt. Fordi de vet at dette påvirker dem alle, den ene eller andre veien. Da er det bedre at man kan snakke sammen om det og støtte hverandre enn at hver enkelt utøver skal streve med det på egenhånd, i det skjulte.
Noen bør opp i vekt. Andre bør helst litt ned. Alle jakter de avgjørende marginene som kan være forskjellen på medalje og en sur fjerdeplass.
Trikset er å hente inn de marginene på en måte som er forsvarlig og bærekraftig på sikt. Det er en vanskelig prosess der man er avhengig av dyktige folk rundt seg som kan trykke på de riktige knappene og tråkke på bremsen når det er nødvendig.
Anna Odine Strøm forteller om hvordan hopplandslaget jobber med å snakke om og se på vekt på en måte som ikke påvirker psyken for mye. Det er åpenbart en balansegang her som kan være krevende, og som nok er mer krevende for kvinnelige utøvere enn for mannlige utøvere. Kvinnekroppen er fortsatt mer tabu enn mannskroppen, også i toppidretten.
Det hjelper imidlertid å kunne snakke fritt om de utfordringene man kjenner på i møte med vekta. Hopp har valgt en klok og sunn tilnærming som bør være en inspirasjon for andre idrettsmiljøer.
Jo mer direkte vi kan snakke om kropp og vekt, jo mindre farlig blir det. Jeg håper Anna Odine Strøm og hennes lagvenninner tar en prat med for eksempel langrennsgjengen om akkurat dette. Det er talende at en av våre største utøvere gjennom tidene, Therese Johaug, først kunne fortelle om sine vektutfordringer etter at hun hadde lagt opp.
Selv om hopp og langrenn er totalt ulike idretter, har de også noen avgjørende fellestrekk.
Som vi vet så altfor godt, er vekt viktig også i langrenn. Vi vet at mange utøvere har slitt med balansen mellom trening, vekt og matinntak. Erfaringene hoppjentene nå gjør seg bør spres slik at flest mulig utøvere får best mulig forutsetninger til å snakke om vekt og prestasjoner på en sunn måte.